Bolsonaros astrolog

«Olavo de Carvalho eksisterer ikke», sa sosiologen Emir Sader i 2001. Det samme kunne man lenge si om resepsjonen til Carvalhos verker i progressive kretser i Brasil. På universitetene var det ingen som ville ta i de reaksjonære tesene til denne forhenværende astrologen og pamflettfilosofen, som de så som fjernt fra det offentligheten var opptatt av. Mange var overbevist om at Carvalho bare eksisterte for de mest radikale delene av Brasils høyreside, som kanskje bjeffet høyt, men bestemte fint lite.

Da Jair Bolsonaro vant valget i oktober 2018 havnet disse plutselig med makten. I en opptreden på sosiale medier like etter valgseieren hadde Bolsonaro plassert fire bøker godt synlig: Bibelen, den brasilianske grunnloven, et verk om Winston Churchill og en bok av Carvalho. De venstreintellektuelle oppdaget da at deres forakt for Carvalho hadde hindret dem i å forstå at de sære ideene hans gjorde det mulig «å konstruere en sammenhengende fortelling som gir mening til frykten de øvre samfunnslagene føler», mener statsvitenskapsprofessoren Álvaro Bianchi.¹

«Faen ta dannelse!»

Carvalho ble født i 1947 og var en kort periode på 1960-tallet med i Det brasilianske kommunistpartiet. Han begynte å studere filosofi, men ga raskt opp fordi han mente undervisningen var for dårlig. I 1967 begynte han å skrive om astrologi, en «grunnleggende disiplin», i landets store aviser – «De som ikke har studert astrologi vet ingenting. De er analfabeter», skrev han i år 2000.² Han klarte etter hvert å bli med i den allerede velfylte kretsen av konservative kommentatorer, og angrep den politiske korrektheten som, ifølge ham, hadde erobret landet etter diktaturet (1964–1984). Derav tittelen på et av hans hovedverk: O Imbecil Coletivo: atualidades inculturais brasileiras («Det kollektive idioti. Ukulturell aktualitet i Brasil», 1996).

Deler av æren for at Carvalho har blitt en offentlig intellektuell går til nylig avdøde Ronald Levinsohn. Forretningsmannen som på mirakuløst vis kom seg helskinnet gjennom en rekke finansskandaler, eide det private universitetet UniverCidade. Carvalho var ansvarlig for filosofiundervisningen der fra 1997 til 2001 og redaktør for universitetets forlag fra 1999 til 2001.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Carvalhos idékamp har ikke ledet ham til å forsake den materielle verden. Allerede i 1998 lanserte han et nettsted for å spre sine analyser og sanke pengegaver fra overklassen. Hans grunntanke, slik han formulerte den i 2009, er at når «det borgerlige ‘ideologiske apparatet’ som marxistene snakker om ikke eksisterer», er overklassen «forsvarsløse» overfor kommunisttrusselen. «Når overklassen drister seg til å tale sin sak, gjør de det med så mye takt og tone at de gir inntrykk av å kjempe mot verdens mest velmenende og forståelsesfulle fiende, og ikke mot disse ‘drapsmaskinene’ som de revolusjonære skryter av at de er».³

Carvalho framstiller seg som en av få intellektuelle som resolutt forsvarer de velstående. Likevel har ikke borgerskapet erkjent hvor utsatt det er og gitt ham den monetære støtten han mener han fortjener. I flere tiår klaget også Plínio Salgado (1895–1975), den brasilianske fascismens historiske leder, over det samme: «Borgerskapet hjelper oss ikke.»

Carvalhos skrifter kjennetegnes av en vulgær og krigersk tone. Aggressiviteten framstilles som et tegn på ærlighet, ikke ulikt Bolsonaros egen stil. Carvalho sier selv at banning «bare er et uttrykk for en ydmyk avvisning av falsk høytidelighet», og mener kraftuttrykk er på sin plass «i situasjoner hvor et taktfullt svar bare ville bidratt til det utålelige».⁴

Dette retoriske grepet kommer også godt med når han mangler argumenter. En av hans favoritt-teknikker består i å diskvalifisere motstanderne med karakteristikker og skjellsord. For eksempel når han hevder at «venstrekreftene» i all hovedsak er folkemorderiske og konkluderer: «Hvis du svarer dem høflig, gir du en verdighet til disse ideene. […] Faen ta dannelse! Dra til helvete, horesønn!»⁵ Samtidig treffer han en sjelden gang, som når han kritiserer arrogansen til venstreintellektuelle som anklager ham for ikke å ha universitetsutdannelse i et land hvor 83 prosent heller ikke har det.

Kulturrevolusjon på høyresiden

I 2002 lanserte Carvalho nettsiden Mídia Sem Máscara («Media uten maske», MSM). Selv om han på den tiden jevnlig skrev kommentarer i Brasils største aviser, var målet med nettsiden å vise at mediene var styrt av kommunister. Dette pussige korstoget i et land hvor mediene er eid av et mektig oligarki, gjorde Carvalho til intellektuell yndling for ytre høyre.

I astrologens øyne omfatter merkelappen «kommunist» både forsiktige reformister, overbeviste sosialdemokrater og nyliberalistene i høyrepartiet Brasils sosialdemokratiske parti (PSDB). Siden sistnevnte ikke bare vil ha en økonomisk liberalisering, men også modernisere det brasilianske samfunnet, mener astrologen at de er en av hovedaktørene i det han kaller en «gramsciansk» ideologisk operasjon for å snu opp-ned på samfunnet. Antonio Gramsci har vært en besettelse for Carvalho siden boka A nova era e a revolução cultural («Den nye tiden og kulturrevolusjonen», 1994). Ifølge forskeren Leonardo Puglia opptrer navnet til den italienske kommunistteoretikeren 318 ganger i Carvalhos fire hovedverk,⁶ hvor han framstilles som «idiotiens profet, fører for de imbesile horder».⁷

«Der Lenin er statskuppets teoretiker, er Gramsci strategen for den psykologiske revolusjonen som skal berede grunnen for statskuppet», forklarer Carvalho. Den gramscianske revolusjonen er for den leninistiske revolusjonen det forførelsen er for voldtekten.»⁸ Denne «gramscianske strategien» sprer seg umerkelig, ifølge Carvalho. Og målet er å bryte ned samfunnets kristne og moralske fundament for å bane vei for en kommunistisk revolusjon. Det er grunnen til at «kommunistene» fører en «kulturkrig» mot det brasilianske samfunnet med abort, homofili og seksuell frigjøring. I 2011 gjentok senatoren Kátia Abreu dette resonnementet nesten ordrett: «Venstretenkningens hegemoni, som den gramscianske strategien for kulturrevolusjon har innpodet på universitetene, har etablert et tankediktatur»,⁹ uttalte hun fire år før hun ble landbruksminister i Dilma Rousseffs (PT) samlingsregjering.

Paradoksalt nok bygger Carvalhos suksess på kommunikasjonsverktøy som ligner de Gramsci mente kommunistene burde bruke i den ideologiske kampen. Med sin egen «kulturkrig» har han skapt en slags høyrekulturrevolusjon som bidro til at Bolsonaro ble valgt og dannet en regjering som gjenspeiler hans standpunkt: antikommunisme, klimafornektelse og angrep på menneskerettigheter, kvinner, etniske og seksuelle minoriteter. Carvalho var med på å utpeke utdanningsminister Abraham Bragança de Vasconcellos Weintraub og utenriksminister Ernesto Araújo, men hans innflytelse går først og fremst via presidenten og hans sønner: Flávio (senator), Eduardo (parlamentsmedlem) og Carlos (byråd i Rio de Janeiro).

Tid for beinknusing

Under regjeringene til Luiz Inácio «Lula» de Silva (2003–2010) og Rousseff (2011–2016) klarte høyresiden å forene krefter for å få fengslet førstnevnte (uten bevis) og avsette sistnevnte (i strid med grunnloven). Så snart Bolsonaro var valgt dukket splittelsene opp igjen, også innad i regjeringen, mellom militæret (som har åtte ministere), ultraliberalistene (ledet av finansminister Paulo Guedes) og den mest ideologiske fraksjonen rundt Carvalho med blant andre Damares Alves, pastor og minister for menneskerettigheter, familie og kvinner, som vil at gutter skal kles i blått og jenter i rosa.

Carvalho har høstet kraftig kritikk fra både visepresidenten, general Antônio Hamilton Mourão, og ultraliberale grupper som Bevegelsen fritt Brasil. Astrologfilosofen angriper på sin side de «moderate» i regjeringen som han mener med sin forsiktighet forhindrer Bolsonaro i å gjennomføre sitt program. Og den fremste hindringen er ifølge ham «den analfabete drittungen» Mourão.¹⁰

Carvalho vil ha en politisk radikalisering. Han roste demonstrasjonen 26. mai for opphevelse av de demokratiske institusjonene, som demonstrantene mente hindret «folkets» vilje, og demonstrasjonen 30. juni til støtte for dommeren Sérgio Moro, som fengslet Lula da Silva i det som nå er blitt bevist at var en politisk motivert rettsprosess. I den siste demonstrasjonen ble en beskjed fra Carvalho spilt over høyttalerne: «I fire–fem tiår har kommunistene og deres partnere dominert Brasil: mediene, universitetene, kunst- og underholdningsverdenen. Alt, absolutt alt!» Carvalho ba demonstrantene bryte med «klovnene og forræderne som har begynt å forhandle med den andre leiren og kaller seg moderate». Tiden er inne, konkluderte han, for å «knuse beina på disse forræderske bomsene».

Oversatt av redaksjonen

Gilberto Calil er professor i historie ved Delstatsuniversitetet i Vest-Paraná (Unioeste).

1
Sitert i Patricia Facchin, «Olavo de Carvalho é um efeito da nova direita e não sua causa», Instituto Humanitas Unisinos, 19. desember 2018.
2
«Um acerto de contas com a astrologia», Porto do Céu, Recife, juni 2000.
3
Diário do Comércio, São Paulo, 17. august 2009.
4
«Coleção de frases com Cu e cia», Olavo de Carvalho, 20. april 2015.
5
Sitert i Lucas Patschiki, «Os litores da nossa burguesia: o Mídia Sem Máscara em atuação partidária (2002–2011)», mastergradsoppgave i historie, Delstatsuniversitetet i Vest-Paraná, 2012.
6
Leonardo Seabra Puglia, «Gramsci e os intelectuais de direita no Brasil contemporâneo», Teoria e Cultura, vol. 13, nr. 12, Juiz de Fora, desember 2018.
7
«A nova era e a revolução cultural: Capítulo II».
8
«A nova era e a revolução cultural: Capítulo II».
9
Sitert i Lucas Patschiki, «Os litores da nossa burguesia», se over.
10
«Olavo de Carvalho retruca Mourão via redes sociais; Carlos Bolsonaro apoia», Poder 360, 23. april 2019.