Disruptiv kritikk

I NATOs 70. år er det uklart hva alliansens formål egentlig er.

Frankrikes president Emmanuel Macron skapte mye furore da han i forkant av NATO-toppmøtet i London 3. og 4. desember tok bladet fra munnen i et intervju med The Economist og sa rett ut at alliansen for tiden «opplevde en hjernedød». Bakteppet var Donald Trumps plutselige beslutning om å trekke amerikanske tropper bort fra den tyrkiske grensen nordøst i Syria, uten å si fra til Frankrike som også hadde styrker i samme område. Beslutningen ga i praksis Tyrkia grønt lys til å angripe de arabisk-kurdiske styrkene som har vært USAs – og Frankrikes – hovedallierte på bakken i kampen mot Den islamske stat (IS).

Om Macrons uttalelse refererte til manglende strategiske diskusjoner og koordinering, antydet han også det strukturelle problemet med NATO i sin nåværende form, nemlig at alliansen i det store og hele er et redskap for amerikanske geopolitiske interesser og fiende-bilder. NATO, slik organisasjonen har eksistert siden den kalde krigens slutt, er i praksis basert på at medlemslandene får garanti om amerikansk militærbeskyttelse i bytte mot å støtte eller bistå USAs geopolitiske og militære kampanjer. Det betyr, i forlengelsen av Macrons kritikk, at hvis den politiske ledelsen i USA kan beskrives med samme adjektiv som dens ubetenksomme innfall, har alliansen et eksistensielt problem.

NATOs paradoks er at alliansen eksisterer for å takle farene skapt av dens egen eksistens, skrev den britiske russiskprofessoren Richard Sakwa for noen år siden, med henvisning til NATOs ekspansjon østover og Russlands militære reaksjoner i Georgia og Ukraina.1Richard Sakwa, Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands, I. B. Tauris, London, 2015. Vi kunne også legge til den tragiske situasjonen i Midtøsten på listen over denne destabiliserende militarismens bragder.

I NATOs 70. år er det uklart hva alliansens formål egentlig er. Siden den kalde krigens slutt har amerikanske strateger vært opptatt av å demme opp Russland for å hindre landet å bli en stormakt igjen, og de har til stadighet kritisert europeiske land for ulike sivile samarbeid med Russland. I slutten av november fortsatte Macron sin NATO-kritikk og sa at verken Russland eller Kina er fiendene, men «terrorismen». Det kunne Tyrkia, som har gått så langt som å kjøpe et russisk luftforsvarssystem, sagt seg enig i hadde det ikke vært for at Erdoğan-regimet, i sin nasjonalistiske besettelse på å forhindre enhver form for kurdisk selvstyre, har alliert seg med syriske militser som ideologisk skiller seg lite fra IS.

På tross av forvirringen uteblir debatten om NATOs formål og eksistens-berettigelse. Mens Angela Merkel avviser Macrons NATO-kritikk som «disruptiv politikk»,2«Merkel and Macron Publicly Clash Over NATO», New York Times, 23. november 2019. er det politiske flertallet i Norge nesten utelukkende opptatt av å følge Trumps befaling om å øke militærutgiftene til to prosent av BNP, uten at det blir stilt noen spørsmål om klokskapen i å bidra enda mer til denne militarismen.

© norske LMD

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Pogromene Vesten ignorerte

Neste sak

Islamister for boikott

Andre saker om Leder

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.