Disruptiv kritikk

I NATOs 70. år er det uklart hva alliansens formål egentlig er.

Frankrikes president Emmanuel Macron skapte mye furore da han i forkant av NATO-toppmøtet i London 3. og 4. desember tok bladet fra munnen i et intervju med The Economist og sa rett ut at alliansen for tiden «opplevde en hjernedød». Bakteppet var Donald Trumps plutselige beslutning om å trekke amerikanske tropper bort fra den tyrkiske grensen nordøst i Syria, uten å si fra til Frankrike som også hadde styrker i samme område. Beslutningen ga i praksis Tyrkia grønt lys til å angripe de arabisk-kurdiske styrkene som har vært USAs – og Frankrikes – hovedallierte på bakken i kampen mot Den islamske stat (IS).

Om Macrons uttalelse refererte til manglende strategiske diskusjoner og koordinering, antydet han også det strukturelle problemet med NATO i sin nåværende form, nemlig at alliansen i det store og hele er et redskap for amerikanske geopolitiske interesser og fiende-bilder. NATO, slik organisasjonen har eksistert siden den kalde krigens slutt, er i praksis basert på at medlemslandene får garanti om amerikansk militærbeskyttelse i bytte mot å støtte eller bistå USAs geopolitiske og militære kampanjer. Det betyr, i forlengelsen av Macrons kritikk, at hvis den politiske ledelsen i USA kan beskrives med samme adjektiv som dens ubetenksomme innfall, har alliansen et eksistensielt problem.

NATOs paradoks er at alliansen eksisterer for å takle farene skapt av dens egen eksistens, skrev den britiske russiskprofessoren Richard Sakwa for noen år siden, med henvisning til NATOs ekspansjon østover og Russlands militære reaksjoner i Georgia og Ukraina.1Richard Sakwa, Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands, I. B. Tauris, London, 2015. Vi kunne også legge til den tragiske situasjonen i Midtøsten på listen over denne destabiliserende militarismens bragder.

I NATOs 70. år er det uklart hva alliansens formål egentlig er. Siden den kalde krigens slutt har amerikanske strateger vært opptatt av å demme opp Russland for å hindre landet å bli en stormakt igjen, og de har til stadighet kritisert europeiske land for ulike sivile samarbeid med Russland. I slutten av november fortsatte Macron sin NATO-kritikk og sa at verken Russland eller Kina er fiendene, men «terrorismen». Det kunne Tyrkia, som har gått så langt som å kjøpe et russisk luftforsvarssystem, sagt seg enig i hadde det ikke vært for at Erdoğan-regimet, i sin nasjonalistiske besettelse på å forhindre enhver form for kurdisk selvstyre, har alliert seg med syriske militser som ideologisk skiller seg lite fra IS.

På tross av forvirringen uteblir debatten om NATOs formål og eksistens-berettigelse. Mens Angela Merkel avviser Macrons NATO-kritikk som «disruptiv politikk»,2«Merkel and Macron Publicly Clash Over NATO», New York Times, 23. november 2019. er det politiske flertallet i Norge nesten utelukkende opptatt av å følge Trumps befaling om å øke militærutgiftene til to prosent av BNP, uten at det blir stilt noen spørsmål om klokskapen i å bidra enda mer til denne militarismen.

© norske LMD

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang

Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Pogromene Vesten ignorerte

Neste sak

Islamister for boikott

Andre saker om Leder

0 kr 0