Tryllekunst handler om å avlede folks oppmerksomhet så de ikke merker det som skjer rett foran øynene deres. Under korona-epidemien er avledningen en graf med to kurver som har gått sin rundgang på skjermer verden over. På grafen viser y-aksen antall alvorlige sykdomstilfeller og x-aksen tidsforløpet. Den første kurven stiger brått til en skarp topp og viser hvordan epidemien vil forløpe om ingenting blir gjort: Den vil raskt krysse den vannrette linjen som viser kapasiteten til sykehusene. Den andre kurven viser situasjonen dersom karantene og andre tiltak klarer å begrense spredningen. Svakt buet, som et skilpaddeskall, sklir den under smertegrensen.
Grafen viser at det haster å strekke smitten ut i tid for å unngå at helsetjenestene bryter sammen. Når journalistene retter all oppmerksomhet mot disse to kurvene, trekker de blikkene bort fra det sentrale elementet, nemlig den vannrette linjen midt på grafen som viser antall tilgjengelige sengeposter for alvorlige tilfeller. Denne «kritiske grensen» blir omtalt som naturgitt, men er i virkeligheten er resultat av politiske beslutninger.
Absurde høydepunkter
En viktig grunn til at det gjelder å «flate ut kurven» er at økonomiske innstramninger de siste ti årene har svekket helsetjenestene og dermed lagt lista lavere. I 1980 hadde Frankrike elleve sengeposter per tusen innbyggere. I dag har landet bare seks – og i september ville helseministeren opprette bed managers for å fordele denne mangelvaren. I USA har 7,9 senger per tusen innbyggere i 1970 blitt redusert til 2,8 i 2016, ifølge OECD. Ifølge Verdens helseorganisasjon hadde Italia 922 senger for «alvorlige tilfeller» per 100 000 innbyggere i 1980. Tretti år senere var antallet nede i 275. Overalt har ordren vært: Reduser kostnadene! Sykehusene skulle drives som en bilfabrikk og levere tjenestene sine just-in-time. Resultatet var at den italienske anestesi- og intensivforeningen Siaarti 6. mars kalte arbeidet til de italienske akuttlegene for «katastrofemedisin», og advarte om at med «ressursmangelen […] kunne det bli nødvendig å innføre en aldersgrense på intensivavdelingene».1«Raccomandazioni di etica clinica per l’ammissione a trattamenti intensivi e per la loro sospensione» (PDF), Siaarti, Rome, 6. mars 2020. Nord-Øst i Frankrike snakkes det nå om «krigsmedisin».
På den ene siden finner vi de som er innesperret i villaene sine med hjemmekontor og stortåa i svømmebassenget; på den andre de som vanligvis er usynlige.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Koronakrisen handler like mye om en villet svekkelse av helsevesenene som en farlig sykdom. I stedet for å kaste et kritisk blikk på disse politiske valgene, inviterer de store mediene, som har vært trofaste ekkokamre for refrenget om budsjettdisiplin, leserne, lytterne og seerne med på en svimlende filosofisk debatt: Hvordan bestemme hvem man skal redde og hvem man må la dø? Men denne gangen vil det bli vanskelig å gjemme politikken bak et etisk dilemma. For korona-epidemien gjør det åpenbart for alle at dagens økonomiske organisering er langt mer absurd enn antatt. Mens flyselskapene fløy tomme fly for å beholde avgangene sine, fortalte en forsker hvordan EUs nyliberale byråkrati hadde kuttet midlene til grunnforskning på koronavirus.2Bruno Canard, «J’ai pensé que vous avions momentanément perdu la partie», appell på en demonstrasjon 5. mars 2020.
Det må tydeligvis en pandemi til for å innse hvor ille det står til. Økosystemprofessor Marshall Burke ved Stanford påpekte i mars paradokset at reduksjonen i luftforurensning som følge av epidemien faktisk kan ha reddet tjue ganger flere liv enn sykdommen har tatt. «Betyr det at pandemier er bra for helsen?» spør han og svarer: «Nei, det betyr at måten økonomien fungerer på uten pandemier har gigantiske skjulte helsekostnader.»3Twitter, 9. mars 2020.
Det mest absurde er verken faren for legemiddelmangel fordi produksjonskjedene er flagget ut, eller finansmarkedenes iver etter å straffe Italia da regjeringen vedtok de første karantenetiltakene, men noe som befinner seg bak sykehusdørene: stykkprisfinansieringen som har blitt innført for europeiske sykehus. Siden begynnelsen av 2000-tallet har helseforetakene blitt finansiert etter hvor mange medisinske enkelttjenester de utfører, hvor hver tjeneste blir betalt som i en butikk snarere enn ut fra planlegging av behov. Hvis dette markedsprinsippet importert fra USA hadde blitt brukt i dagens krise, ville det raskt gått ut over sykehusene som har de hardest rammede pasientene. De kritiske formene for Covid-19 krever mekanisk ventilering, noe som ikke bare er tidkrevende, men som regel også har en lavere stykkpris enn de fleste behandlingene som nå er blitt utsatt på grunn av epidemien.
Endetidstegn
En kort tid syntes mikroben som har forårsaket de strengeste karantenetiltakene i fredstid å sprenge de vanntette skottene i samfunnet: Plutselig virket Wall Street-direktøren like truet som den kinesiske arbeideren. Så krevde pengene igjen sin rett. På den ene siden finner vi de som er innesperret i villaene sine med hjemmekontor og stortåa i svømmebassenget; på den andre de som vanligvis er usynlige – pleierne, renholderne, kassabetjeningen og lagerarbeiderne – men som for en gangs skyld har kommet ut av skyggen, fordi de utsetter seg for en fare de mer velstående kan heve seg over.
De mektigste nullstillingene har alltid vært resultat av kraftige sjokk.»
WALTER SCHEIDEL, PROFESSOR VED STANFORD
I sin oversikt over «kollektiv atferd i tid med pest» mellom 1300- og 1700–tallet, oppdaget den konservative franske historikeren Jean Delumeau at en oppførsel alltid gikk igjen: «Når faren for smitte viser seg, forsøker man først å ikke se den.»4Jean Delumeau, La Peur en Occident, XIVe-XVIIIe siècle, Fayard, Paris, 1978. Den tyske forfatteren Heinrich Heine fortalte i sin tid at etter at kolera-epidemien i Paris i 1832 offisielt var erklært, «svinset pariserne lystig rundt på bulevardene [fordi] solen skinte og været var nydelig».5Heinrich Heine, Französische Zustände, 1833. Så flyktet de rike ut på landsbygda, og deretter satte regjeringen byen i karantene. Plutselig, forklarer Delumeau, «var de kjente rammene borte. Utryggheten kom ikke bare av sykdommen, men også av en ødeleggelse av elementene som utgjorde de vante omgivelsene. Alt er annerledes.» Innbyggerne som sitter i karantene i Wuhan, Roma, Madrid og Paris opplever det samme i et inntil nå ukjent omfang.
De store pestutbruddene i middelalderen og renessansen ble ofte tolket som endetidstegn, som vreden fra en hevnende Gud mot en verden som gikk mot slutten. Folk vendte seg enten mot himmelen for å be om nåde eller mot naboen for å finne syndebukker, som oftest jødene og kvinnene. I dagens Europa rammer korona-epidemien samfunn som er blitt sekulære, men som siden finanskrisen i 2008 i ulik grad føler de har mistet kontrollen på alt fra miljø, politikk og økonomi til demografi og migrasjon.
«Alt er annerledes»
I denne endetidsstemningen med bilder av en brennende Notre-Dame i Paris og stadige debatter om kommende kollaps, er blikkene festet på staten. Ikke bare fordi staten har forverret problemene med sin rasering av helsevesenet, men også fordi det er den eneste instansen som kan beordre og koordinere en respons på epidemien. Men hvor langt skal man gå?
Da Kina i februar isolerte 56 millioner innbyggere i Hubei-provinsen i flere uker, tvangsstengte fabrikker og ga ordre til befolkningen fra droner utstyrt med kamera og høyttalere, spottet og belærte europeiske kommentatorer kommunistpartiets jernhånd. «Vi kan ikke lære noe som helst fra Kina om epidemiens potensielle varighet», forklarte det franske magasinet L’Express 5. mars. «Den har bremset opp der med drastiske karantenetiltak som nok ikke kan gjennomføres i våre demokratier.» Nå viser det seg at vi, overfor et virus som ikke har fått med seg at «våre» verdier er overlegne, må prioritere sentraliserte beslutninger og sette økonomisk liberalisme i andre rekke.
WHO-direktør Tedros Adhanom Ghebreyesus mener «det er mulig å presse tilbake epidemien, men bare med en kollektiv, koordinert og omfattende tilnærming som bruker hele myndighetsmaskineriet».6Pressekonferanse, WHO, 5. mars 2020. Kollektivt, koordinert og statlig, ikke markedsstyrt. På et par dager ble samfunnets tolkningsrammer vrengt som en hanske: «Alt er annerledes.» Begreper som suverenitet, grenser, restriksjoner og selv offentlig pengebruk, som i et halvt århundre har blitt forbundet med «nasjonalpopulisme» og Nord-Korea, er plutselig blitt løsningene i en verden som inntil nå har vært styrt av fri flyt og stramme offentlige budsjetter.
Overdøvende stillhet
Grepet av panikk oppdager plutselig den mediekratiske fortroppen det den har gjort alt for å ignorere. «Kan vi ikke også si at denne krisen inviterer oss til å revurdere store deler av globaliseringen, revurdere vår avhengighet av Kina, av frihandel, av flytransport?» spurte programlederen Nicolas Demorand 9. mars på France Inter, en radiokanal som i årevis har gitt klippekort til proteksjonismekritikere.
Markedstenkningen må ha svekket dømmekraften betraktelig når det må et dødelig pandemiutbrudd til for at de som sitter med makten blir lydhøre for selvfølgelighetene legekorpset har kommet med i flere tiår: «Ja, vi trenger offentlige sykehus med permanent tilgjengelige sengeplasser», påpeker de franske legene André Grimaldi, Anne Gervais Hasenknopf og Olivier Milleron. «Det nye koronaviruset viser det åpenbare: Vi betaler ikke brannfolk bare for å dra og slukke flammer, vi vil ha dem i beredskap på brannstasjonen, selv når de bare polerer brannbilene mens de venter på at alarmen skal gå.»7Le Monde, 11. mars 2020.
Mellom krisen i 1929 og slutten av andre verdenskrig klarte kapitalismen ikke bare å overleve, men også fornye seg gjennom å inkorporere, om enn motvillig, folkets krav om at dens institusjoner måtte planlegge for uforutsigbare hendelser som brann, sykdom, naturkatastrofe og finanskrise. Å planlegge for det uventede forutsetter at man bryter med markedstanken som fastsetter pris ut fra tilbud og etterspørsel, fornekter det usannsynlige og modellerer framtiden ut fra ligninger hvor samfunnene ikke har noen verdi. Blindheten i standardøkonomien, særlig i finanssektoren, blir tatt opp av den tidligere aksjemegleren og statistikeren Nassim Nicholas Taleb i boka The Black Swan, utgitt året før finanskrisen i 2008, hvor han skriver om kortsiktige prognostikere: «Problemet med ekspertene er at de ikke vet hva de ikke vet.» I en verden preget av uforutsette hendelser er det, ifølge ham, absurd å ignorere det uforutsette, å ignorere de «svarte svanene». De som i slutten av mars 2020 hørte en overdøvende stillhet utenfor vinduene i byer i karantene, kunne reflektere over hvorfor staten har vært så opptatt av å ribbe seg selv ikke bare for sykehussenger, men også midlene til å kunne planlegge, som noen multinasjonale forsikringsselskaper nå har fått monopol på.8 Razmig Keucheyan, La Nature est un champ de bataille. Essai d’écologie politique, La Découverte, Paris, 2014.
Vanvittig kurs
Kan bruddet pandemien har skapt snu dagens kurs? En offentlig politikk som planlegger for det eventuelle og uventede, som ser lenger enn kost/nytte-kalkyler og fører reell miljøpolitikk, vil forutsette at de fleste uunnværlige tjenestene i de moderne samfunn, alt fra renhold og helse til datanettverk, må sosialiseres. En slik radikal vending skjer sjelden i vanlige tider. Historien viser oss at endringer av samfunnets organisering og kurs, samt syn på fellesskap og likhet, er utenfor rekkevidde for vanlige politiske beslutninger.
«Opp gjennom historien har de mektigste nullstillingene alltid vært resultat av kraftige sjokk», skriver den østerrikske Stanford-professoren Walter Scheidel. «Fire ulike typer voldelige brudd har utjevnet ulikhet: massemobiliserende kriger, revolusjoner, statskollaps og dødelige pandemier.»9 Walter Scheidel, The Great Leveler. Violence and the History of Inequality from the Stone Age to the 21st Century, Princeton university Press, 2017. Er vi der?
Dagens økonomiske system har i løpet av sin historie vist en unik evne til å absorbere de stadig hyppigere sjokkene det selv skaper – i den grad at de mest brutale rystelsene vanligvis tjener status quo og de mektige, som bruker sjokket til å utvide markedets makt. Denne katastrofekapitalismen, som den kanadiske forfatteren Naomi Klein dissekerte like før den store resesjonen i 2008, bryr seg lite om utarmingen av naturressurser og svekkelsen av sosiale sikkerhetsnett som kan dempe krisene. I optimistisk ånd bemerket Klein den gang: «Vi reagerer ikke alltid på sjokk med tilbakeskritt. Noen ganger hender det at vi i krisetider blir voksne – raskt.»10 Naomi Klein, Sjokkdoktrinen: katastrofekapitalismens fremmarsj, Oktober, Oslo, 2008.
Det var et inntrykk av denne typen den franske presidenten Emmanuel Macron ville gi da han 12. mars sa at han ville «revurdere utviklingsmodellen vår verden har fulgt i flere tiår og som nå legger sine mangler for dagen, revurdere våre demokratiers svakhet. Det denne pandemien viser er at gratis helsetjenester uavhengig av inntekt, karriere eller profesjon, ikke er en kostnad eller byrde for vår velferdsstat, men et verdifullt gode, et uunnværlig fortrinn når skjebnen rammer. Det denne pandemien viser er at det finnes varer og tjenester som må holdes utenfor markedets lover. Det er galskap å delegere vår matforsyning, beskyttelse og evne til å ta hånd om vårt livsmiljø til andre. Vi må ta tilbake kontrollen.»
Tre dager senere utsatte han en pensjonsreform og en reform av arbeidsledighetstrygden, så annonserte han tiltak som inntil da visstnok hadde vært fullstendig umulig – å stanse oppsigelser og fjerne enhver budsjettbegrensning. Hvis Macron mener alvor med uttalelsene sine, framstår presidentens besatthet av å la aksjemarkedene ta seg av sparepengene og pensjonene til ledere i det private som en visjonær genistrek når børsene nå kollapser. Men å oppheve arbeidsmiljølover, begrense offentlige friheter, og å åpne pengekranene for bedriftene og frita dem for arbeidsgiveravgift som helsesystemet baserer seg på, tyder ikke på et radikalt brudd med tidligere politikk. Denne massive overføringen av offentlige midler til privat sektor minner om statens redning av bankene i 2008. Regningen kom i form av økonomiske innstramninger for arbeidstakerne og offentlige tjenester. Bankene måtte rekapitaliseres, derfor er det i dag mangel på sykehussenger i Europa.
Macrons åpenbaring minner om en lignende åpenbaring hos Nicolas Sarkozy like etter at Lehman Brothers hadde gått overende i september 2008. Foran måpende tilhengere annonserte den daværende franske presidenten høytidelig: «En bestemt idé om globaliseringen går nå mot slutten, med en finanskapitalisme som hadde påtvunget sin logikk på hele økonomien og bidratt til å forvrenge den. […] Ideen om at markedene alltid har rett var en vanvittig idé.»11 Tale i Toulon, 25. september 2008. Det hindret ham ikke, så snart stormen var passert, å gå tilbake til den vanlige vanvittige kursen.
Oversatt av redaksjonen
Renaud Lambert og Pierre Rimbert er redaksjonsmedlemmer i franske Le Monde diplomatique.
- 1«Raccomandazioni di etica clinica per l’ammissione a trattamenti intensivi e per la loro sospensione» (PDF), Siaarti, Rome, 6. mars 2020.
- 2Bruno Canard, «J’ai pensé que vous avions momentanément perdu la partie», appell på en demonstrasjon 5. mars 2020.
- 3Twitter, 9. mars 2020.
- 4Jean Delumeau, La Peur en Occident, XIVe-XVIIIe siècle, Fayard, Paris, 1978.
- 5Heinrich Heine, Französische Zustände, 1833.
- 6Pressekonferanse, WHO, 5. mars 2020.
- 7Le Monde, 11. mars 2020.
- 8Razmig Keucheyan, La Nature est un champ de bataille. Essai d’écologie politique, La Découverte, Paris, 2014.
- 9Walter Scheidel, The Great Leveler. Violence and the History of Inequality from the Stone Age to the 21st Century, Princeton university Press, 2017.
- 10Naomi Klein, Sjokkdoktrinen: katastrofekapitalismens fremmarsj, Oktober, Oslo, 2008.
- 11Tale i Toulon, 25. september 2008.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
