Frankrikes president Emmanuel Macron skapte mye furore da han i forkant av NATO-toppmøtet i London 3. og 4. desember tok bladet fra munnen i et intervju med The Economist og sa rett ut at alliansen for tiden «opplevde en hjernedød». Bakteppet var Donald Trumps plutselige beslutning om å trekke amerikanske tropper bort fra den tyrkiske grensen nordøst i Syria, uten å si fra til Frankrike som også hadde styrker i samme område. Beslutningen ga i praksis Tyrkia grønt lys til å angripe de arabisk-kurdiske styrkene som har vært USAs – og Frankrikes – hovedallierte på bakken i kampen mot Den islamske stat (IS).
Om Macrons uttalelse refererte til manglende strategiske diskusjoner og koordinering, antydet han også det strukturelle problemet med NATO i sin nåværende form, nemlig at alliansen i det store og hele er et redskap for amerikanske geopolitiske interesser og fiende-bilder. NATO, slik organisasjonen har eksistert siden den kalde krigens slutt, er i praksis basert på at medlemslandene får garanti om amerikansk militærbeskyttelse i bytte mot å støtte eller bistå USAs geopolitiske og militære kampanjer. Det betyr, i forlengelsen av Macrons kritikk, at hvis den politiske ledelsen i USA kan beskrives med samme adjektiv som dens ubetenksomme innfall, har alliansen et eksistensielt problem.
NATOs paradoks er at alliansen eksisterer for å takle farene skapt av dens egen eksistens, skrev den britiske russiskprofessoren Richard Sakwa for noen år siden, med henvisning til NATOs ekspansjon østover og Russlands militære reaksjoner i Georgia og Ukraina.1Richard Sakwa, Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands, I. B. Tauris, London, 2015. Vi kunne også legge til den tragiske situasjonen i Midtøsten på listen over denne destabiliserende militarismens bragder.
I NATOs 70. år er det uklart hva alliansens formål egentlig er. Siden den kalde krigens slutt har amerikanske strateger vært opptatt av å demme opp Russland for å hindre landet å bli en stormakt igjen, og de har til stadighet kritisert europeiske land for ulike sivile samarbeid med Russland. I slutten av november fortsatte Macron sin NATO-kritikk og sa at verken Russland eller Kina er fiendene, men «terrorismen». Det kunne Tyrkia, som har gått så langt som å kjøpe et russisk luftforsvarssystem, sagt seg enig i hadde det ikke vært for at Erdoğan-regimet, i sin nasjonalistiske besettelse på å forhindre enhver form for kurdisk selvstyre, har alliert seg med syriske militser som ideologisk skiller seg lite fra IS.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
På tross av forvirringen uteblir debatten om NATOs formål og eksistens-berettigelse. Mens Angela Merkel avviser Macrons NATO-kritikk som «disruptiv politikk»,2«Merkel and Macron Publicly Clash Over NATO», New York Times, 23. november 2019. er det politiske flertallet i Norge nesten utelukkende opptatt av å følge Trumps befaling om å øke militærutgiftene til to prosent av BNP, uten at det blir stilt noen spørsmål om klokskapen i å bidra enda mer til denne militarismen.
© norske LMD
- 1Richard Sakwa, Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands, I. B. Tauris, London, 2015.
- 2«Merkel and Macron Publicly Clash Over NATO», New York Times, 23. november 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
