Fra en protest mot Serbias president Aleksandar Vučić, i Beograd 13. april 2019. Foto: Marko Marcello, Shutterstock.

Brussels balkanske autokrat

EUs overbærende holdning til Serbias autoritære leder viser avgrunnen mellom unionens uttalte prinsipper og realiteten på bakken.

Hver lørdag siden desember 2018 har flere tusen serbere gått ut i gatene i protest mot president Aleksandar Vučić og hans stramme grep om rettsvesenet og mediene. Demonstrasjonene begynte etter at Borislav Stefanović, partilederen for Levica Srbije («Serbisk venstre»), ble banket opp av ukjente gjerningsmenn da han skulle holde en tale i Kruševac 23. november 2018. Protestene startet i Beograd, men spredte seg raskt til en rekke andre byer i landet hvor flere lokale grupper allerede protesterte mot Serbias framskrittspartis (SNS) monopol på makten på alle nivå.

Siden valget i 2012 har Vučić’ parti fått makt over stadig større deler av samfunnet og landets institusjoner. Partiet har nå absolutt flertall i nasjonalforsamlingen og i forsamlingen i den autonome provinsen Vojvodina. Byen Šabac er den eneste av Serbias 168 kommuner som ikke styres av partiet eller en koalisjon det er med i.

EU-kandidat

Etter den andre lørdagen med demonstrasjoner annonserte statslederen rasende at han ikke ville skifte kurs «om så fem millioner mennesker» gikk ut i gatene – i et land med sju millioner innbyggere. Uten partipolitisk forankring har demonstrasjonene etterhvert visnet hen, og de siste månedene har bare en hard kjerne fortsatt protestene. Vučić har spilt på splittelsene i opposisjonen og folks manglende tillit til den. Opposisjonens periode ved makten på 2000-tallet var preget av korrupsjonsskandaler, samt krisen i 2008 og innstrammingene Serbia ble pålagt av Det internasjonale pengefondet (IMF). Den serbiske presidenten vet også at han kan stole på sine «partnere» i utlandet, både Russland og USA, som ikke bryr seg nevneverdig om interne protester i Serbia.

Vučić er overbevist om at han aldri vil møte reell kritikk fra partnerne i Vesten.

Først da opposisjonspartiene gikk inn for en kollektiv boikott av det kommende parlamentsvalget i april begynte EU med en forsiktig megling i oktober. Men meglingen, ledet av den tyske kristeligdemokraten David McAllister, virker mindre opptatt av å minne Vučić-regimet om grunnleggende rettsstatsprinsipper enn å overbevise opposisjonen om å delta i et valg de er nesten garantert å tape: Regjeringen har full kontroll over de offentlige mediene, skandalepressen og de private tv-kanalene, som alle eies av oligarker med bånd til makten, og ikke minst kontroll over manntallet.1Milica Čubrilo Filipović, «Serbie: l’UE tente une médiation entre le pouvoir et l’opposition», Le Courrier des Balkans, 10. oktober 2019. For valg uten opposisjon vil ikke se bra ut for Serbia, som EU ser som den flinke eleven blant unionens potensielle nye medlemmer. Serbia startet medlemsskapsforhandlinger i 2013 og kan bli unionens neste medlem, hvis ikke EU-utvidelsen er stanset for godt.

Under statsbesøket sitt i juli – det første offisielle besøket til en fransk president siden Jacques Chirac i 2001 – ytret Emmanuel Macron ikke et eneste kritisk ord til sin vert. Det var overraskende med tanke på fortiden til den nye sjefen i Beograd.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Fugleskremsel til høyre

Vučić (født i 1970) meldte seg i 1993 inn i Serbias radikale parti (SRS), ledet av høyreekstremisten Vojislav Šešelj. Han gikk så gradene i partiet, hvor han utmerket seg med formuleringer som den han ga fra talerstolen i parlamentet i Beograd i juli 1995, få dager etter massakren i Srebrenica: «For hver serber som drepes må vi drepe hundre muslimer.» I dag sier han at uttalelsen er «tatt ut av kontekst».2Philippe Bertinchamps og Jean-Arnault Dérens, «Le nouveau maître de la Serbie. Entretien avec Aleksandar Vucic», Politique internationale, nr. 144, Paris, sommer 2014. I 1998 ble den unge ytre høyre-lederen informasjonsminister i den nasjonale samlingsregjeringen som president Slobodan Milošević tok initiativ til etter de første trefningene i Kosovo.

Etter Milošević’ fall 5. oktober 2000 ble SRS det fremste opposisjonspartiet mot Serbias nye «demokratiske» ledere. Vučić og Tomislav Nikolić tok over ledelsen av partiet, da Šešelj overga seg til Den internasjonale straffedomstolen i Haag 23. februar 2003, hvor han var anklaget for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under krigene i Kroatia og Bosnia. Under deres lederskap kritiserte SRS den internasjonale domstolen og var imot enhver tilknytning til EU. Velgeroppslutningen vokste i takt med at stadig flere serbere ble skuffet over at demokratene ved makten kjørte seg fast i interne konflikter og ikke klarte å gjøre noe med den politiske, økonomiske og sosiale stagnasjonen i landet. I andre runde av presidentvalget i mai 2008 tapte Nikolić så vidt for demokraten Boris Tadić med 48 prosent av stemmene.

På 2000-tallet var SRS-lederne fortsatt en pariakaste i de vestlige diplomatkretsene i Beograd. Frankrike var det første EU-landet som åpnet ambassadedørene. Mer diskret kontakt fulgte, hvor Vučić og Nikolić ble oppfordret til å bryte med Šešelj og det ytterliggående SRS. Det avgjørende møtet fant sted på Ritz i Paris i november 2008, sammen med Montenegros statsminister Milo Đukanović, som var disippel av Milošević før han gjennomførte en provestlig helomvending i 1996. Mellommenn som den provestlige forretningsmannen Stanko «Cane» Subotić var også til stede, ifølge flere førstehåndsvitner. Noen dager senere dukket et utbryterparti opp: konservative og proeuropeiske Serbias framskrittsparti (SNS).

I 2012 dannet partiet regjeringskoalisjon med Serbias sosialistparti (SPS), mens Nikolić ble valgt til landets president. SNS fikk flertall i parlamentet i 2014 og Vučić ble statsminister. I april 2017 overtok han presidentvervet med 55 prosent av stemmene i første runde. Serbia har et parlamentarisk styre hvor utøvende makt er delt mellom presidenten og statsministeren, men da Vučić fortsatte som partileder sikret han at hele systemet kretser rundt ham. Nikolić ble bedt om å pensjonere seg.

I 2014 ble Šešelj midlertidig løslatt av helsegrunner. Han ble først frifunnet i Den internasjonale straffedomstolen i mars 2016, men dømt til ti år i fengsel i ankesaken i april 2018, noe han allerede hadde sonet med varetektsfengslingen. Han tok igjen kontroll over SRS, men partiet var da blitt marginalt og fungerer nå mest som fugleskremsel til høyre for Vučić. SNS ble på sin side stuerent da partiet i 2016 ble med i Det europeiske folkeparti (EPP), samarbeidet for konservative partier i Europa.

Illusorisk balansegang

Samtidig som han styrer landet med jernhånd har Vučić valgt en nådeløs nyliberalisme. Her har han funnet en perfekt partner i Ana Brnabić, statsminister siden juni 2017. Hun kommer fra en kjent beogradfamilie med kroatiske røtter og er åpent lesbisk. Hun studerte bedriftsledelse i USA og kommunikasjon ved det britiske Universitetet i Hull, før hun jobbet for den serbiske delegasjonen til det amerikanske bistandsbyrået USAid. Brnabić skryter av at hun leder «den mest liberale regjeringen i Serbias historie». Da hun kom til makten gikk hun hardt ut mot en streik i bilfabrikken i Kragujevac, som eies av italienske Fiat. Hun anklaget de streikende arbeiderne for å være «egoister» som skremte bort utenlandske investorer og dessuten var «overbetalte» siden lønningene deres var litt over landsgjennomsnittet på 5000 kroner i måneden.

Vučić’ proeuropeiske vending – hvor ærlig den er, er fortsatt et åpent spørsmål – sammenfalt mirakuløst med vestlige forventninger. Det ville vært farlig å la et EU-fiendtlig ytre høyre blomstre, mens Vučić virket perfekt til å bidra til å gi Kosovo en endelig status, som mange ser som nøkkelen til stabilitet på Balkan. Serbias formelle anerkjennelse av den tidligere provinsen er en bitter pille å svelge for Beograd, men hvem er vel bedre til å gjøre det uten å bli anklaget for landsforræderi enn en nasjonalist? I 2018 var Vučić i dialog med sitt kosoviske motsvar Hashim Thaçi for å finne et kompromiss med en landutveksling, et alternativ som nå synes forlatt.

Vučić ser seg som uunnværlig for en løsning på Kosovo-problemet og er overbevist om at hans autoritære tendenser aldri vil møte reell kritikk fra partnerne i Vesten. Vladimir Putins profilerte statsbesøk i Beograd i januar i fjor ga Vučić en anledning til å minne om at han har geopolitiske alternativer, en politikk Jugoslavia lyktes godt med fra 1955 til 1975 og bygde sin velstand på. Balansegangen Beograd nå forsøker å få til mellom Moskva og Brussel er illusorisk, for EU er Serbias desidert største handelspartner, med 62 prosent av handel mot bare sju prosent til Russland.3«Le commerce extérieur de la Serbie en 2018», det franske finansdepartementet, Paris, 11. april 2019.

Ideologisk allierte

Det er ingenting spesielt med Serbias situasjon. Vi finner samme autoritære lederstil i nabolandet Montenegro. Siden 1991 har Đukanović vært både statsminister og president der. Partiet hans, Montenegros sosialistiske demokratiske parti (DPS), er en direkte arvtaker etter Serbias kommunistliga (men nå medlem av Sosialistinternasjonalen) og har dermed i praksis sittet med makten siden 1945.

Gjennom hele 2019 var det store demonstrasjoner i Montenegro som følge av en rekke korrupsjonsskandaler, men regjeringen vet at den sitter trygt fordi det ikke finnes noen reelle politiske alternativ og fordi den har solid støtte fra sine internasjonale partnere. Da Montenegro ble med i NATO i 2017, framstilte Đukanović seg som en vestlig skanse mot en russisk trussel, en trussel som er nokså overdrevet på Balkan. Han påsto at den russiske trusselen var blitt en realitet under det mystiske kuppforsøket 16. oktober 2016,5 men kuppforsøket lot framfor alt Đukanović diskreditere opposisjonen og framstå som garantist for demokrati og en «europeisk vei» for Montenegro.

De to lederne framstiller seg begge som bærebjelker for stabilitet på Balkan, og som Vestens beste allierte. Begge vil bli med i EU – et perspektiv som synes stadig fjernere etter Frankrikes blokkering av kandidaturet til Albania og Nord-Makedonia i oktober. Macrons standpunkt oppfattes som en avvisning av hele medlemskapsprosessen på Vest-Balkan. Men status quo er ikke nødvendigvis uheldig for de sterke mennene i Beograd og Podgorica, for i bytte mot deres medgjørlighet, vet landene i Vest-Europa at de kan stole på at de vil stenge grensene på Balkan for migranter og flyktninger.

4. og 5. september var Vučić æresgjest på et demografiforum i Budapest, hvor han lovpriste verten, Ungarns statsminister Viktor Orbán: «Takket være Orbán er vårt forhold bedre enn noensinne. Jeg kan forsikre deg at vi vil forbli lojale venner av deg og ditt land.» Ungarn jobber aktivt for å innlemme Serbia i EU. Utover flyktningspørsmålet, som regjeringene i Beograd og Budapest er enige om, håper alle de konservative sentraleuropeiske regjeringene i Visegrád-gruppen4Tsjekkia, Polen, Ungarn og Slovakia. å finne ideologiske allierte i disse landene om de en dag blir med i EU.

Oversatt av redaksjonen

Jean-Arnault Dérens og Laurent Geslin er journalister i nettavisen Le Courrier des Balkans.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Kinas kjemiske katastrofe

Neste sak

Illusorisk om islamisering

Andre saker om Serbia

Opprørsvind på Balkan

Siden 8. desember har mange tusen serbere hver uke demonstrert mot president Aleksandar Vučić. I Albania

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.