Da Tyskland ville pynte på omdømmet

Etter andre verdenskrig bidro Vest-Tyskland til byggingen av staten Israel for å pynte på omdømmet sitt. Slik fikk Vest-Tyskland en sentral, men lite kjent rolle i Midtøsten.

april 2020
Konrad Adenauer på Weizmann-instituttet under sitt besøk i Israel i 1966. Foto: Boris Carmi / Meitar Collection / National Library of Israel / The Pritzker Family National Photography Collection

I april 2018 markerte den tyske forbundsdagen 70-årsdagen til staten Israel. På vegne av Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD) erklærte Martin Schultz: «Når vi beskytter Israel, beskytter vi oss fra fortidens demoner.»1Dette sitatet og de følgende er hentet fra Germany and Israel: Whitewashing and Statebuilding, Hurst, London, 2020. Talspersonen for De grønne oppsummerte på sin side parlamentssesjonen i en setning: «Israels rett til å eksistere er verken større eller mindre enn vår.»

Når den tyske politikerstanden snakker om Israel, snakker den mest om seg selv. Fordi båndene til staten Israel var fundamentet det post-nazistiske Tyskland bygde sin progressive identitet på, forteller tyskernes holdning til Israel oss mer om deres egen sinnstilstand enn om historien og innholdet i dette bilaterale forholdet.

Forholdet mellom Forbundsrepublikken Tyskland og staten Israel, to land som oppsto i kjølvannet av andre verdenskrig og folkemordet på Europas jøder, startet med erstatningsavtalen de inngikk 10. september 1952. Hvorfor oppsto dette forholdet bare få år etter at det tredje riket nesten hadde utslettet det jødiske folket med støtte i en stor del av den tyske befolkningen?

Blodtappet stat

Det er vanskelig å tro helt på den offisielle tyske retorikken insistering på det moralske fundament i forholdet til Israel. Som en rekke historikere har vist hadde flere tidligere naziledere fortsatt ledende stillinger i det beseirede Tyskland på den tiden. Samtidig fornektet store deler av det tyske samfunnet fortsatt barbariet det hadde sluppet løs kort tid i forveien.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Da tysk fjernsyn intervjuet Konrad Adenauer, den første kansleren etter krigen og symbolet på landets «gjenfødelse», i beste sendetid i 1966, to år etter at han hadde gått av, sa han at «å bøte for eller betale erstatning [for de tyske forbrytelsene mot jødene] var en uunngåelig betingelse for å få tilbake vår internasjonale status.» Så la han til: «Fortsatt i dag må den jødiske makten ikke undervurderes, spesielt ikke i USA.»

For Adenauer dreide altså erstatningsutbetalingene seg mindre om moral enn å reparere Tysklands omdømme. Hans andre begrunnelse var enda mer overraskende, med den antisemittiske forestillingen om «jødisk makt» som han supplerte med et avslørende «fortsatt i dag». Adenauers Israel-politikk bygde på disse to ideene, det vil si et ønske om å rehabilitere Tyskland og en overdreven forestilling om jødisk innflytelse på vestlig opinion.

Så hvorfor aksepterte David Ben-Gurions Israel, grunnlagt etter den endelige løsningens grusomheter, den blodstenkte hånden det knapt avnazifiserte Vest-Tyskland strakk ut? Da Israel ble grunnlagt utgjorde overlevende fra Holocaust en tredjedel av statens befolkning. Det var få israelere som ikke hadde noen døde i familien eller omgangskretsen. Landet var bokstavelig talt blitt bygd av traumatiserte flyktninger fra Europa. En mulig grunn til forsoningen med Tyskland kan ha vært å få dekket landets materielle behov. For etter å ha tvangsfordrevet størstedelen av den palestinske befolkningen i uavhengighetskrigen, befant den nye staten seg i en utsatt posisjon i Midtøsten. Dessuten var staten blodtappet både økonomisk og militært.

USA som mekler

1952-avtalen var den første store avtalen om tyske erstatningsutbetalinger. Selv om den staket ut veien for individuelle erstatninger, som skulle innføres senere, dreide den seg spesifikt om erstatning til staten Israel. Forbundsrepublikken forpliktet seg til å betale 3,45 milliarder deutsche mark (rundt 70 milliarder kroner i dag). To tredjedeler ble gitt i form av varer (råvarer, maskiner, båter). Den resterende tredjedelen gikk til å kjøpe råolje fra britiske selskaper. Med drivstoffet begynte Israel å industrialisere landet.

Nahum Goldmann, daværende leder for Den jødiske verdenskongressen og Israels hovedforhandler, omtalte avtalen som en «regelrett redning». Den kostet ikke Tyskland mye: Avtalens årlige utgifter var under 0,2 prosent av BNP. Samtidig nøt tyske eksportnæringer godt av erstatningene, og med det bidro de til Tysklands «økonomiske mirakel».

«Normaliseringen» var til å begynne med økonomisk, men havnet raskt inn på et militært spor. Etter Suez-krisen i 1956 og fram til den avgjørende krigen i 1967 (Seksdagerskrigen), ble Tyskland, sammen med Frankrike, den israelske hærens fremste støttespiller. Den israelske arkitekten bak militærsamarbeidet mellom de to landene, Shimon Peres, oppsummerte situasjonen slik: «USA ga oss penger, men ikke våpen. Frankrike ga oss våpen, men ikke penger. Tyskland så en anledning til å vende om arket for naziregimet ved å gi oss våpen uten å be om noe i retur.»

Ifølge arkivene til det tyske utenriksdepartementet startet militærhjelpen til Israel i 1957. Den besto da for det meste av leveranser av håndvåpen og patruljebåter, samt opplæring. Den første store våpenkontrakten kom i 1962 med levering av tyngre artilleri, fly, helikoptre, skip og ubåter. I 1964 ba USA Tyskland om å legge til 150 Patton-tankser. USA var opptatt av å framstå som en nøytral mekler i den arabiske-israelske konflikten og å ikke vekke sinne hos de arabiske nasjonalistene. Amerikanerne foretrakk derfor å unngå å levere våpen direkte til Israel, i det minste fram til 1967.

Operasjon Business Friend

Tysklands støtte skulle vise seg å være avgjørende. Da Israel åpnet sin ambassade i den vesttyske hovedstaden Bonn i 1965, sa den første ambassadøren Asher Ben-Natan til kansler Ludwig Erhard at en konflikt i Midtøsten «bare ville vare noen dager. Israel [måtte] derfor være konstant på vakt. Tysklands hjelp [hadde gjort] enormt for landets utvikling og militærstøtten [var] også avgjørende for landets sikkerhet».

Beviset kom to år senere. Krigen i 1967 varte bare i seks dager, og den tyske militærhjelpen var på ingen måte uvesentlig. 48 timer etter at konflikten var over sendte den tyske ambassadøren i Israel et fyndig telegram til Bonn: «Ifølge en offiser i hærledelsen kunne ikke de moderne panservognene med forsterket panser vi leverte vist seg fra en bedre side.»

Selve krigen viste hvor viktig Frankrike og Tyskland var for Israel på den tiden. Mens franske Mirage-jagerfly ga israelerne overtaket i lufta, dominerte tyske tanks på bakken i Egypt. Araberstatenes representanter klaget innstendig når de fikk vite om Forbundsrepublikkens bidrag til den israelske krigsinnsatsen.

En annen sentral del av den tyske hjelpen var et lån på 644,8 millioner deutsche mark. Transaksjonen, med kodenavnet «Operasjon Business Friend», ble gjennomført i all hemmelighet i likhet med våpenleveransene. Da de to landene etablerte offisielle diplomatiske forbindelser i 1965, ble lånet omgjort til bistand. Flere tiår senere hevdet den konservative pro-israeleren og atomekspert Hans Rühle, som hadde hatt flere toppstillinger i det tyske forsvarsdepartementet og NATO, i avisen Die Welt at pengene hadde gått til det israelske atomprogrammet. Med tanke på Forbundsrepublikkens rolle i konsolideringen av staten Israel, er det sannsynlig, men vanskelig å verifisere.

Verdensinnflytelse

Ironisk nok utviklet forholdet mellom Tyskland og Israel seg langt raskere enn Tysklands oppgjør med sin egen fortid. Dette misforholdet skapte en underlig mutasjon av den gamle antisemittismen, som var del av bakteppet for forholdet til Israel. Et godt eksempel var da Gerhard von Preuschen, leder for den tyske observatørdelegasjonen til rettssaken mot Adolf Eichmann, avsluttet sin endelige rapport i 1961 med en hyllest av «den israelske ungdommen, som skiller seg ut fra tidligere generasjoner på en svært lovende måte. Disse unge folkene – barn av tysk-jødiske utvandrere – har nesten ingen av trekkene man vanligvis forbinder med jøder. De er høye og blonde, som oftest med blå øyne, rettskårne ansikt, og frie og selvstendige bevegelser. De inkarnerer en hittil ukjent form for jødiskhet».

Denne forbløffende åpenbare, men elegant formulerte rasismen avslører et nokså egosentrisk syn på Israel: Den jødiske staten var blitt arisk. Historien til forholdet mellom de to landene er gjennomsyret av slike paradokser. Det oste en lignende narsissisme av den tyske pressens dekning av Seksdagerskrigen, spesielt i Springer-konsernets publikasjoner. Her ble den israelske seieren hyllet som en «klar seier», og den israelske generalen Moshe Dayan ble kalt en verdig arvtaker etter Wehrmacht-general Erwin Rommel, mens de beseirede arabiske hærene ble mobbet med en voldsom triumfalisme som minnet om Tysklands nære fortid.

En annen merkverdighet i det spesielle forholdet finner vi i betraktningene til den første tyske ambassadøren i Israel, den tidligere Wehrmacht-generalen Rolf Pauls som fikk jernkorset under andre verdenskrig. I sine personlige notater assosierer han ofte israelerne han møter med penger og makt. I 1965 forarger han seg over israelerne som «snakker om moral, men bare tenker på penger». Pauls var overbevist om at «innflytelsen til Israel og jødene i de store verdenssentrene hvor den offentlige meningen dannes [var] avgjørende», og mente at Tyskland ikke kunne kutte forsyningene til Israel, for da ville «jødene slippe løs hundene, fra Jerusalem til London og New York».

Radikal endring

Forbundsrepublikkens Israel-politikk er i dag et debattema som selvsagt har et moralsk aspekt. Kritikerne påpeker ofte at Tyskland er mer opptatt av Israels sikkerhet enn skjebnen til de som ble jaget fra landet sitt da den israelske staten ble proklamert. Men denne kritikken glemmer et viktig aspekt: I virkeligheten har den tyske støtten til Israel aldri hatt noe med moral å gjøre.

I etterkrigstiden, mens tyske erstatningsutbetalinger og våpen bidro til å bygge den israelske staten, var Tyskland naturligvis klar over de palestinske flyktningene. Men i en tid der det var mange fordrevne befolkninger både i de europeiske koloniene og i Europa selv, var det få oppfordringer til å anerkjenne lidelsene til et folk som ikke selv klarte å gjøre seg hørt.

Innad i den tyske regjeringen var man opptatt av at humanitærhjelp til de palestinske flykningene ville skape godvilje hos araberstatene – som med god grunn mistenkte Tyskland for å hjelpe Israel langt mer enn tyskerne ville innrømme. De tyske lederne passet uansett på at denne humanitærhjelpen ikke ga dem et «indirekte ansvar». Tyskland går i dag inn for selvbestemmelse for palestinerne og en palestinsk stat som skal omfatte Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, men forholdet til Israel er fortsatt viktigst.

En første vending i forholdet mellom Tyskland og Israel kom etter Seksdagerskrigen i 1967, da Israels allianse med USA ble tydelig, og henviste Forbundsrepublikken til en sekundær rolle. Forholdet endret seg så med den kalde krigens mange krumspring, med opprettelsen av EU og konflikten mellom Israel og palestinerne, før Berlinmurens fall og den tyske gjenforeningen endret den tyske opinionen.

Oversatt av redaksjonen

Daniel Marwecki er universitetslektor ved School of Oriental and African Studies (London) og Universitetet i Leeds. Forfatter av Germany and Israel: Whitewashing and Statebuilding (2020).

  • 1
    Dette sitatet og de følgende er hentet fra Germany and Israel: Whitewashing and Statebuilding, Hurst, London, 2020.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal