Frihandel med kanon

Den økonomiske liberalismens globale talerør er imot statlig innblanding, men ikke når det dreier seg om militærintervensjoner i utlandet. Allerede i sine første tiår ga The Economist helhjertet støtte til Det britiske imperiets blodige kolonikriger.

november 2019
The Economist var besatt av skrekkhistoriene som strømmet ut fra Britisk India, hvor et mytteri blant indiske soldater i 1857 utviklet seg til et opprør mot Det britiske ostindiske kompani. Her britiske og indiske offiserer i kavaleriregimentet Hodson's Horse, som forsøkte å slå ned opprøret. Foto: Felice Beato / WikiMedia Commons.

Da den skotske økonomen, forretningsmannen og liberalisten James Wilson lanserte The Economist i 1843, lovet han «originale lederartikler der frihandelsprinsipper vil bli anvendt med den ytterste rigiditet på dagens viktigste spørsmål». Språket han brukte for å presentere sitt prosjekt ga assosiasjoner til et korstog snarere enn en næringslivsavis, for i utlandet så han «hele kontinenter og øyer innen rekkevidde for vårt kommersielle samkvem, steder der sivilisasjonens lys knapt har demret ennå». Storbritannia var på sin side preget av «uvitenhet, fordervelse, umoral og hedenskap i et skammelig monn for et sivilisert land». I begge tilfeller mente han at frihandel var det siviliserende redskap, som «vi for alvor tror vil gjøre mer enn noen annen synlig aktør for å spre sivilisasjon og moral – ja, for å oppheve selv slaveriet».

I sine to første år holdt den ferske avisen sitt ord. Den gransket tollavgiftenes skadevirkninger på tilbudet, kvaliteten og prisen på sukker, ull, hvete, vin, jern, korn, karmin, silke, fisk, blonder, kull, kaffe, lønninger, valuta, skreddere, slaver og fransk lintøy. Informasjonen ble levert i to tettpakkede spalter under det sirlige gotiske avishodet: The Economist: or the Political, Commercial, Agricultural, and Free Trade Journal.

Fra industri til finans

Lederartiklene nøyde seg ofte ikke med å kritisere bestemte lover som feilgrep, men utla også store teoretiske standpunkt, som i en serie artikler over spørsmålet «Hvem har skylden for samfunnets tilstand?». Etter å ha sett på rollen til både de lavere samfunnslagene, kapitalistene, landeierne og staten, slo The Economist fast at skylden lå hos førstnevnte og sistnevnte, men den var ikke likt fordelt. For i en verden der «enhver står til ansvar overfor naturen for sine egne handlinger», og også har ansvar for å lære av dem, var de fattige selv skyld i sin egen elendighet, ettersom de sløste bort lønninger og fritid på sex, alkohol og gambling i stedet for å være nøysomme og forbedre seg. «Når vi ser deres vaner, deres uvitenhet, deres aktelse for falske venner, deres urokkelige tiltro til en lang rekke sjarlataner, kan vi ikke frikjenne dem. Naturen gjør dem ansvarlige for egen atferd – så hvorfor skal ikke vi? Vi ser at de lider og vi erklærer at det er deres feil.»

The Economist bemerket tilfreds «den strenge handlekraften som vises i daglige henrettelser».

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Landeierne og kapitalistene ble vurdert som egoistiske, men det var bra «for jo større inntekt, jo større avlinger som gir mat til fellesskapet, og jo større sysselsetting og lønninger for de arbeidende klassene». Staten var på sin side simpelthen ute av stand til å forstå denne komplekse sosiale organismen. Og i sitt forsøk på å lage lover med virkninger ingen kunne forutsi, påtok den seg en oppgave «mer passende for Gud enn for mennesket». Virkeligheten var at «ønsket om lykke, eller det som kalles egeninteresse, er allment. Det er ikke begrenset til mennesket – det gjennomsyrer hele dyreriket. Det er naturens lov, og hvis det ikke leder til større allmenn velstand om man lar alle forfølge sin egeninteresse, kan heller intet regjeringssystem klare det.»

Med valgseieren til Whig-partiet i 1847 havnet Wilson i underhuset. Statusendringen fikk ham til å flytte blikket fra industrien, hvor faren i sin tid hadde gitt ham en hattefabrikk for å starte karrieren, til finanssektoren, som innenfor det britiske imperiet var forutbestemt til å tjene mer på frihandel enn noen andre næringer. Litt etter litt reviderte The Economist sin tidligere laissez faire-visjon: Når imperiets interesser sto på spill, kunne krig plutselig bli en nødvendighet.

Til krig for handelen

Startsignalet for den andre opiumskrigen gikk i oktober 1856, da kinesisk politi arresterte det kinesiske mannskapet på Arrow, en lorcha (en type djunke) i Kanton anklaget for sjørøveri. Det britiske konsulatet hevdet, urettmessig, at båten seilte under britisk flagg, at den var registrert i britiske Hongkong, og dermed hadde kineserne ingen rett til å anholde noen om bord ifølge en traktat signert i 1843 (etter den første opiumskrigen). Sir John Bowring – Hongkongs guvernør, handelsinspektør, øverstkommanderende og viseadmiral – sendte en flåte for å bombe Kanton i senk, på tross av at guvernør Ye Mingchen allerede hadde løslatt fangene og gått med på Bowrings betingelser. Men han hadde nektet å be om unnskyldning, siden Arrow var kinesisk. Dermed regnet det ild over Kanton i tre uker, etterfulgt av en fire år lang invasjon som endte med plyndringen av Beijing.

Slik ble Kina åpnet for vestlig handel og kultur. Frankrike, Russland og USA sluttet seg etter hvert til angrepet, men Storbritannias interesse i en bestemt eksportvare ga navn til krigen. Britenes inntekter fra opium var på denne tiden så enorme at handelen ikke bare holdt liv i statsmaskineriet i India, hvor det meste av opiumen ble dyrket, men gjorde også om et handelsunderskudd med Asia for silke, te og keramikk til et generelt overskudd. Etterspørselen etter opiumsavhengige kinesere var derfor stor, ettersom Qing-dynastiets forbud mot rusmiddelet hadde begrenset tilbudet for britene.

Påskuddet for invasjonen, og en generell antakelse om at narkohandelen ville tjene på den, vekket kraftige reaksjoner da nyhetene om «Arrow-hendelsen» nådde London i 1857. Den konservative opposisjonslederen Lord Derby fremmet et resolusjonsforslag 24. februar som fordømte den britiske oppførselen som «arrogante krav fra en hovmodig, selverklært sivilisasjon». Forslaget ble så vidt avvist i overhuset.

Da entret The Economist scenen: «Handel er like nødvendig for samfunnet som luft eller mat, klær eller varme.» Krigshandlingene måtte derfor ses som humanitære operasjoner: «Vi liker ikke krig, men vi kan ikke benekte at store fordeler har fulgt i dens kjølvann. […] Enhver krig med Kina som ender med å bringe landets folk mer fullstendig inn i handelskommunikasjonen med alle andre nasjoner, […] vil redde dem fra fristelsen til å ta livet av spedbarn, til å tillate de eldre å dø av matmangel og til å utrydde hverandre i stort antall fordi de står i veien for hverandre.»

Indisk mytteri

Fra 1857 var The Economist like besatt som resten av pressen av skrekkhistoriene som strømmet ut fra Britisk India – hvor indiske soldater, kalt sepoyer, hadde gått til mytteri mot sine europeiske offiserer i Meerut i noe som raskt utviklet seg til et regelrett opprør mot Det britiske ostindiske kompani. På denne tiden hersket dette kvasiprivate selskapet, grunnlagt av Elisabeth 1, over nesten to tredjedeler av det indiske subkontinentet i bytte mot å betale 630 000 pund årlig til regjeringen i London.

Tre ulike hærer marsjerte under selskapets banner, en for hver presidency India var delt inn i (Bengal, Bombay og Madras), med en samlet styrke på 232 000 indere og 45 000 europeere. Den bengalske hæren var den største og mest homogene. Siden midten av 1600-tallet hadde den rekruttert soldater blant bøndene i Bengal, Oudh, Bihar og Benares.

Soldatene her gjorde opprør i langt større antall enn andre steder, noe man i samtiden mente skyldtes en religiøs fornærmelse: Infanteriet i Meerut – ble det sagt – nektet å bite av pappen på en ny type patroner som var innsmurt med ku- og svinefett og dermed støtende for både de muslimske og hinduistiske soldatene. I virkeligheten gjorde de opprør mot mer strukturelle problemer. I hæren hadde de lav lønn, elendige boforhold og ingen muligheter til forfremmelse (de høyeste indiske offiserene måtte adlyde de lavest rangerte europeerne). I samfunnet utenfor var den en gang så formidable tekstilindustrien blitt utkonkurrert av fabrikkprodusert britisk stoff, samtidig som befolkningen generelt led under Ostindiakompaniets forretningsmodell, basert på rovjakt etter nye inntekter og landområder.

Handlekraft og henrettelser

The Economist var like nådeløs med inderne som med kineserne. Da regjeringen i London beordret soldatene som var på vei til Kina om å haste tilbake til India, ba avisen om at mytteristene raskt måtte straffes for forræderiet med deres «vilkårlige ødeleggelse av sykehus og kaserner, av hjelpeløse kvinner og barn», som den mente skyldtes «den innfødtes karaktertrekk […] halvt barn, halvt villmann, drevet av plutselige og irrasjonelle impulser» mer enn noen logisk motivasjon eller plan.

Avisen mente det verste sannsynligvis var over i midten av juli 1857, etter at Delhi hadde falt i hendene på mytteristene uten å utløse opprør i hele landet. «Tre fjerdedeler av den bengalske hæren – hele hæren i Madras og Bombay – og hele den ikke-militære befolkningen fra Cape Comorin til Himalaya har holdt seg i ro. Kan det finnes noe sterkere bevis, på tross av ryktene, for at de innfødte i India ser britisk styre som en velsignelse snarere enn en forbannelse?»

Selv den «barbariske og forræderske massakren mot garnisonen i Cawnpore», som The Economist, i motsetning til The Times, nektet å beskrive i detalj, forstyrret knapt avisens tiltro til imperiets framtid. Faktisk så den snart mytteriet som lite annet enn en skjult velsignelse. «Ingen mindre fryktelig hendelse kunne ha styrket våre hender så kraftig.»

Hvis sepoyene bare hadde begått helt vanlige grusomheter «ville regjeringen straks blitt angrepet av et sterkt parti som ville sammenlignet opprøret med oppstanden i de amerikanske koloniene og anbefalt nasjonen om ikke å gjøre motstand mot en patriotisk bevegelse. […] Velartikulerte stemmer ville advart nasjonen om at den hadde fått erfare en rettmessig gjengjeldelse for en selvisk følelse av grådig ambisjon. Men nå er all denne tvilen og frykten fullstendig stilnet. Hver engelskmann vet at å forlate India ville være å begå en langt verre synd mot millioner av hinduer enn mot vår egen nasjon […] med grusomhetene i et militært anarki som ville fått skrekkveldet under den franske revolusjonen til å framstå som et forbilde for rettferd og barmhjertighet. Også i Europa ser man at de indiske rasene ikke er i stand til å dempe sin overtro og sine impulser – at den ærbødighet overfor loven, sivil orden og sosiale forpliktelser som kreves for den enkleste form for selvstyre, ennå ikke er innprentet i sinnene deres […] Handelen med India ville stanset om engelsk makt ble trukket ut.»

De britiske styrkene fikk overtaket i begynnelsen av 1858, med aktiv hjelp eller aksept fra fyrstestatene i det nordlige og midtre India og ankomsten av regimenter fra Krim, Persia og Kina. Etter å ha gjenerobret eller hevet beleiringen av byer som Delhi, Cawnpore og Lucknow tok imperiets soldater en grusom hevn over befolkningene man mente hadde hjulpet opprørerne. The Economist bemerket tilfreds «den strenge handlekraften som vises i daglige henrettelser av mytterister av enhver rang» (noen ble spent foran kanonmunninger og skutt i fillebiter). Samtidig undret avisen seg om journalistene og offiserene som krevde at alle sepoyene i mytteriregimentene måtte bøte med livet, selv de som ikke hadde begått vold, hadde tenkt gjennom hvilken reaksjon det ville få i moderlandet: «Det er i det minste verdt å vurdere», mente avisen, «om bevisst henrettelse av 35 000 menn eller flere er et tiltak som Englands folk og regjering er forberedt på».

En av grunnene til at The Economist forsvarte at de britiske myndighetene overtok styringen av India fra Det ostindiske handelskompaniet ble klart en måned etter at det ble erklært fred. 5. august 1859 annonserte The Times at James Wilson hadde takket ja til å bli kolonistyrets finansminister, med oppgave å bli kvitt utgiftene etter mytteriet.

Oversatt av redaksjonen

Alexander Zevin er forfatter av Liberalism at Large: The World According to The Economist (Verso, 2019), som denne teksten er et redigert utdrag av.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal