Den nye normalen

Chilenerne og libaneserne har i månedsvis demonstrert for et nytt politisk system, mens nye demonstrasjoner brøt ut i Frankrike i desember bare ett år etter «de gule vestene». Protester mot den rådende økonomiske og politiske orden er blitt den nye normalen.

A for Algerie, B for Bolivia, C for Chile, E for Ecuador, F for Frankrike. Det som utløser protester betyr ikke alltid like mye en måned eller to senere, eller om demonstrantene får gjennomslag for sine opprinnelige krav. Den chilenske presidenten Sebastián Piñera annullerte prisøkningen på fire prosent på t-bane-billetten, uten at det fikk demonstrantene bort fra gatene i Santiago, ikke mer enn regjeringen i Hongkong klarte å dempe protestene ved å trekke forslaget om ny utleveringslov. Så snart protestene er i gang må myndighetene gjøre mer, enten det er å sende inn hæren eller å love grunnlovsendringer, slik som i Irak, Chile og Algerie.

Så snart flammen kveles et sted, blusser den opp et annet. Kravene er enorme: «Folket vil styrte regimet», som demonstrantene sa under den arabiske våren. Hvordan skal de klare det og for hvilket formål? Det vet de ikke alltid, men de fortsetter likevel. I Algerie har demonstrasjonene vart i snart ett år. I Hongkong startet de i juni. Frykten for politivold og represalier kunne lammet demonstrantene, men de fortsetter. Og hva skjer i Iran, hvor selv antallet drepte demonstranter holdes hemmelig?

Limet i folkebevegelsene er mistro. Mistro til den økonomiske liberalismen som skaper kastesamfunn, med urørlige på toppen og bunnen. Men framfor alt mistro til et arrogant og pliktforsømmende politisk system, som samfunnets øverste sjikt har forvandlet til en pretorianergarde for deres privilegier.

Frykten for brutal undertrykkelse kunne lammet dem, men de fortsetter.

Miljøsaken viser hvor handlingslammet våre ledere er. Tre år etter de høytidelige erklæringene på Klimatoppmøtet i Paris slår fasaden sprekker. De rike på planeten har ikke redusert forbruket sitt, og faren for overoppheting blir stadig tydeligere. Sosialistordføreren i Paris, Anne Hidalgo, snakker i ett kjør om miljø, men lar samtidig store bygg i den franske hovedstaden dekkes med gigantiske lysreklamer for luksusvarer og mobiltelefoner. Frankrikes transportminister gleder seg over at sektoren hans kan få flere arbeidsplasser: «Vi trenger 30 000 sjåfører de kommende årene, det er altså et yrke som må framsnakkes, spesielt overfor de unge.» Flere trailere på veiene, ja, det vil sikkert være bra for økosystemet. Samtidig er det uaktuelt å jobbe for mer godsfrakt på skinner, fordi det vil innebære å styrke det nasjonale togselskapet SNCF, og overvektige offentlige virksomheter må bekjempes med alle midler.

Oppblussing andre steder

I desember 2010 startet opprøret i Tunisia «den arabiske våren». De spanske indignados kom i mai året etter og studentdemonstrasjonene i Chile en måned senere, mens Occupy Wall Street startet i september samme år. Allerede på den tiden ble det framhevet at bevegelsene var ledet av de unge, at de var spontane, brukte sosiale medier, at de nektet å la seg overta av eksisterende politiske krefter, og at sinnet var utløst av en økonomisk politikk utformet for å rydde opp etter problemene bankene hadde skapt med finanskrisen i 2008.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

En diktator falt i Tunisia, men ni år senere er ingen av opprørets sosiale krav i nærheten av å være innfridd. Situasjonen er ikke stort bedre andre steder. Det er dermed lett å forstå hvorfor gode nyheter er kjærkomne, og hvorfor mange fristes til å overvurdere den internasjonale bevisstheten rundt det man selv kjemper for, selv når det fortsatt er snakk om sammensatte, ustabile protestbevegelser som ikke er nevneverdig interessert i å knytte bånd seg imellom.

Siden slutten av forrige århundre har mange annonsert kapitalismens død og den økonomiske globaliseringens slutt, og erklært at bevegelser verden over kjemper for samme sak. Gjentatte ganger har motstanderen blitt diagnostisert som døende eller allerede død. Men denne klarer alltid å skifte ham og retorikk. Førti år etter at Margaret Thatcher kom til makten, har Boris Johnson blitt valgt i Storbritannia. På den andre siden av Atlanteren er det på ingen måte gitt at Trump vil tape presidentvalget i november. Det er verdt å huske, selv om det er mer behagelig å vende ryggen til et nederlag, eller flere – i Brasil, Hellas, Bolivia og Italia – så snart flammen blusser opp igjen et annet sted.

Særegen universalitet

Ikke desto mindre finner vi i dag nesten overalt de samme økonomiske og politiske faktorene som vekket protestbevegelsene for snart ti år siden. Ikke bare har de som utløste finanskrisen i 2008 tjent stort på oppryddingen. De store tradisjonelle partiene til høyre og til venstre har også vekslet på å påtvinge befolkningen denne urettferdige politikken. Det har gått hardt utover legitimiteten til «systemet», som nå er nede for telling. Men å si at systemet er nede for telling åpner for (eller utsetter oss for) diametralt motsatte ideologiske tolkninger. For det «systemet» noen kritiserer for bare å tjene kapitalistene, mener andre gir urettmessig beskyttelse til naboer som ikke har det like ille som dem, eller til utlendingene og «trygdesnylterne». En harme som de privilegerte på toppen utnytter.

Emmanuel Macrons pensjonsreform i Frankrike er et godt eksempel. Den franske presidenten hevder reformen vil gi en «universell ordning» som vil være «lik for alle franskmenn uten unntak». Men tvert imot innfører den et generasjonsskille, hvor arbeidstakere født før 1975 ikke vil bli omfattet av det nye og mindre gunstige pensjonssystemet. Samtidig vil reformen, under påskudd om rettferdighet, innebære at ledere ikke lenger skal få ytelsespensjon over en viss inntekt, for å få dem til å investere i pensjonsfond.1Se Serge Halimi, «Urettferdig velferd?», Le Monde diplomatique, desember 2010. For å forsvare denne særegne universaliteten – inkludert mot demonstrantene – har den franske regjeringen likevel bestemt seg for å bevare særordningen for politiet, fordi de «beskytter folket».

Korrupsjon i alle former

På tross av slike forsøk på å splitte protestbevegelsene – som også brukes mot sunnimuslimer, sjiamuslimer, kabyler og katalanere – har de klart å samle seg, enn så lenge, rundt de samme kampsakene: for et anstendig og verdig liv, mot økte priser på basistjenester (transport, energi, kommunikasjon). De nekter å være fornøyd med en nedgang i arbeidsledigheten som bare betyr enda flere «drittjobber» (i Spania har 40 prosent av de nye arbeidskontraktene varighet på mindre enn én måned),2Daniel Michaels og Paul Hannon, «Europe’s new jobs lack old guarantees — stoking workers’ discontent», The Wall Street Journal, 25. november 2019. spesielt når disse elendige jobbene ofte finnes i storbyer hvor boligprisene har skutt i været. Økte levekostnader, fattigdom og ulikhet er bakteppet for protestene i både Sudan og Ecuador, Libanon og Chile.

Nesten overalt blir de økonomiske kravene til politiske krav, takket være nyliberalismens nedrivning av skillene mellom staten og kapitalen. For korrupsjonen og skandalene dreier seg ikke bare om fillesakene pressen blåser opp (en parlamentsassistent i Frankrike som bruker deler av arbeidstiden på partipolitiske aktiviteter eller presidenten for nasjonalforsamlingen som serverer hummer på skattebetalernes regning) med indignerte twittermeldinger, nøye utporsjonerte avsløringer og ekstrasendinger. Nå har nesten alle forstått at den virkelige korrupsjonen er en nyliberal stat som ødelegger offentlige tjenester for å finansiere utvikling for et næringsliv som er vinneren i hver eneste nye «reform» (privatiseringer, skattereform, pensjonsreform).

Den virkelige korrupsjonen er også et politisk system som lar de globaliserte elitene stikke av med, ødelegge eller flagge ut nasjonale verdier gjennom frihandel og skatteparadis. Det er også ledere som svikter når de, som i Libanon, ikke klarer å sørge for renovasjon i byer kvalt under søppel, med fare for å forverre vannkvaliteten ytterligere og true plante- og dyrelivet. Korrupsjon er også regjeringer som mister all legitimitet når de, som i Irak, lar skolene forfalle, mens en sum tilsvarende to ganger Iraks BNP har forsvunnet ned i lommene på politikere og suspekte forretningsmenn de siste 16 årene.3«Pour Washington, l’Irak doit répondre aux revendications des manifestants», Le Figaro / AFP, Paris, 29. november 2019. Og ikke minst er det nå blitt vanskelig å vite hvilket annet ord man skal bruke i Frankrike når statsministeren skinnhellig konstaterer at offentlige sykehus har «mistet oppdriften, slik som man sier at et fly kan steile og falle mot bakken». Vil Édouard Philippe fortsatt være statsminister når ulykken inntreffer og trøste de pårørende?

IMFs hestekurer

«Vi vil ha en nasjon», sier irakerne. De har ikke latt seg skremme av at regimet har drept 450 demonstranter. De protesterer mot utenlandsk innblanding og ber om solidaritet, for å bygge en reell, det vil si en redelig, stat.

I Chile, hvor nyliberalismen ble døpt i blod, har politiets brutale framferd (26 døde og over 11 000 skadde, der 200 har mistet synet på et øye) ikke dempet protestene. Demonstrantene her går med nasjonalflagget, i likhet med i Algerie, hvor millioner har tatt til gatene og krever at hæren gir opp sitt monopol på makten, oljen, volden og nasjonalsymbolene.

Også «de gule vestene» i Frankrike heiser landets flagg for å forhindre at politiske overbevisninger og partipreferanser skal splitte demonstrantene, som ikke kjente hverandre før sinnet førte dem sammen på de lokale rundkjøringene.

Nasjonalismen havner i et godt lys når den er et uttrykk for en avvisning av individualismen, markedets herjinger og splittelsene disse skaper mellom ofrene sine. Og ikke minst når globaliseringen man setter som motsetningen, blir representert av frihandelsavtaler, datagiganter som spionerer på oss og skjuler profitten sin i skatteparadis. For ikke å snakke om forretningsbankene som forbereder den neste finanskatastrofen (som de nok en gang vil komme uskadet ut av). Eller Det internasjonale pengefondet (IMF), som har påtvunget de utmattede befolkningene i Libanon, Egypt, Ecuador, Haiti, Hellas, Sudan og Argentina kvelende hestekurer.

Solidaritet kan gi seier

Men noe har globaliseringen fått til: Den har vist hvor like verdens ledere er. Et land styres av en ung bankmann, et annet av en milliardær i 70-årene. De har tilsynelatende lite til felles, men begge har gitt store skattefordeler til de rike. Hva gjør disse lederne når de forlater maktens korridorer? Frankrikes tidligere statsminister François Fillon, som reformerte det franske pensjonssystemet i 2010 og nå vil ha et poengbasert system for «å redusere pensjonsutgiftene», jobber for banken Barclays. Det gjør også François Baroin, som den franske pressen allerede presenterer som en potensiell høyrekandidat i det neste presidentvalget. I påvente av at et flertall av velgerne blir nødt til å stemme på ham for å stanse ytre høyre, har Barclays gitt ham ansvaret for å «rådgi utenlandske oppkjøpere i Frankrike».

José Manuel Barroso, tidligere portugisisk statsminister og president for EU-kommisjonen, valgte en annen bank, Goldman Sachs. Mens hans tidligere datakommissær, nederlandske Neelie Kroes, jobber for Uber. Og for et år siden hyret Facebook Storbritannias tidligere visestatsminister Nick Clegg som kommunikasjonsdirektør. For det får han visstnok 4 500 000 euro i året, seksti ganger det han tjente som parlamentariker. Er demonstrantene paranoide når de spør seg hvilke framtidige arbeidsgivere regjeringsmedlemmene allerede jobber for? Og hvordan skulle chilenerne reagere i september da finansministeren deres, utnevnt av milliardærpresident Piñera, sa til demonstrantene som protesterte mot økte matvarepriser at «romantikerne» kunne kjøpe blomster siden de var blitt billigere?

På tross av at militærdiktaturet er over i Chile og at flere venstreregjeringer har sittet med makten etter overgangen til demokratiet, har grunnloven til general Augusto Pinochet knapt blitt rørt siden 1980. Landet har dermed beholdt sin nyliberale tvangstrøye til finanssektorens store glede: private pensjonsfond, private motorveier rundt byen, private universiteter og salg av aksjer i vassdrag. Dagens chilenske protestbevegelse, som er uten talspersoner, men samler enorme folkemengder, har også rettet sin misnøye mot venstreopposisjonen. Venstrepolitikerne har for ofte vært redd for å skremme bort folk ved å gå for hardt ut mot den «liberale» høyresiden. Dermed slagordet el pueblo unido avanza sin partido, «det forente folket går framover uten parti». I demonstrasjonene er det ingen politiske faner, bare nasjonalflagget og flagget til det undertrykte mapuche-folket.

Men her som andre steder, og spesielt i de arabiske landene, tvinger et spørsmål seg fram. Demonstrantenes ønske om å unngå kompromisser og ikke ha ledere eller representanter, skyldes en lang erfaring med skuffelser, nederlag og forræderi. Men hvordan unngå å bli marginalisert, utslitt eller knust uten en form for politisk organisering? Enda hardere represalier fra rettsvesenet, politiet og militæret, og et stadig tettere bånd mellom kapitalen og staten, viser at spørsmålet ikke er sekundært. «Vi må være organisert og vite hvor vi skal», skriver Frédéric Lordon, «fordi de andre er organisert og vet hvor de skal.»4Frédéric Lordon, «Le capitalisme ne rendra pas les clés gentiment», La pompe à phynance, 22. november 2019.

De siste tretti årene har ingen av de nyliberale strukturreformene (frihandel, fellesmarked, privatisering, finansavregulering) blitt utfordret etter regjeringsskifter. I skarp kontrast har folkebevegelsene de siste månedene allerede felt et regime (i Sudan), avsatt statsministere (i Libanon og Irak), hindret en skrantende president i å stille til gjenvalg (i Algerie), og tvunget fram nye grunnlover som snart kan sprenge gamle overenskomster (Chiles skal skrives helt om).

En ny generasjon nedsyltet i studiegjeld, dømt til midlertidige og dårlig betalte jobber og en framtid med elendige pensjoner og store miljøproblemer, har oppdaget at felles kamp og solidaritet kan føre fram. Fortsettelsen er åpen, men erfaringene til flere titalls millioner demonstranter som nå føler seg sterkere og har fått en ny verdighet, garanterer at ingen regjering lenger kan gi nyliberalismen håp om at alt vil vende tilbake til normalen.

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Finansgigant jakter franske pensjoner

Neste sak

En årstid i helvete

Andre saker om Protest

Amerikansk inspirasjon

Regimeendringens strateg, Gene Sharp, mente at et forsvar med sivile kunne være sikrere og billigere enn

Global indignasjon

Mens en fjerdedel av spanjolene i yrkesaktiv alder er arbeidsledige, tok flere tusen spanjoler til gatene

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.