Aktiv medvirkning eller naiv uaktsomhet?

Skylden for den aktuelle økonomiske krisen legges ofte på «den finansielle innovasjonen» ? på «subprime-lån» og andre kreative finansprodukter. Men da glemmer man de enorme summene som har forsvunnet i drivverket på en langt mer klassisk kapitalisme. Pyramidespilleren Madoff har vist at gamle og velkjente knep er tilstrekkelig til å lure en «selvregulerende» finanssektor.

Den økonomiske krisen har bidratt til å avsløre finanssektorens avsporinger. Etter de ultrasofistikerte finansproduktene som lovet gull og grønne skoger for så å kollapse sammen med resten av finansmarkedene, kommer nå den mest primitive typen svindel for dagen: pyramidespill. Snarere enn å gjøre dårlige investeringer, tar bakmennene i slike operasjoner seg ikke bryet med å investere. De nøyer seg med å stikke av med investorenes penger, eller for å være mer nøyaktig: De bruker pengene de har fått fra de ferskeste investorene til å betale de eldre, og stikker resten i egen lomme.

Man trodde man kjente til alle former for «Ponzi schemes». Pyramidespill virket begrenset til de mest underutviklede finanssystemer eller samfunn som ennå ikke har oppdaget moderne bankvirksomhet. Bakmennene var vanlige skurker som dukket opp fra intet med vidunderlige løfter og robbet sparepengene til lettlurte kunder. Disse pyramidene falt som regel ganske raskt, fordi jo mer pyramiden vokser desto større summer må hentes inn, de godtroende fjolsene ble blakke og svindelen ble avdekket.

Det var før Madoff-saken – «tidenes største bedrageri» – sådde tvil om alt man trodde man visste om pyramidespill. Midt i verdens finanshovedstad har en respektert skikkelse i minst tjue år svindlet et ukalkulerbart antall ofre, inkludert den globale finanseliten. Store internasjonale banker (som UBS, Santander, HSBC, BNP-Paribas og Royal Bank of Scotland) har latt seg lure, i likhet med prestisjetunge institusjonelle investorer og hedgefond så vel som kjente milliardærer.


SKANDALEN VAR ET faktum 11. desember 2008, da finansmannen fra New York innrømmet at han ikke hadde investert et rødt øre av summene som hadde blitt betrodd til selskapet hans, Bernard L. Madoff Investment Securities (BMIS). Ifølge rettspapirene skal han ha avslørt for kona, broren og sine to sønner (som begge var ansatt i firmaet) at investeringsselskapet ikke var annet enn et pyramidespill: «Det er over. Jeg har tapt femti milliarder dollar. Det hele var en gigantisk svindel.» Sønnene skal ha kontaktet advokatene sine som rådet dem til å snakke med FBI. Neste dag anmeldte børspolitiet Securities and Exchange Commission (SEC) Madoff og tok ham inn for avhør. I påvente av rettsmøtene fikk han bo i sin luksusleilighet på Manhattan, mot en kausjon på ti millioner dollar.

12. mars 2009 sa Madoff seg skyldig på elleve anklagepunkter, deriblant svindel, mened, hvitvasking og tyveri. 29. juni ble han i en alder av 71 år idømt lovens strengeste straff: 150 år i fengsel. «Utstrekningen, varigheten og naturen til Madoffs forbrytelser gjør at han på eksepsjonelt vis fortjener lovens strengeste straff,» mente statsadvokat Lev Dassin. Dommer Denny Chin trakk på sin side fram «Madoffs utrolig djevelsk forbrytelse med store menneskelige lidelser» og «den objektivt forbløffende svindelen» som en «spesielt ond» forbrytelse.2

Før fallet framsto finansmannen som selve inkarnasjonen av den amerikanske drømmen: Den fattige gutten fra Queens som jobbet som livredder på Long Island før han grunnla firmaet sitt 22 år gammel med 5000 dollar i startkapital; trofast ektemann, uatskillelig fra kona Ruth som han hadde kjent siden gymnaset; sjef for en familiebedrift som foruten kona sysselsatte en bror, to sønner og en niese. Etter nærmere 25 år med hardt arbeid var han blitt overhode for et lite imperium og hadde klatret til topps i finanssektoren. Madoff, som til og med var styreleder for teknologibørsen Nasdaq fra 1990 til 1993, ble respektert av alle bransjeorganisasjonene og –institusjonene, som for eksempel børslobbyen Securities Industry Association, som hvileløst har jobbet for demokratisering og modernisering av finansmarkedet.

Som en mann utenfor enhver mistanke gjorde han seg selv til en talsmann for etikk, for beskyttelse av småsparerne og for behovet for å senke kostnadene ved finansinvesteringer. Utenfor børskretsene var Madoff framfor alt kjent som en filantrop som ga mye penger til humanitært arbeid og hadde en naturlig plass i styrene til prestisjetunge veldighetsorganisasjoner og kulturinstitusjoner.3
Kort fortalt, Bernard Madoff vekket tillit. Veldedige organisasjoner var favorittofferet.4 Elie Wiesel som tapte 22 millioner dollar av sin personlige formue og 15 millioner som tilhørte The Elie Wiesel Foundation for Humanity, sukker: «Vi ga ham alt, vi trodde han var Gud.»5 Fredsprisvinneren hadde bare møtt finansmannen to ganger, og under møtene snakket de nesten bare om etikk og utdanning. Svært mange filantroper (som Steven Spielberg og milliardærene Mortimer Zuckerman og Carl Shapiro) mente ukritisk at Madoff-strategien, med sine stabilt høye avkastninger, var perfekt for veldighetsfeltet. «Alle i finansverdenen sa til oss: Kom igjen, med frelseren Madoff kan dere gjennomføre enda flere prosjekter,» forklarer Wiesel.6

Madoff bygde seg etter hvert et rykte som et finansgeni som år etter år var i stand til å gi avkastning på 10–15 prosent og enda mer til visse privilegerte som krevde større profitt i bytte mot større innskudd. Madoff framstilte seg selv som beskjeden. Han sa han foretrakk investeringer som ikke siktet like høyt som hedgefondene og at han ikke likte for risikable investeringer. Han skrøt snarere av sine stabile og sikre investeringer. Mot vær, vind og flyktige markeder leverte han jevnt og trutt fortjenester i et smalt spekter av investeringer. Investorene ble ikke bare rikere mens de sov, de kunne også sove trygt. Eksempelvis overtalte finansmannen en enke til å gi ham alle sparepengene sine: «Pengene er trygge hos meg.»7


«TALENTET» SOM SKULLE forklare hellet hans er nøkkelen til hele pyramidesvindelen. Charles Ponzi, som har gitt navn til den amerikanske termen for pyramidespill, lurte ofrene med rabatterte internasjonale svarkuponger som, i det minste i teorien, skulle gi en lukrativ handel. Madoffs hemmelige våpen var en investeringsstrategi kalt «split-strike conversion».8 Verken resesjon eller børskrakk hindret Madoffs fond i å gi uforskammet høy avkastning.

Når finansmannen ble stilt mer nærgående spørsmål (noe som sjeldent forekom, avkastningen kvelte som regel enhver tvil), svarte han med å si at han ikke kunne avsløre forretningshemmeligheter. En av Madoffs konkurrenter, Harry Markopolos, forsøkte å få lignende resultat med samme strategi. Til ingen nytte. Han ble overbevist om at finansgeniet var en kjeltring og satte i gang et ensomt korstog. Mellom 1999 og 2005 sendte han tre rapporter (den siste hadde tittelen «Verdens største hedgefond er en svindel») til SEC. Her listet han opp faresignalene som burde få investorer og reguleringsorganer til å ane ugler i mosen. Han kom fram til to hypoteser: enten et gigantisk pyramidespill eller en omfattende innsidehandel.

I virkeligheten hadde Madoff to selskaper: et lovlig meglerselskap og et annet som styrte svindelfondet. Det første var et veletablert og lovlydig selskap som fungerte som dekkselskap for det andre. Denne blandingen forklarer også hvorfor enkelte ivret etter å investere hos Madoff. Det gikk faktisk et rykte i finansmiljøet om at sannheten bak hans uslåelige hell og perfekte «timing» var at han behersket ulovlig «front running»: Med sin meglervirksomhet var han informert før alle andre om kjøp og salg som ville få markedet til å svinge.

Man forstår hvorfor de som luktet innsidehandel i stor skala og som trodde de tjente indirekte på den, foretrakk å ikke stille for mange spørsmål om metoden som ga dem stadig mer til deres daglige brød.


PYRAMIDESPILL KREVER et sosialt miljø. De blomstrer ofte innenfor etniske, religiøse eller geografiske samfunn, innenfor såkalte «affinitetsgrupper». Dette var tilfellet helt fra starten av da Madoff kastet et begjærlig blikk på sin egen krets og det jødiske samfunnet i New York. Pyramiden utvidet seg etter hvert til de jødiske samfunnene i Palm Beach (Florida) og Boston før den spredte seg til alle mulige samfunnslag og miljøer. I motsetning til andre pyramide-spills anmassende markedsføring, stolte Madoff på jungeltelegrafen og en mer subtil markedsføring: Han visste at eksklusivitet var tiltrekkende. I tråd med prinsippet til Groucho Marx, som nektet å være med i en klubb som ville ha ham som medlem, visste han at en god handel som man på forhånd var ekskludert fra virket uimotståelig.
Madoffs «selgere» hadde nettopp golfklubbene for de velstående som jaktterreng. Her gjorde de først kjent for potensielle kunder at Madoffs berømte fond var stengt og ikke tok inn nye investorer. Et par dager senere ymtet de frampå om en mulighet til å få innpass, og kanskje også å møte Madoff, samtidig som de insisterte på at ingenting var avgjort. Om hva som skjedde etterpå forteller alle vitnemålene det samme: Finansmannen var heller taus og først avvisende før han gikk med på å gi litt plass til den nye investoren. Henrykt over å ha blitt med i denne eksklusive klubben, senket kundene garden, de stilte få spørsmål og aksepterte vilkårene: Ikke si et ord, hvis du snakker blir du kastet ut. Med Madoffs ord: «Hvis du investerer hos meg, må du aldri fortelle det til noen andre. Det som skjer her angår ingen andre.»9 Flesteparten av investorene trodde de tilhørte en liten krets av privilegerte.

Pyramidespill kollapser, som nevnt, vanligvis raskt. At Madoffs system varte så lenge skyldes den gradvise geografiske ekspansjonen, og ikke minst den systematiske bruken av et globalt nettverk av feeder funds (fond som investerer i et annet større master fund) og store banker som lovet svært lukrative investeringer, men ofte uten å henvise til Madoff. På denne måten fikk finansmannen kloa i sparepenger over hele verden, dermed den uunnværlige strømmen av friske penger som var nødvendig for å holde spillet i gang. Faktisk ga flesteparten av investorene ikke deres sparepenger direkte til Madoff, men plasserte dem i fond som Fairfield Greenwich Advisors (7,5 milliarder dollar), Tremont Group Holdings (3,3 milliarder), Ascot Partners (1,8 milliarder) eller Access International Advisors (1,5 miliarder).

Også en rekke banker tilbød fond der større deler eller hele fondet var investert hos Madoff: Santander (2,87 milliarder), Medici (2,1 milliarder), Fortis (1,35 milliarder), HSBC (1 milliard), UBP (700 millioner), Natixis (554 millioner) og Royal Bank of Scotland (493 millioner).10

Hvordan forklare de store finansinstitusjonenes iver etter å investere hos Madoff (ofte uten at kundene deres visste om det)? Svaret er de gode resultatene som ble presentert og et system med svært fordelaktige provisjoner og rabatter. Tidligere sjef for GMs finansfilial (GMAC) og spesialist på non-profitt-selskaper, Ezra Merkin, er i dag i myndighetenes søkelys: Via hedgefondet Ascot Partners, tjente han 470 milliarder dollar på de 2,4 milliarder han betrodde til Madoff i løpet av årene.

Finanskrisen i 2008 signaliserte slutten for Madoff. Fra utsiden virket Bernard L. Madoff Investment Securities som en solid klippe i børsstormen, mer lønnsom enn noensinne. Jo mer markedene falt, desto mer eksepsjonell framsto den fiktive avkastningen. Men for mange investorer, som hadde råket ille ut i etter hvert som stormen økte, ba motvillig om å selge seg ut. Madoff gjorde et siste forsøk på å redde selskapet sitt: Han som fram til nå hadde vært så diskret og utilgjengelig, gikk i egen person til bankene og de institusjonelle investorene for å be dem om å ekstra midler; han forsøkte uten hell å lansere nye og enda mer lukrative finansprodukter og han la press på feederfondene for at de skulle begrense uttakene. I begynnelsen av desember ble han stilt overfor krav om å få ut syv milliarder dollar, mens han bare hadde én milliard i banken.


ETTERSOM MADOFF sa seg skyldig ble det ingen rettssak. Og dermed ikke noen stor gjennomgang som kunne belyst hele svindelen. Som dommer Denny Chin bemerket da han leste opp domsavsigelsen: Kjeltringen har nesten ikke avslørt noe som helst om sitt bedrageri. Vi vet ennå ikke når og hvorfor han satte i gang gigantsvindelen. «På begynnelsen av 1990-tallet,» svarte Madoff, gåtefullt, mens etterforskerne mistenker at svindelen startet ti år før, eller kanskje enda tidligere.
Vi vet heller ikke mer om motivene: Forsøkte han å dekke over tapene til sin lovlige virksomhet eller feilslåtte investeringer, eller planla han alt fra begynnelsen av denne gigantiske forbrytelsen? Hvem hjalp ham? Finansmannen sier han handlet alene, noe som er vanskelig å tro. Til dags dato har bare en annen blitt siktet: regnskapsføreren David Friehling, som var revisor i BMIS fra starten av. Hva med kona Ruth som han alltid var sammen med (og som etter han ble arrestert tok ut 15 millioner dollar fra selskapets konto)? Broren, sønnene eller niesen, som alle var ansatt i firmaet?

Å spore finansstrømmer er et regnskapsmessig og juridisk mareritt. Men fraværet av tydelige svar vil bare nøre opp under rykter og fantasiforestillinger. For det første: Hva er totalsummen på svindelen? Det er et vanskelig regnestykk som involverer reell tap med fiktive fortjenester. Domstolen sier 65 milliarder dollar, finansmannen sa 50 milliarder, men etterforskerne sliter med å finne disse summene. Ofrene vil vite hvor mye som er igjen, men for øyeblikket har etterforskerne bare funnet 1,2 milliarder.

Sikkert og visst, i et system forvridd av stadig tilførsel av midler, forblir skyggeområdene utallige. Ikke alle ofrene – særlig de som av forlegenhet eller diskresjon foretrekker å unngå å få navnet sitt koblet til Madoff – er gjort rede for. Andre spørsmål kompliserer etterforskningen enda mer: Fungerte svindelen som mellomledd eller dekke for skatte- og kapitalunndragelser? Gjennom hvilke skatteparadis passerte strømmene?

Mer enn 15 400 rettskrav har blitt rettet mot Madoff.11 En rekke anmeldelser dreier seg om de mange fondene og institusjonene som er direkte eller indirekte involvert i saken. Riktignok varierer graden av skyld, fra aktiv medvirkning til naiv uaktsomhet. I det minste har mellommennene ikke fulgt sine juridiske forpliktelser: Godtgjørelsene var overdrevne og uberettigede, de fulgt ikke plikten til å foreta gjennomgang av selskapet («due diligence») og overså utallige faresignal.12

Problemene med oppreisning og utregning av erstatning skaper også hodepine. De «tre millioner» svindelofrene13 er mildt sagt ikke alle i samme båt. Blant dem finner man milliardærer og småsparere, knapt berørte spekulasjonsfond og familier som har mistet alt de eide, for ikke å nevne veldedige organisasjoner med deres slep av usynlige ofre. Det har blitt etablert et skille mellom de som investerte direkte hos Madoff, som kan få erstatning på opptil 500 000 dollar fra Securities Investor Protection Corporation (et børsorgan som skal beskytte investeringer), og de indirekte investorene som ikke har krav på erstatning.

Irving Picard som har fått ansvar for boet, har heller ikke kommet fram til et standpunkt i spørsmålet om de investorene som tjente på pyramiden (de som ikke vil la fortjenestene yngle videre, men tok ut pengene de hadde investert, noe som objektivt sett gjør dem til ufrivillige medsammensvorne). Eller tilfellene med privilegerte investorer som Madoff hadde gitt rett til en høyere avkastning enn de andre.


ETTER MADOFF-SKANDALEN har man sett en epidemi av pyramidespill og lignende svindler.14 Den mest kjente saken er Texas-milliardæren Allen Stanford som svindlet til seg rundt ni milliarder dollar fra kunder i sin Antigua-baserte Stanford International Bank. Når grensene mellom det virtuelle og det reelle tilsløres, blir det relativt lett å overbevise om en fiktiv profitts realitet. Den politiske, ideologiske og regulative rammen med avregulering av finanssektoren som har skapt nye styrkeforhold mellom privat og offentlig sektor, har bare bidratt til dette. Ingenting er lettere enn å narre de offentlige myndighetene. SEC har vist seg inkompetent og ineffektivt. Tre ganger gransket de Madoffs aktiviter uten å oppdage noe som helst. «Krigen mot terror» og ideologien om markedets selvregulering har utvilsomt satt kampen mot hvitsnippforbrytelser i annen rekke.15 Og den beroligende og bedøvende retorikken om den globaliserte finansens «paradis» og den nestenplatonske perfeksjonen i reguleringsmekanismene har sørget for resten.16 Uttalte ikke Madoff selv i oktober 2007 at «innenfor dagens regelverk er det simpelthen umulig å omgå reglene eller bryte loven»?17

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Se oversikt på: www.businessinsider.com/2008/12/bernie-madoff-hosed-client-list

2 Tom McElroy, «Madoff Ordered to Forfeit over $170 billion», Boston Globe, 26. juni 2009, og Diana B. Henriques, «Madoff is Sentenced to 150 Years for Ponzi Scheme», New York Times, 29. juni 2009.

3 Julie Creswell og Landon Thomas Jr., «The Talented Mr. Madoff», New York Times, 24. januar 2009.

4 Ross Kerber og Hinda Mandell, «Trust was undoing for many charities: A wide swath of philanthropies entrusted significant portions of their portfolios to Bernard Madoff», Boston Globe, 21. desember 2008.

5 www.portfolio.com/executives/2009/02/26/Elie-Wiesel-and-Bernard-Madoff.

6 Se over.

7 Robert Frank og Amir Efrati, «?Evil? Madoff Gets 150 Years in Epic Fraud», Wall Street Journal, 30. juni 2009.

8 Strategien går ut på å kjøpe aksjer i store selskaper, på S&P 100-indeksen, og samtidig kjøpe en opsjon på salg («put») av disse aksjene og selge en kjøpsopsjon («call») for å begrense porteføljens risiko.

9 Erin E. Arvedlund, «Don?t Ask, Don?t Tell: Bernie Madoff is so secretive, he even asks investors to keep mum», Barron?s, New York, 7. mai 2001.

10 For oversikt se: http://s.wsj.net/public/resources/documents/st_madoff_victims_20081215.html

11 Larry Neumeister, «Madoff won?t appeal 150-year sentence», Boston Globe, 10. juli 2009.

12 Et eksempel på tvilsom praksis: BMIS sendte fiktive, forhåndslagde kontoutskrifter til kundene, men bare på faks eller i posten. Hvorfor nektet selskapet som skrøt av å ha det siste innen datateknologi, å sende kontoutskriftene på epost?

13 Se Peter Sander, Madoff: Corruption, Deceit, and the Making of the World?s Notorious Ponzi Scheme, Lyons Press, Guilford (Connecticut) 2009.

14 Se Jeremy Grant, «Ponzi schemes seek mercy after Madoff case prompts confessions», Financial Times, London, 19. januar 2009, og Joanna Chung, «Tough times bring ?Ponzimonium?», Financial Times, 29. juni 2009.

15 Ibrahim Warde, The Price of Fear: The Truth behind the Financial War on Terror, University of California Press, Berkeley, 2007, s. 82-85. Og Ibrahim Warde, Propagande impériale et guerre financière contre le terrorisme (Imperialistisk propaganda og finanskrig mot terrorisme), Agone, Marseille, 2007, s. 174-178.

16 Eric Briys og François de Varenne, La mondialisation financière: Enfer ou Paradis, Economica, Paris, 1999.

17 Se www.youtube.com/watch?v=ab1NTIlO-FM

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Tindeturismens tidsalder

Default thumbnail
Neste sak

Den spanske lånekarusellen

Andre saker om Økonomi

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.