Fiks ferdig regimeendring

Ikke-voldelige aksjoner har etter den kalde krigen vist seg som et effektivt middel mot uønskede regjeringer. Fra Beograd til Kiev, Kairo, Caracas og nå La Paz viser karrieren til en liten gruppe serbiske studenter hvilken rolle en besluttsom fortropp kan spille. Men for hvilke ideer og med hvilke støttespillere?

Historien deres begynner en høstdag i 1998, i en kafé i sentrum av Beograd. De fleste av de unge serberne har deltatt i studentdemonstrasjonene i 1992 og i 1996–1997. På kafeen starter de bevegelsen Otpor! («Motstand!») for å styrte den jugoslaviske presidenten Slobodan Milošević, som hadde sittet med makten siden 1986 og nå hadde strammet grepet om universitetene. For å imponere en jente i bevegelsen tegner en av studentene, Nenad Petrović Duda, en hevet knyttneve på et papir. En morgen i november dukker sjablonger av symbolet opp på veggene i sentrum sammen med slagord mot regimet. Fire unge aktivister blir arrestert og dømt til femten dager i fengsel. Knyttneven blir så trykket på forsiden av avisen Dnevni Telegraf og sjefredaktør Slavko Ćuruvija trukket for retten.

«Otpor! kom som en ny kraft. Med denne rettssaken ble vi fort berømte», forteller den daværende marinbiologistudenten Srđa Popović som drømte om å bli rockestjerne før han kastet seg inn i politikken. «Kraften» besto i begynnelsen av tretti studenter. Et år senere hevet mange tusen symbolet til Otpor! i hele landet. «Vi fikk raskt en forankring på universitetssentrene. Opposisjonspartiene var splittet. Ungdommen kom til oss», forteller Popović som var med på å starte bevegelsen.

Organisasjonens lille størrelse og horisontale organisering uten offisielle ledere viste seg snart å være en fordel for å svekke og diskreditere regimet med satire. Bevegelsen forsøkte framfor alt å mobilisere befolkningen, og særlig ungdommen, som viste tydelig at politikk ikke interesserte dem. Otpor! tiltrakk seg like mange monarkister og sosialdemokrater som liberalister.

Mangelen på en politisk kjerne var bevisst: «Vi gjorde ingenting som var for politisk, for det er kjedelig. Vi ville at aksjonene våre skulle være underholdende, og framfor alt få folk til å le», sier Monty Python-fanen Popović.1Se Srđa Popović, Blueprint for Revolution: How to Use Rice Pudding, Lego Men, and Other Nonviolent Techniques to Galvanize Communities, Overthrow Dictators, or Simply Change the World, Spigel & Grau, New York, 2015. For eksempel da en Otpor!-gruppe paraderte med et esel fullt av falske militærdekorasjoner i Kruševac i det midtre Serbia. Politiet arresterte aktivistene, men visste ikke hva de skulle gjøre med eselet: «I en utrolig scene forsøkte politiet å dytte eselet inn i en varebil med batonger», forteller den tidligere aktivisten Srđan Milivojević. «Folkemengden rundt ropte: ‘Ikke rør nasjonalhelten vår!’» De humoristiske aksjonene etterfulgt av arrestasjoner havnet på avisforsidene, mens politiets brutale framferd tæret på regjeringens legitimitet og splittet Milošević’ tilhengere.

Eventyret over

Otpor!-generasjonen vokste opp i en tid preget av krigene i det tidligere Jugoslavia og internasjonal isolasjon. De unge drømte om et «normalt liv», ikke et politisk prosjekt. «Vi så på satellitt-tv hvordan folk i vår generasjon levde i Paris og London, mens butikkhyllene hos oss var tomme. Vi kjempet for å overleve», forteller Predrag Lečić, som også var blant de første Otpor!-medlemmene. «Vi kjempet ikke for noe, men mot noen», sier Ivan Marović, bevegelsens tidligere uoffisielle talsperson.

Srđa Popović, grunnlegger av Otpor! og Canvas, under et intervju i 2011. FOTO: DARKO VOJINOVIC, AP / NTB SCANPIX.

Vendingen kom i 1999 med krigen i Kosovo og NATOs bombing av Den føderale republikken Jugoslavia. «24. mars 1999 sto jeg opp og konstaterte at Frankrike ikke lenger var i Serbias hjerte, men i lufta, hvor franske fly slapp hundrevis av bomber for å straffe regimet», forteller Milivojević. «Du driver ikke med opposisjonelt arbeid når landet ditt blir bombet», sier Popović som nesten mistet moren sin da tv-huset i Beograd hvor hun jobbet som journalist ble bombet. Han gikk i skjul, mens Dnevni Telegraf-redaktør Ćuruvija ble drept av regimets håndlangere.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Etter denne perioden med politisk lammelse var Otpor! den første bevegelsen som gikk til aksjon. Den framstilte seg ikke lenger som en studentbevegelse, for å nå bredere og kanalisere misnøyen. På tross av at politiet ble stadig mer hardhendte mot dem annonserte Otpor! en felles front mot Milošević-regimet sammen med andre organisasjoner, politiske partier, uavhengige medier og fagforeninger. Sommeren 2000 var Otpor! blitt en massebevegelse med en sentral posisjon i opposisjonen.

De ville bare fjerne Mubarak, men hadde ikke tenkt på hva som skulle skje etterpå.»
Srđa Popović

Etter indre og ytre press utskrev Milošević nyvalg i september 2000. Otpor! bidro til valgdeltakelsen og presidentens nederlag. Popović havnet i parlamentet for Det demokratiske parti. Han ble rådgiver for statsminister Zoran Đinđić, så med i den politiske ledelsen i miljødepartementet og deretter visestatsministerens rådgiver for bærekraftig utvikling. De episke årene var forbi. Bevegelsen forsøkte å bli et parti, men parlamentsvalget i 2003 endte i fiasko med bare 1,6 prosent av stemmene.

Planlegging er nøkkelen

Men eventyret var ikke slutt for mannen som fortsatt kaller seg en «helt vanlig revolusjonær». I 2003 startet Popović Center for Applied Nonviolent Action and Strategies (Canvas) sammen med Slobodan Đinović, en annen av initiativtakerne til Otpor!. I årene etter spredte Canvas kunnskapen sin til et femtitalls land, som Georgia, Ukraina, Hviterussland, Albania, Russland, Kirgisistan, Usbekistan, Libanon og Egypt.

I de trange kontorene til Canvas i et lite, usjarmerende kjøpesenter i Novi Beograd er det lite som vitner om et slikt globalt nettverk. «Trening og skolering av aktivister er blitt vårt yrke», forteller Popović. «Det første de lærer er å skape et fellesskap rundt en solid framtidsvisjon. Jeg forklarer dem hvordan de kan forene folk med ulike ideologiske horisonter rundt et felles mål for å få over halvparten av stemmene.»

Når direktør Đinović ikke er hjemme for å lede selskapet sitt, Orion Telekom, underviser han i ikke-voldelig kamp et eller annet sted i verden. På lista står land som Vietnam, Zimbabwe, Swaziland, Syria, Somalia, Vest-Papua, Aserbajdsjan, Papua-Ny Guinea, Venezuela og Iran. Av sikkerhetsmessige grunner foregår skoleringen på hoteller i nabolandene.

Canvas-utsendingene underviser i ikke-voldelige strategier for regimeendring. De er overbevist om at ingen spontane revolusjoner lykkes. Ifølge dem avhenger alt av planlegging og taktikk: hvordan skape samhold, oppfordre til sivil ulydighet, organisere boikotter, hvilke slagord man bør velge og hvordan man skal bruke musikk. Metoden deres har fire faser: analysere situasjonen, planlegge operasjonen (hva som må gjøres), utføre den (hvordan vinne, hvem skal gjøre hva, når, hvordan og hvorfor) og så de tekniske aspektene (logistikk, koordinering og kommunikasjon). De identifiserer bærebjelkene til regjeringen man vil velte (politiet, militæret, institusjonene og mediene) og lærer bort taktikker for å overbevise de som jobber der om å ikke adlyde.

Workshops i Egypt

Fremmer Canvas en bestemt verdensanskuelse? «Vi er en utdanningsorganisasjon, ikke en ideologisk organisasjon», svarer Popović. «Aktivistenes politiske farge betyr lite. Vi sjekker bare at de ikke er ekstremister, for ekstreme ideologier har liten vekstevne i en ikke-voldelig kamp.»

Canvas-teamet er lite. «Fem personer, fem lønninger, kontorer, gratis internett og telefon», forteller Popović. «Tolv personer fra fire land tar seg av kursene. Men de gjør ikke bare det: Georgierne underviser også andre steder, en filippiner er aktiv i en ikke-statlig organisasjon her i Beograd, en fyr jobber i databransjen og en annen driver et regnskapsbyrå.»

Vi var ikke en gjeng naive guttunger, men seriøse politiske aktivister.»
Srđa Popović

De første kundene kom fra Øst-Europa. Den polske stiftelsen Fond for europeisk utdannelse kontaktet Canvas i september 2002 for å gi opplæring til aktivistene i bevegelsen Zubr («Bison»), som ville fjerne Aleksandr Lukasjenkos regime i Hviterussland. Men de hviterussiske myndighetene erklærte Canvas-utsendingene for uønsket seks måneder senere. Før de deltok i «roserevolusjonen» og avsettingen av Eduard Sjevardnadse i november 2003, fikk de georgiske aktivistene i bevegelsen Kmara! («Nok!) opplæring i Serbia i juni 2003. Men det var framfor alt i Ukraina, høsten 2003 og vinter 2004, at de serbiske metodene skulle bli prøvd ut i stor skala. Etter det ga ukrainerne opplæring til aktivister fra andre land, som Aserbajdsjan, Litauen, Russland og Iran.

Regimeendringene i Sentral- og Øst-Europa vekket interesse i den arabisk-muslimske verden, Sør-Amerika og Afrika. Den svarte knyttneven dukket opp igjen i Libanon i 2005 under «sedertrerevolusjonen», så på Maldivene tre år senere. I 2009 kom femten egyptiske aktivister fra ungdomsbevegelsen 6. april og Kifaya («Nok») til Beograd for å lære om strategiene som kunne hjelpe dem til å fjerne den urokkelige Hosni Mubarak. Workshopene fant sted ved Palić-sjøen nær grensen til Ungarn. «Det var et unikt tilfelle der hele modellen ble gjennomført i sin helhet. De organiserte over femti workshoper i femten egyptiske byer», forteller Popović. «Skoleringen vi fikk, om sivil ulydighet, ikke-voldelig kamp og hvordan man kan ramme systemets pilarer, påvirket måten bevegelsen vår handlet på», bekrefter Tarek el-Khouly, tidligere medlem av 6. april-bevegelsen, som hadde ansvaret for å organisere demonstrasjonene.

Den arabiske vårens arkitekt

De spontane demonstrasjonene i Tunisia og den plutselige avsettelsen av president Ben Ali kom som en overraskelse på de unge egyptiske aktivistene som svarte med å innta Tahrir-plassen i Kairo i januar 2011. De hadde med seg bannere med en knyttet neve og slagordet «Knyttneven ryster Kairo!». Dagen før hadde en tekst sirkulert på nettet med detaljer om hvilke steder som skulle inntas (rikskringkastingen, politikamre, presidentpalasset) og hvordan de kunne unngå politiet. Demonstrantene ble oppfordret til å ha med seg roser, gi soldatene klemmer og overtale politifolkene til å skifte side. Etter Mubaraks fall endte noen av aktivistene med å slutte seg til kuppmakeren Abdel Fattah al-Sisi, mens andre havnet i fengsel.

Popović, som har blitt kalt den arabiske vårens ukjente arkitekt, mener at nederlaget skyldtes mangelen på et prosjekt: «De ville bare fjerne Mubarak, men hadde ikke tenkt på hva som skulle skje etterpå. I Ukraina og Serbia var det enkelt: Vi ville leve som i Europa. Men for de arabiske landene fantes det ingen positive forbilder. I stedet kom muslimbrødrene og hæren, og aktivistene endte i fengsel. Det er usigelig trist.»

Popović benekter at han har gitt direkte opplæring til Venezuelas selverklærte «president», Juan Guaidó, men innrømmer at Nicolás Maduros motstander er en venn: «Åpenbart vil jeg gjøre alt som står i min makt for å hjelpe ham å slåss mot et regime som selv hæren ikke lenger klarer å beskytte fra sine egne borgere.» Siden Hugo Chávez’ ubestridelige gjenvalg i desember 2006 med 62 prosent av stemmene, har Canvas gitt råd til den venezuelanske ungdomsbevegelsen Generación 2007 og skolert venezuelanske aktivister i Mexico og Serbia. Flere medlemmer av Guaidós team fikk opplæring i Beograd i 2007, blant andre hans kommunikasjonsdirektør Geraldine Álvarez, studentkontakt Elisa Totaro som har hentet metoder og visuell profil fra Otpor!, og Rodrigo Diamanti, Guaidós leder for humanitærhjelp fra Europa.

Overensstemmende mål

I en tekst fra juni 2017 utlegger Canvas-lederne hva som i deres øyne vil være en effektiv strategi: «Opposisjonen i Venezuela vil måtte snakke med politiet med musikk, klemmer og blomster, og ikke med å kaste molotovcocktailer, steiner eller bomber av avføring mot dem.»2Srđa Popović og Slobodan Đinović, «The blueprint for saving Venezuela», RealClear World, 2. juni 2017. Allerede i september 2010 identifiserte Canvas Venezuelas store strukturelle svakhet, nemlig strømforsyningen: «En opposisjonsgruppe vil være tjent med å utnytte denne situasjonen.»3«Analysis of the situation in Venezuela», Canvas Analytic Department, Beograd, september 2010. Misfornøyde deler av hæren kunne bestemme seg for å gripe inn, ifølge dokumentet, men bare i en situasjon med stor uro i folket: «Dette har vært mønsteret i de tre siste kuppforsøkene. Mens militæret trodde det hadde nok støtte, sviktet folkeopinionen ved å ikke respondere positivt (eller den responderte negativt), dermed feilet kuppet.» Etter Chávez’ død i mars 2013 og Venezuelas økonomiske problemer ble destabiliseringsforsøkene trappet opp.

I mars i år førte en svikt ved vannkraftverket Simón-Bolivar til at Caracas og store deler av landet ble mørklagt. USAs utenriksminister Mike Pompeo reagerte raskt på Twitter: «Ingen mat, ingen medisiner. Nå, ingen strøm. Neste, ingen Maduro.» Guaidó skrev på sin side at «lyset vil komme tilbake når det blir slutt på makttilraningen [til Maduro]», og ba militæret gripe inn. To måneder forut hadde USAs tidligere ambassadør i Caracas, William Brownfield, oppmuntret Guaidó til å be militæret gå mot Maduro: «For første gang har vi en opposisjonsleder som gir klar beskjed til hæren og politiet om at han vil holde dem på englenes og de godes side.»4Sitert i Ana Vanessa Herrero og Nick Cumming-Bruce, «Venezuela’s opposition leader calls for more protests ‘if they dare to kidnap me’», The New York Times, 25. januar 2019.

Eksempelet viser hvordan Canvas’ målsetninger passer perfekt med den amerikanske regjeringens, slik de fremmes gjennom USAID og Office for Transition Initiatives (OTI). I et notat fra november 2006 offentliggjort av Wikileaks, beskrev Brownfield den amerikanske strategien i Venezuela: «Styrke de demokratiske institusjonene, bryte opp Chavez’ politiske grunnfjell, splitte chavismen, beskytte USAs vitale næringsinteresser, og isolere Chávez internasjonalt.» Brownfield konkluderte med at «dette strategiske målet utgjør den største delen av arbeidet til USAID/OTI i Venezuela».5«Usaid/OTI programmatic support for country Team 5 Point Strategy», notat fra USAs ambassadør i Venezuela, WikiLeaks, 9. november 2006. Mens det er spor etter Canvas i Bolivia de siste månedene, har selskapet aldri blandet seg inn hos USAs allierte, som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater eller Pakistan.

Dollarene bak demonstrasjonene

For å forstå innflytelsen den lille gruppen i Beograd har hatt i så mange land, må vi gå tilbake til 90-tallet. En spesialrapport fra United States Institute of Peace (USIP) fra 14. april 1999 setter oss på sporet: «USAs regjering burde drastisk øke sin støtte til demokrati i Jugoslavia fra dagens nivå på rundt 18 millioner dollar til 53 millioner dollar i inneværende regnskapsår […]. Disse midlene kunne finansiere utenlandsreiser for studentledere og støtte studieprogrammer og praksisplasser i Europa og USA.»6«’Yugoslavia’: Building democratic institutions», United States Institute of Peace, Washington DC, 14. april 1999. Den eneste illustrasjonen i rapporten er en hevet svart knyttneve, symbolet til Otpor!.

«Mange internasjonale aktører hadde interesse av å styrte ‘Sloba’ [Slobodan Milošević]», forklarer Popović. «Vi hadde hatt kontakt med seriøse folk i Clinton-administrasjonen. Folk og organisasjoner som vi kunne snakke politikk med og få midler av, som National Foundation for Democracy [NED], International Republican Institution [IRI] og National Democratic Institution [NDI], som samarbeidet med de politiske partiene, og Freedom House som arbeidet med mediene.» Selv om disse fire institusjonene offisielt er «ikke-statlige», er de startet av USAs to store politiske partier eller finansiert av Kongressen og amerikanske myndigheter.

William Dale Montgomery, USAs tidligere ambassadør i Bulgaria, Kroatia og Serbia, har fortalt hvordan daværende utenriksminister Madeleine Albright hadde gjort det til en prioritet å fjerne Milošević, og særlig ved å støtte Otpor!.7 Roger Cohen, «Who really brought down Milosevic?», The New York Times, 26. november 2000. «Opposisjonen viste seg sammen med Madeleine Albright. [Opposisjonelle] Vuk Drašković kysset hånden hennes, bildet av opptrinnet ble brukt av regimet. Slike møter for å ta bilder, er ikke støtte. Derfor tok vi aldri bilder sammen med dem», kommenterer Popović.

«Vi visste ikke hvordan vi skulle fjerne Milošević. Så innkalte han til nyvalg og plutselig hadde vi en anledning til å lansere en målrettet kampanje mot ham», forteller James C. O’Brien, Bill Clintons spesialutsending til Balkan.8 Valerie J. Bunce og Sharon L. Wolchik, Defeating Leaders in Postcommunist Countries, Cambridge University Press, 2011. Den tidligere direktøren for politisk planlegging i det amerikanske utenriksdepartementet ble siden visedirektør i Albright Stonebridge Group (ASG), et av mange amerikanske selskaper startet av tidligere byråkrater, offiserer og diplomater som kom tilbake etter krigen for å kjøpe opp offentlige virksomheter i Kosovo.9 Matthew Brunwasser, «That crush at Kosovo’s business door? The return of US heroes», The New York Times, 11. desember 2012.

Ifølge Paul B. McCarthy, daværende regionalleder for NED, skal Otpor! ha fått en stor del av de tre millioner dollarene den amerikanske organisasjonen brukte i Serbia fra september 1998. Midlene ble brukt til demonstrasjoner og propagandamateriell (t-skjorter, plakater og klistremerker med knyttneven), samt skolering og koordinering av aktivister. «Vi trykket opp to millioner av flygebladet ‘Det er slutt’, som vi delte ut i hele Serbia. Vi hadde komiteer på 168 steder. Det var det største aktivistnettverket. Ingen partier i Serbia hadde noe lignende. Noen betalte for det, i likhet med kontorene, mobiltelefonene, osv.» forteller Lečić.

Broket nettverk

Skoleringen av serbiske aktivister omfattet kurs i de ikke-voldelige strategiene til Gene Sharp, statsvitenskapsprofessoren ved Harvard som gikk bort i 2018 og som skrev flere sentrale verk på dette feltet (se egen sak). I forordet til den tredje utgaven av Fra diktatur til demokrati skriver han: «Da vi besøkte Serbia etter Milošević-regimets fall, ble vi fortalt at boka hadde hatt stor innflytelse på opposisjonen.»10 Gene Sharp, Fra diktatur til demokrati, CappelenDamm, Oslo, 2013.

Sommeren 2000 ble Popović og andre Otpor!-ledere invitert av IRI til et seminar i Budapest hvor de ble kjent med en av Sharps samarbeidspartnere, Robert Helvey, en pensjonert oberst, Vietnam-veteran, tidligere militærattaché i Yangon og ekspert for amerikansk etterretningstjeneste. Helvey ga de serbiske studentene en innføring i Sharps handlingsregel: «Strategi er like viktig i ikke-voldelige aksjoner som i militæraksjoner.»

Popović har en annen versjon: «Vi lærte ingenting av dem», sier han. «Vi møtte Helvey i Budapest i fire dager, noe som førte til denne historien om at de slemme amerikanerne var kommet til oss. Men vi hadde ideen lenge før.» Popović har siden holdt kontakten med oberst Helvey som er blitt hans «venn og læremester», hans «personlige Yoda».11 Han bruker denne Star Wars-referansen i sin selvbiografi. Obersten har til og med kalt katten sin «Serdga», etter fornavnet til Popović. «Han uttaler det feil» spøker sistnevnte og forteller at de to diskuterte Helveys våpen da Popović var på besøk i USA. «På det området er han virkelig amerikansk. Vi tullet med det hele tiden.» Nølte han ikke med å samarbeide med en amerikansk oberst? «Jeg ser ham ikke som en amerikansk oberst. Og uansett er ideologien til Otpor! tydelig ikke-voldelig.» Samtidig kaller han strategien de begge lærer bort som en krig med andre midler, en asymmetrisk krig. «Vi var ikke en gjeng naive guttunger, men seriøse politiske aktivister», sier Popović.

Operasjonen mot Milošević kostet USA 41 millioner dollar, ifølge Washington Post: «Det markerte også begynnelsen på en eksepsjonell amerikansk innsats for å avsette en utenlandsk statsleder, ikke gjennom hemmelige operasjoner av typen CIA hadde gjort på steder som Iran og Guatemala, men med moderne valgkampteknikker.»12 Michael Dobbs, «US advice guided Milosevic opposition», The Washington Post, 11. desember 2000. Et stort internasjonalt nettverk av samarbeidspartnere deltok i dette arbeidet, som omfattet organisasjoner som Freedom House – en instans finansiert av den amerikanske regjeringen og EU for å forsvare «individets rettigheter» og fremme «demokrati» – og private stiftelser som Ford, Carnegie, Rockefeller, Open Society Institute og Mott Foundation. Nettverket besto også av ambassadører og ambassadeansatte med forbindelser til opposisjonen og representanter fra «sivilsamfunnet».

Fortsatt tro på teorien

Popović ser ikke pengene og støtten utenfra som noe problem, for det dreide seg ifølge ham om «transparente organisasjoner». Men Marović blir irritert av spørsmålet: «Og du jobber for hvem, for Putin? Hjelpen kom i de siste månedene av vår kamp mot Milošević. Hvorfor framstille den som avgjørende? Det er Kremls propagandamaskin som har skapt denne fortellingen etter revolusjonen i Ukraina i 2004. De forsøker å diskreditere den ikke-voldelige kampen ved å presentere den som initiert utenfra», sier den tidligere aktivisten.

Popović er ikke like tydelig når jeg spør hvor Canvas får sine midler fra: «De faste utgiftene (lønninger og lokaler) betaler vi for selv, for å kunne være uavhengige og ikke løpe etter penger.» Om prosjektene sier han: «Vi har jobbet med over tretti organisasjoner» – uten å presisere hvem, med unntak av å vedkjenne rollen til Freedom House i Egypt. På nettsidene sine lister Canvas bare opp sine «venner», men vi får ikke bekreftet opplysninger om utenlandske støttemidler i Serbia. Andre kilder viser imidlertid at den amerikanske grenen av den belgiske Kong Baudouin-stiftelsen donerte 2,5 millioner dollar til Canvas mellom 2006 og 2015, for prosjekter i Syria og Egypt.

International Center on Nonviolent Conflicts (ICNC) listes ikke lenger opp blant Canvas’ venner. Men Marović og Popović har siden 2003 samarbeidet med organisasjonen som Jack DuVall og Peter Ackerman stiftet i Washington i 2002. Ackerman er en tidligere Sharp-student som har tjent seg rik på finans og høyrisiko-obligasjoner. Da hans forretningspartner havnet i fengsel for svindel, gikk han over til demokratifremming. I 2005 ble han styreleder i Freedom House, hvor han tok over for tidligere CIA-direktør James Woolsey. Men det betyr ikke at Ackerman har gitt opp forretningene; han leder fortsatt investeringsselskapene Crown Capital Group og RockPort Capital.

Popović møtte DuVall og Ackerman under innspillingen av en dokumentar om Otpor!, Bringing Down a Dictator (2002). Marović har vært med på å lage to dataspill for ICNC: A Force More Powerful (2006) og People Power (2010). Konseptet er enkelt: Verden har onde diktatorer og gode demokrater, og den blir bedre når man kvitter seg med de onde. Marović har også laget en håndbok for ICNC kalt The Path of Most Resistance. I 2016 startet han Rhize, en organisasjon for rådgivning og skolering av sosiale bevegelser.

De tidligere aktivistene er blitt rekruttert av veletablerte institusjoner, som Freedom House, eller private stiftelser, som Open Society Institute. Andre er blitt med i den politiske eliten eller landets regjering. Popović og Đinović underviser på amerikanske universiteter, blant annet med et nettkurs på Harvard. I 2017 ble Popović valgt til rektor ved Universitetet i St. Andrews i Skottland. Han holder også foredrag hvert år på det amerikanske luftforsvarets akademi i Colorado Springs.

«Min teori er fortsatt den samme: Fire prosent av vellykkede regimeendringer er oppnådd med voldelige midler, og 96 prosent med ikke-voldelige. En dag vil disse elevene si: ‘Kom igjen, nå bomber vi’ eller ‘Vi bomber ikke’. Hvis du kan påvirke en slik beslutning, redder du mange liv», sier Popović, som ble nominert til Nobels fredspris i 2012, sammen med Sharp. Verdens økonomiske forum listet ham i 2014 som en av verdens Young Global Leaders, mens det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy i 2011 mente at han var en av «planetens hundre største tenkere».

Oversatt av redaksjonen

Ana Otasević er journalist og filmskaper. Bosatt i Beograd.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Amerikansk inspirasjon

Neste sak

Algerie forent mot regimet

Andre saker om Protest

Den nye normalen

Chilenerne og libaneserne har i månedsvis demonstrert for et nytt politisk system, mens nye demonstrasjoner brøt

Amerikansk inspirasjon

Regimeendringens strateg, Gene Sharp, mente at et forsvar med sivile kunne være sikrere og billigere enn

Global indignasjon

Mens en fjerdedel av spanjolene i yrkesaktiv alder er arbeidsledige, tok flere tusen spanjoler til gatene

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.