Jeg ble advart om at det ikke var lett å finne stedet. I grålysningen drar vi fra Guwahati, delstaten Assams politiske, kulturelle og økonomiske hovedstad. Vi kjører to timer vestover langs bredden av Brahmaputra, floden som renner fra Himalaya og ut i Bengalbukta i Bangladesh. Assam, nordøst i India, er den minst befolkede av Indias 29 delstater med knappe 35 millioner av landets 1,35 milliarder innbyggere, altså 2,6 prosent. Etter hundre kilometer gjennom en kaotisk og stadig mer betongbelagt landsbygd viser et skilt veien til landsbyen Matia.
Dagen før hadde den unge antropologen i Guwahati som skulle være min guide, trukket seg. «Beklager, men det er for farlig. Politiet er overalt. Hvis jeg blir tatt med en journalist nær leiren, kan jeg havne i fengsel. Livet mitt vil være over.» I stedet blir jeg kjørt av en muslimsk lærer som plukker meg opp i Matia – og som ber meg ikke nevne navnet hans. Vi kjører et stykke til, før det plutselig til venstre midt i en stor skog dukker opp en enorm byggeplass omgitt av en ti over meter høy mur i rød betong. Innenfor den ligger det en litt lavere mur med jernstenger på toppen til å feste piggtråd i. Mellom de to murene står et gult utkikkstårn hver hundrede meter. Området er like stort som sju fotballbaner, forteller guiden min. Her bygges den nye forvaringsleiren for de som har blitt ekskludert fra Assams National Register of Citizens (NRC), et register som for øyeblikket bare finnes i denne delstaten.
«Vi kan ikke drepe dem»
Da Indias høyesterett publiserte registeret i august 2019 mistet 1,9 millioner personer plutselig statsborgerskapet sitt og alle sine rettigheter, og ble truet med umiddelbar utkastelse. Disse var «ulovlige innvandrere» fra nabolandet Bangladesh som «naturligvis» skulle «deporteres». Regjeringen i Bangladesh erklærte straks at landet bare vil ta imot disse «migrantene» hvis den indiske regjeringen kan bevise at de var bangladeshere. I mellomtiden skal «de ekskluderte» – menn, kvinner og barn – plasseres i midlertidig forvaring. Og den første leiren bygges nå i Matia, hvor den skal stå ferdig før regntiden begynner i juni. Et titalls andre leirer er planlagt i Assam. Ettersom beviset Bangladesh krever i virkeligheten er umulig å oppdrive, og disse folkene ikke har lyst til å dra, kan de bli værende i leirene resten av livet. En mulighet som ikke synes å plage mange i Assam.
«Hvis Bangladesh ikke tar dem tilbake, må de dra til leiren», sier Panindra Das, en seksti år gammel velstående bonde jeg møter i hindulandsbyen Gopalpur tre kilometer fra leiren. «Og myndighetene må passe på å skille mennene fra kvinnene. Hvis ikke vil de få barn, og problemet vil bare bli verre.» Samme holdning møter jeg hos bøndene i den muslimske nabolandsbyen. «De ulovlige innvandrerne er mennesker. Vi kan ikke drepe dem», sier Jalbahar Ali, som i tillegg til en jordlapp eier en rickshaw som gir ham inntekter på to hundre rupi om dagen (25 kroner) som han trenger for å brødfø familien sin. «Men de er ulovlige. De må derfor skilles fra befolkningen. Det er bra å sette dem i leirer. Men de må jobbe, for vi skal ikke forsørge dem.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Tyskland i 1933
Føderalregjeringen framstiller Matia som et forbilledlig forvaringssenter basert på «humanitære prinsipper», med «et sykehus, en skole og lekeplass for barna». «Det er sant, det finnes ikke finere leir i hele Asia», sier Das stolt. Mange av innbyggerne i landsbyene rundt jobber på byggeplassen, for 350 rupi dagen (37,5 kroner), det dobbelte av minstelønna.
Folk ble redde for å bli fortrengt, for at språket og kulturen skulle forsvinne.»
– Hiren Gohain (81), professor i Guwahati
Myndighetene har ikke sluppet noen statistikk om religionen til disse «statsløse», men alle her mener at rundt to tredjedeler er hinduer og en tredjedel muslimer, altså noenlunde samme fordeling som befolkningen i Assam (34 prosent muslimer, en av de høyeste andelene i India, hvor snittet er 14 prosent). I folketellingen hvert tiende år er det ingen boks å huke av for religion, bare nasjonalitet. Den store andelen hinduer blant de ekskluderte har overrasket alle, for de fleste trodde at de «ulovlige innvandrerne» kom fra Bangladesh og dermed nødvendigvis var muslimer. Bangladesh, som ble opprettet etter en blodig løsrivelse fra Pakistan i 1971, har nedfelt islam som statsreligion i grunnloven fra 1988, og 90 prosent av befolkningen er muslimer.
Rasende over det høye tallet hinduer blant de ekskluderte kastet regjeringen til Narendra Modi, som i snart seks år har ført en utilslørt muslimfiendtlig politikk, seg rundt og fikk vedtatt et gammelt forslag om et tillegg til statsborgerskapsloven. Tillegget gir statsborgerskap til alle hinduer som erklærer at de har tatt seg ulovlig inn i India for å unngå religiøs forfølgelse i Pakistan, Afghanistan og Bangladesh. Det gjør at alle hinduer som er ekskludert fra NRC kan få tilbake statsborgerskapet. Dermed vil forvaringsleirene i praksis bli forbeholdt muslimene.
Tillegget, kalt Citizen Amendment Act (CAA), ble vedtatt 11. desember og trådte i kraft en måned senere. Det har skapt protester i hele landet, men ikke alltid av samme grunner (se side 18–19). «Dagens India er som Tyskland i 1933!» utbryter Huma Kidwai, en kjent venstreorientert muslimsk ateist i Hyderabad sør i India. «Du trenger bare bytte ut ‘jødene’ med ‘muslimene’.» En som også er bekymret er den tidligere toppbyråkraten Harsh Mander som nå er menneskerettsaktivist i New Delhi: «Modi kommer fra en nesten hundre år gammel ideologisk bevegelse, RSS [Rashtriya Swayamsevak Sangh, «De frivilliges nasjonalorganisasjon»], hvor grunnleggerne viste offentlig sin beundring for Adolf Hitler og europeisk fascisme. Mannen som drepte Gandhi var oppflasket på denne ideologien. Mens Mahatma ville ha et sekulært India, hvor hver religion ble like beskyttet og respektert, har målet til RSS alltid vært et hinduistisk India, der muslimene og de kristne er annenrangs borgere.»
Landsbymassakre og vold
For å forstå hvorfor assamerne ikke har noen problemer med at flere hundre tusen mennesker kan bli sperret inne for resten av livet, må vi se på historien og geografien. Det frodige og tynt befolkede Assam er en slags indisk utvekst nord for Bangladesh. Da India ble selvstendig i 1947 og landet delt etter religiøse skillelinjer, ble den enorme provinsen Bengal delt i to: Den hovedsakelig hinduistiske vestlige delen ble til den indiske delstaten Vest-Bengal og den østlige, muslimske delen ble Øst-Pakistan, som senere skulle bli Bangladesh. Men Assam, som ligger enda lenger øst, ble værende i India.
24 år senere fikk de bengalske innbyggerne i Øst-Pakistan sin selvstendighet etter en særdeles blodig krig mot den pakistanske sentralregjeringen, hvor minst én million mistet livet. 25. mars 1971 ble den offisielle startdatoen for Bangladesh, selv om krigen varte i enda noen måneder. «Vi er i en svært flytende region, som ikke har hatt grenser spesielt lenge», sier Mirza Zulfiqur Rahman, assamisk spesialist på mobilitet og grensekonflikter. «På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hentet den britiske kolonimakten inn hinduistiske og muslimske bengalske arbeidere og funksjonærer, som allerede den gang ble sett som utlendinger av folkene som bodde i Brahmaputradalen, hvor assamesisk var fellesspråket.»
Krigen i 1971 drev flere millioner fra alle religioner på flukt, uten at man vet hvor mange som vendte hjem etter at freden kom. «Migrasjonen fortsatte også i tiårene etter, fordi det alltid har vært mer tilgjengelig land i Assam enn i Bangladesh.» Og fordi ingen egentlig hadde forsøkt å stenge den naturlig porøse grensen.
India har ingen database over hvem som er inder og hvem som ikke er det.
– Sanjib Baruah, professor i statsvitenskap, Bard College i New York
I lokalvalget i 1979 oppdaget assamerne at manntallene i noen valgkretser plutselig hadde doblet seg. «Folk ble redde for å bli fortrengt av alle disse utlendingene, og at språket og kulturen deres skulle forsvinne», forteller Hiren Gohain (81), Cambridge-utdannet professor i engelsk litteratur og en ledende intellektuell i Guwahati.1Siste bok: Hiren Gohain, Struggling in a Time Warp, Bhabani Books, Guwahati, 2020. Opprøret i Assam varte i seks år, med landsbymassakre og vold mot staten. 855 aktivister ble skutt og drept av ordensstyrkene før Assam-avtalen i 1985 innførte fred i bytte mot at sentralmakten skulle finne og deportere alle bangladeshere som var kommet etter 25. mars 1971.
«Det var et kompromiss. Mange assamere ville ha en tidligere dato», forteller Gohain. Men den indiske regjeringen gjorde ingenting i tiårene som kom. De «ulovlige innvandrerne» slo seg ned og stiftet familie. Assamerne følte seg lurt.
Følelsen av forakt
Volden kom tilbake, og da høyesterett i 2013 (et år før Modi kom til makten) endelig påla sentralmakten å gjennomføre registreringen, oppdaget de at løsningen de hadde ventet på bød på betydelige problemer. Registreringen tok fem år på grunn av to store utfordringer: usikkerhet om transkriberingen av familienavn og ikke minst mangel på pålitelige data. «Det er forståelse for at et moderne land vil ha nøyaktige innbyggerlister», sier Sanjib Baruah, professor i statsvitenskap ved Bard College i New York, som har skrevet en rekke bøker om denne regionen i India hvor han kommer fra.2Siste bok: Sanjib Baruah, In the Name of the Nation: India and Its Northeast, Stanford University Press, 2020. «Men i motsetning til land som Frankrike, som i flere århundrer har skilt sine statsborgere klart fra utlendinger som bor i landet, har India ingen database, verken elektronisk eller på papir, over hvem som er inder og hvem som ikke er det. Selv fødselsattest er en sjeldenhet for indere.»
I NRC-registreringen ble folk bedt om å framskaffe dokumenter som kunne vise at familien hadde bosatt seg i Assam før 25. mars 1971. I dette kaoset, hvor de heldige klarte å skaffe seg falske papirer, «var det de fattigste bøndene som hadde mest problemer, og mange av dem har urettmessig blitt ekskludert fra NRC», sier den muslimske advokaten Syed Burhanur Rahman. Mange oppsøkte heller ikke registreringskontorene, vel vitende om at de var sjanseløse.
Likevel mener de fleste assamerne at NRC er en god ting og at feilene vil bli korrigert i månedene som kommer. Og hva gjør man med de ekskluderte? «Regjeringen har alltid sagt at de skal sendes hjem», svarer Taralim N., som arbeider som PR-sjef i en IT-bedrift. «Hvis Bangladesh ikke vil ha dem, er det ikke min sak. Det får regjeringen ta seg av.» Om det så betyr å stenge dem inne i leirer? «Ja, jeg er ingen problem med det», svarer hun med et stort smil.
«Det kan virke som om medborgerne mine mangler medmenneskelighet», sier Gohain, som kaller seg «liberal» (progressiv) og er mot RSS, men for NRC. «Men følelsen av å ha blitt foraktet av Delhi i flere tiår kommer i tillegg til en reell økonomisk frykt: Vi har to millioner jordløse bønder og en arbeidsledighet på 15 prosent. Folk kjemper for å overleve.» Professor Baruah sier også at «at de fleste assamerne ikke skiller mellom ‘ulovlige’ hinduer og ‘ulovlige’ muslimer.»
Hodet hevet
Dette manglende skillet er kanskje mindre åpenbart enn professoren framstiller det som. I de dusin intervjuene jeg gjør i delstaten insisterer mange på at «det har ingenting med religion å gjøre». De vil deportere (eller internere) «bangladeshere, både muslimer og hinduer», men mener at «bengalerne» (som kom under det britiske kolonistyret) har rett til å bli – ettersom de har gjort mye for å assimilere seg og i dag har assamesisk som morsmål. Men under denne konsensusen skjuler det seg en oppfatning om at «bangladesher» er ensbetydende med «muslim».
«Det er bangladesherne som er utlendinger», sier Pranjit Sandilya, den hinduistiske eieren av et koselig gjestgiveri i sentrum av Guwahati. «De er fattige, millioner av dem kom hit på jakt etter et bedre liv. Dessverre var disse folkene muslimer. De har dermed flere koner og dusinvis av barn. Det er helt normalt for oss å føle oss truet.»
Denne forestillingen er utbredt i India, selv om den ikke stemmer med virkeligheten. «Bare 0,006 prosent av muslimene praktiserer flerkoneri og fødselstallene deres er 2,7 barn per kvinne, mot 2,3 for hele befolkningen», sier Amir Ullah Khan, professor i økonomi ved universitetet Nalsar i Hyderabad. «Forskjellen skyldes at de er blant de fattigste i samfunnet. Så snart de klatrer oppover økonomisk, faller fødselstallene.»
«Når folk på gata snakker om ‘ulovlige innvandrere’ ser de for seg en muslim med kalott på hodet, selv om de sier noe annet», sier Sadiq Naqvi, korrespondent for Hindustan Times og muslim. «De ‘gamle’ muslimene, de som britene brakte hit, støtter også NRC og utvisningen av ‘de nye’, fordi de ser seg som hveten som må skilles fra klinten. De tror at etter det vil de ikke lenger utsettes for rasisme og på ny kunne gå med hodet hevet.»
Effektivt redskap
Modis parti, Bharatiya Janata Party (BJP, «Indisk folkeparti»), RSS’ politiske utstillingsvindu, gjør sitt for å holde liv i denne forestillingen. I flere tiår har partiet snakket om «infiltratorer» i sine taler, kalt dem «termitter» som fortærer landet fra innsiden, og satt dem i samme bås som «terrorister». Alle forstår at de snakker om muslimene, selv om BJP forsikrer at «muslimene ikke har noe å frykte». I Assam vant BJP lokalvalget i 2016 med denne retorikken. «I valgkampen ropte kandidatene deres inn i mikrofonen at de ville ‘spore opp hver eneste bangladeshiske infiltrator i Assam’ og sende dem hjem», forteller den unge byplanleggeren Sumit Baruah i Guwahati. «Tilhørerne skrek av glede.»
BJP anklager Kongresspartiet, partiet som dominerte indisk politikk i nesten sytti år, for å ha gitt særrettigheter til muslimene i bytte mot stemmene deres. I Assam påstår BJP at «innvandrere» var en vote bank som hadde fått utdelt «millioner» av stemmesedler ulovlig. De fleste jeg snakker med presenterer dette som fakta.
Modi kom til makten etter at høyesterett hadde startet NRC i Assam. Med CAA-tillegget fikk han et fryktelig effektivt redskap for å nå sitt mål om et India uten muslimer. På tross av de enorme tekniske problemene med den første utprøvningen i Assam, har hans mektige høyre hånd, innenriksminister Amit Shah, annonsert at han vil utvide NRC til resten av landet. Og da med en kvalifiseringsdato som kan gå helt tilbake til 26. januar 1950, dagen da Indias grunnlov ble vedtatt. Over hele India legger offentlige myndigheter nå planer for forvaringsleirer.
Oversatt av redaksjonen
Pierre Daum er journalist, i Assam for Le Monde diplomatique.
- 1Siste bok: Hiren Gohain, Struggling in a Time Warp, Bhabani Books, Guwahati, 2020.
- 2Siste bok: Sanjib Baruah, In the Name of the Nation: India and Its Northeast, Stanford University Press, 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
