Bernie Sanders mener at mange amerikaneres avsky for den sittende presidenten betyr at de mer konservative samfunnslagene kan være rede til å akseptere en radikal politikk. FOTO: LEV RADIN / SHUTTERSTOCK.

Radikale endringer eller Trump

Demokratenes nominasjonsvalg er i gang. Hvis det ender med en utfordrer uten annet program enn å vende tilbake til tiden før Trump, risikerer Demokratene bare å skape nye Trump-skikkelser.

Personfokuset i amerikansk politikk har nådd nye høyder etter at Donald Trump flyttet inn i Det hvite hus. Hans kunngjøringer, twitter-meldinger, fabuleringer og egosentriske oppførsel er blitt en besettelse som tærer på landet. Men mediene gnir seg i hendene over seertall og opplag, med det resultat at ingen snakker om annet enn Trump. Mens republikanerne bare er opptatt av å krone en leder med ubestridt autoritet i deres leir, diskuterer demokratene hvordan de raskest mulig kan bli kvitt ham. Siden det virker nokså usannsynlig at Trump blir avsatt i en riksrettssak, håper de at nominasjonsvalget deres skal ende med en kandidat som kan knuse ham i november.

«Hvis vi bare kvitter oss med Trump, vil vi bare gå tilbake i en situasjon som var så elendig at den skapte Trump», har venstreskribenten Naomi Klein påpekt. Det er bedre å gjøre noe med årsaken enn å bekjempe symptomet, mener hun. Det gjør også Andrew Yang, en av de tolv håpefulle i demokratenes nominasjonsvalg:

«Mediene gjorde det ikke lett for oss da de ikke fikk med seg hvorfor Donald Trump ble president. Skrur du på en nyhetskanal i dag får du inntrykk av at han er president som følge av en kombinasjon av Russland, rasisme, Facebook, Hillary Clinton og hennes e-poster. Men amerikanere rundt omkring i landet vet bedre. Vi utslettet fire millioner fabrikkjobber, hovedsakelig i Ohio, Michigan, Pennsylvania, Wisconsin, Missouri [delstatene i Midtvesten som Trump overraskende vant, flere steder med knapp margin]. Jo mer vi later som om Trump er årsaken til alle våre problemer, jo mer vil amerikanerne miste tiltro til at vi kan gjøre noe med det som bekymrer dem», sa Yang nylig.1Debatt arrangert av Demokratene i Los Angeles, 19. desember 2019.

Sentrumsfløyen hos Demokratene, som Joe Biden er selve inkarnasjonen av, har en åpenbar interesse av å erstatte presidenten uten å gjøre noe med årsakene til at han vant: Det kan frikjenne de som ikke gjorde noe for å bekjempe ham da de hadde sjansen, det vil si Hillary Clinton, Barack Obama og Biden, Obamas visepresident gjennom åtte år. I så fall står de i fare for å skape en ny og potensielt enda farligere Trump, en som er dyktigere og skremmer bort færre velgere med selvskryt, som er mindre håpløst narsissistisk og mindre uvitende om hvordan internasjonal maktpolitikk fungerer. En slik Trump-skikkelse vil klare å få flere allierte på hjemmebane og i verden for en mer eller mindre identisk politikk, som dermed vil bli enda mer destruktiv.

Obama og Trumps felles velgere

I november 2008 var et flertall av amerikanerne glade og stolte. De hadde brakt til Det hvite hus en ung afroamerikansk senator som lovet håp og endring. Valgseieren hans lamslo Republikanerne, som mange så som et reaksjonært, militaristisk og hyklersk parti i lomma på de rike, og ikke minst farlig fordi det hadde en ikke ubetydelig støtte hos de fattigeste amerikanerne. Håpet ble fort skuffet og endringen beskjeden. Og vi vet alle hvem som tok over etter Obama.

Trump, som ville skille seg mest mulig fra forgjengeren han hater, har gått rett i strupen på motstanderne. På veien har han normalisert en vulgær og grisk oppførsel med rasistiske og sexistiske uttalelser, glorifisering av vold og konstante løgner.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Samtidig har det spredt seg flere foruroligende tendenser blant demokratene: De angriper vanlige folks stemmegivning når de ikke liker resultatet; de har et ukritisk, forherligende syn på USAs historie fram til den ulykksalige dagen da Trump ble valgt og ødela alt; de glorifiserer vestlige militærallianser som de plutselig mener er «progressive» bare for å motsette seg den sittende presidentens «Amerika først»; de hyller etterretningstjenestene fordi disse plager Det hvite hus med stadige lekkasjer; og de lovpriser de store private mediene, som de framstiller som ufeilbarlige bare fordi Trump skjeller dem ut og hevder de sprer fake news.

22 prosent av de hvite amerikanerne uten høyere utdannelse som hadde stemt på Obama i 2008 og 2012, stemte på Trump i 2016.2Sabrina Tavernise og Robert Gebeloff, «They voted for Obama, then went for Trump. Can Democrats win them back?», The New York Times, 4. mai 2018. Clintons tilhengere kunne ikke anklage disse velgerne for rasisme, gitt at de hadde stemt på en afroamerikaner to ganger. I stedet la de skylden på kvinnehat, eller hevdet at disse velgerne var lettpåvirkelige bondetamper som hadde latt seg manipulere av russisk desinformasjon. De slo fort fra seg tanken om at velgerflukten kunne ha noe å gjøre med Demokratenes destruktive frihandelspolitikk, eller at de lever i en urban boble av høytutdannede som ser ned på resten av befolkningen.

«Alle veier leder til Putin»

Denne nærsyntheten finner vi ikke bare i politikken. Da de nye episodene av den gamle tv-serien Roseanne – hvor hovedrollefigurene er arbeidere og folk på landsbygda snarere enn grafikere, journalister og skrivelærere – skåret høyt på seermålingene i 2018, var direktøren for tv-kanalen ABC genuint overrasket: «Vi hadde brukt mye tid på å lete etter mangfoldige stemmer i form av minoriteter og folk fra forskjellige religioner og til og med folk med forskjellig syn på kjønn. Men vi hadde ikke tenkt i nærheten av nok på økonomisk mangfold og andre kulturelle skillelinjer i vært eget land. […] Roseanne appellerer til mange folk i landet som ikke ser seg selv på tv særlig ofte.»3John Koblin og Michael M. Grynbaum, «’Roseanne’ reboot sprang from ABC’s heartland strategy after Trump’s victory», The New York Times, 29. mars 2018. Trump måtte altså vinne på folks forakt for den intellektuelle «eliten» før produsenter og manusforfattere ble tvunget til å åpne øynene.

Men denne typen klarsyn varer sjelden lenge. Den utdannede middelklassen i byene, som stemmer på Demokratene, spesielt i New York og California, har som oftest brukt de fattige hvite og uutdannedes støtte til Trump som påskudd for å avskrive dem. Men arbeiderklassens selverklærte fortaler bryr seg ikke noe mer om dem. På dette punktet er Trump lik sin forgjenger: Obama erklærte seg solidarisk med den afroamerikanske arbeiderklassen og snakket pent om den, men utfordret aldri det økonomiske systemet som undertrykker den.

Mange millioner amerikanere ønsker så intenst å bli kvitt Trump at de avfinner seg med hva – og hvem – som helst for å nå målet. Hvis Trump forsvarer noen, angriper de dem. Hvis Trump angriper noen, forsvarer de dem. Beviset kom allerede 5. februar 2017, bare femten dager etter at han hadde flyttet inn i Det hvite hus. Da den ultrakonservative Fox News-programlederen Bill O’Reilly refset ham for å ikke fordømme «morderen» Putin, svarte Trump: «Det finnes mange mordere. Vi har mange mordere. Tror du at landet vårt er så uskyldig?»

Senator Amy Klobuchar, som nå stiller i Demokratenes nominasjonsvalg, var bestyrtet over at USAs president våget å sammenligne dette dydige landet med onde Russland. Og New York Times, som sammen med CNN og MSNBC nærmest er blitt et talerør for Demokratenes sentrumsfløy, utbasunerte sin forskrekkelse i en leder full av svulstig nasjonalisme: «Å slå fast at USA er moralsk og politisk overlegen Russland har tradisjonelt ikke vært en vanskelig sak for amerikanske presidenter. Men snarere enn å gi sin tilslutning til USAs eksepsjonalisme, syntes Trump å sette pris på Putins brutalitet.»4«Blaming America first», The New York Times, 7. februar 2017.

Trumps sammenligning opprørte også Nancy Pelosi, Demokratenes parlamentariske leder i Representantenes hus, og det så mye at hun straks krevde at FBI skulle granske finansene til den nye presidenten for å forsikre seg om at han ikke ble utpresset av den russiske regjeringen. I dag gjentar denne ellers så intelligente politikeren ustanselig at med Trump «leder alle veier til Putin.»

Forsøk på destabilisering

Det ikke er stort igjen av «Russiagate» etter at spesialanklager Robert Mueller leverte sin rapport i fjor vår, men i Trumps første to år var demokratene – og mediene – besatt på å avsløre at det skjulte seg en russisk agent i Det ovale kontor. Besettelsen forsterket en paranoia som indirekte har bidratt til å blåse opp militærbudsjettet (nå på 738 milliarder dollar) med overveldende tverrpolitisk støtte (senator Bernie Sanders er en av få som konsekvent har stemt imot).

Ideen om at det amerikanske demokratiet er under angrep fra Putin – en «krigserklæring» som ofte sammenlignes med Japans angrep på Pearl Harbour i 1941 – er blitt offisiell religion for mange av Trumps motstandere. Det amerikanske demokratiet har imidlertid langt større problemer enn noen falske Facebook-kontoer: Trump vant valget i 2016 til tross for at han fikk tre millioner færre stemmer enn Clinton, og en av hans demokratiske utfordrere i år er Michael Bloomberg, en annen og enda rikere New York-milliardær.

I sitt antirussiske korstog har den moderate fløyen i Demokratene og deres talerør i mediene støttet seg til noen av USAs mest militaristiske og sikkerhetsbesatte skikkelser. «Det er nesten umulig å skru på MSNBC eller CNN uten å bli bombardert med tidligere generaler, CIA-agenter, FBI-agenter og NSA-talspersoner som nå jobber for tv-kanalene som kommentatorer og stadig oftere også som reportere», sier Glenn Greenwald, journalisten som – sammen med Edward Snowden, Chelsea Manning og Julian Assange – har gitt oss innsikt i USAs omfattende overvåkning.5Glenn Greenwald, «The Inspector General’s report on 2016 FBI spying reveals a scandal of historic magnitude: not only for the FBI but also the US media», The Intercept, 12. desember 2019.

De moderate demokratene har ikke lenger noen skrupler med å hylle etterretningstjenester som har stått bak en rekke statskupp i utlandet og drap av politiske motstandere. De ser disse som lommer av «motstand» mot en autokratisk president. Var det ikke en CIA-analytiker som i august varslet om Trumps telefonsamtale med den ukrainske presidenten? Varselet som førte til riksrettssaken, har gitt ham en anledning til å hevde at «dypstaten» driver med politisk destabilisering. Men snarere enn å glede oss over at Trump kan bli avsatt, bør vi bekymre oss for at framtidige presidenter kan bli utsatt for det samme.

Pax Americana

Partilederne nøyer seg ikke med å be velgerne elske etterretningstjenestene. De roser også støtt og stadig tidligere republikanske presidenter, for å få fram kontrasten mellom dem og den eiendommelige etterfølgeren deres. Biden har gitt medalje til George W. Bush og kona for deres engasjement for tidligere soldater – det vil si de som var så heldige at de kom levende hjem fra krigene i Irak og Afghanistan. Michelle Obama har også kalt Bush «en fantastisk mann» (NBC, 11. oktober 2018). Demokratenes glorifisering av nokså uspiselige skikkelser på den amerikanske høyresiden så snart de kritiserer Trump eller han kritiserer dem, har fått en egen betegnelse: trumpwashing. Selv Ronald Reagans ettermæle er demokratene villige til å pynte på, en nokså kuriøs øvelse med tanke på at USAs utenrikspolitikk de siste tre årene har vært langt mindre blodig enn i tiårene forut.

Å trekke seg ut av konflikter i utlandet ville vært populært i et USA hvor «kampen for demokratiet» siden 11. september 2001 har blitt brukt til å forsvare militæroperasjoner og utstasjonering av 240 000 soldater i 172 land og territorier – med en årlig kostnad på over 700 milliarder dollar. At Trump ikke tjente noe politisk på drap på den iranske generalen Qasem Soleimani, viser at amerikanerne er lei av «endeløse kriger». Men flere av kandidatene i Demokratenes nominasjonsvalg lover å gjenreise en økonomisk og strategisk verdensorden som har vaklet de siste tre årene. Især Biden forsvarer frihandelsavtaler, vil bevare amerikanske soldater i Irak og glorifiserer NATO. I en oppsiktsvekkende artikkel publisert for to år siden, av den typen man kunne lese da den kalde krigen var på sitt kjøligste, går han inn for direkte konfrontasjon med Russland for å «forsvare demokratiet mot dets fiender».6Joseph R. Biden jr. og Michael Carpenter, «How to stand up to the Kremlin. Defending democracy against its enemies», Foreign Affairs, New York, januar–februar 2018.

Hvorfor ikke gå enda lenger? New York Times-spaltisten Bret Stephens – kjent for sine bånd til den israelske høyresiden og ivrig tilhenger av amerikanske forkjøpskriger – mener at Demokratene må bøte på Trumps utenrikspolitiske svikt og bli det amerikanske imperiets parti. Han mener at Trumps «utenrikspolitikk med tilbaketrekning, avspenning og ikke-innblanding», spesielt fra Midtøsten og Asia, har gitt hans politiske motstandere en anledning til å bli profeter for en «Pax Americana» mot Syria, Russland og Nord-Korea.7 Bret Stephens, «Will Democrats become born-again neocons?», The New York Times, 24. oktober 2019.

Veien tilbake til urnene

Det er en rolle progressive demokrater ikke er interessert i. Elizabeth Warren vil, i likhet med Sanders, trekke alle amerikanske soldater ut av Midtøsten og Afghanistan. I stedet for å systematisk mene det motsatte av Trump, roste Sanders for et år siden Trumps møte med Nord-Koreas Kim Jong-un: «Hvis Trump kan klare å fjerne atomvåpnene fra landet, er det bra og jeg ønsker ham lykke til» (CNN, 25. februar 2019). Noen måneder senere la han til, fullt klar over at den systematiske Trump-motstanden gjør at Biden og hans venner kan skjule at de er imot de strukturelle endringene amerikanerne ønsker: «Hvis vi bruker all vår tid på å angripe Trump, vil Demokratene tape» (Fox News, 15. april 2019).

Spørsmålet nå er hva Demokratene kan få til. Sentrumskandidatene forsvarer sine beskjedne program med at de ikke ønsker å støte bort velgere som er lei av Trumps eksentriske oppførsel, men ikke vil snu opp ned på alt. De mener at status quo er mer akseptabelt i en tid hvor de økonomiske resultatene og børskursene ikke synes å tale for en kursendring.

Sanders, og i mindre grad Warren, mener snarere at mange amerikaneres avsky for den sittende presidenten betyr at de mer konservative samfunnslagene kan være rede til å akseptere en radikal politikk de i normale tider ville avvist. De håper også at andre velgere som har mistet tiltro til politikken, vil finne tilbake til urnene hvis de gis utsikter til reelle endringer (offentlig helsevesen, dobling av minstelønnen, miljørevolusjon) og ikke bare en tilbakevending til USA slik det var for tre år siden. Valget mellom disse to demokratiske alternativene er minst like viktig som presidentvalget 3. november.

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Amerikanernes ulike verdi

Neste sak

Rojavas usikre framtid

Andre saker om USA

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.