En kvinne går forbi en propagandaplakat for Syrias president Bashar al-Assad i Damaskus, 5. mars 2020. FOTO: YAMAM AL SHAAR, REUTERS / NTB SCANPIX.

Assad på vei tilbake i folden

Assad-regimets militære seier er ennå ikke et faktum, men den syriske ledelsen har allerede fått nabolandene over på sin side og øyner en gjeninnlemmelse i Den arabiske liga.

Allerede få måneder inn i opprøret i Syria i 2011, virket Bashar al-Assads regime isolert i Midtøsten. I november det året tok Saudi-Arabia og Qatar initiativ til å suspendere Syria fra Den arabiske liga, det arabiske forbundet som landet i sin tid var med på å stifte. I mars 2013 ville flere av medlemmene gi Syrias sete til opposisjonen, men Algerie, Irak og Libanon gikk imot.

Assads Baath-regjering var imidlertid ikke fullstendig overlatt til seg selv. Som en langvarig fanebærer for arabisk nasjonalisme, hadde Assad-regimet fortsatt støttespillere i alle «broderlandene». Det hindret det ikke fra å føle seg forrådt. 22. mars 2013 sa Syrias FN-representant Bashar al-Jaafari til den panarabiske tv-kanalen Al-Mayadeen at arabismen var en forpliktelse landet alltid hadde vært villig til å påta seg. Som bevis for Syrias uselviske åpenhet for resten av den arabiske verden, nevnte han at landet tok imot den landsforviste algeriske militære og religiøse lederen emir Abd el-Kader i 1855, at det utnevnte Faisal 1 (fra Hedjaz vest på den arabiske halvøya) til konge av Stor-Syria i 1920 (avsatt av Frankrike samme år), og at det aksepterte å la seg styre av Gamal Abdel Nassers Egypt i den kortvarige Forente arabiske republikk (1958–1961).

Det syriske regimet følte seg forrådt av både de arabiske landene som vendte det ryggen og av de internasjonale jihadistene som gjorde Syria til sin nye slagmark, oppmuntret av blant andre oljemonarkiene i Persiabukta. Regimet i Damaskus visste at det kunne stole på Iran og ikke minst Russland både politisk (som permanent medlem av FNs sikkerhetsråd) og militært, spesielt etter at Russland begynte å gripe direkte inn høsten 2015. Assad fikk også hjelp fra det mektige pro-iranske militsnettverket, især fra libanesiske Hizbollah.

Mot alle odds

Fra 2014 åpnet terrortrusselen fra Den islamske stat (IS) og Assad-regimets militære seire gradvis for en bedring av forholdet til flere arabiske land. Dermed ble alliansen mot regimet mellom så ulike regionale aktører som Saudi-Arabia og Tyrkia stadig mindre relevant.

Disse aktørene hadde avvikende intensjoner og prioriteringer overfor regimetilhengerne i Syria og mer generelt overfor «motstandsaksen» bestående av Iran, Syria og Hizbollah. På den ene siden ville islamistalliansen ledet av Tyrkia og Qatar styrte Assad-regimet og erstatte det med Muslimbrødrene. På den andre ville Saudi-Arabia og De forente arabiske emiratene, på tross av deres kontrarevolusjonære standpunkt, kutte Irans strategiske forbindelse til Syria for å svekke landets innflytelse i Midtøsten.

Disse to grupperingene havnet på kant med hverandre etter hvert som det viste seg at regimet i Damaskus mot alle odds klarte å holde stand, mye takket være russisk militærstøtte. Splittelsen var blitt synlig allerede i juli 2013 med statskuppet mot Egypts president Mohamed Morsi (medlem av Muslimbrødrene). Kuppet ble støttet av Saudi-Arabia og Emiratene (og hyllet av Russland og Assad-regimet), men fordømt av Tyrkia og Qatar, som var alliert med den styrtede presidenten.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Koronasamtale

Russlands effektive bekjempelse av opprøret i Syria (med seier i de avgjørende slagene om Aleppo, Daraa og Øst-Ghouta) og lanseringen av Astana-prosessen i mai 2017 (en avtale mellom Russland, Iran og Tyrkia om å finne en politisk løsning på konflikten, hvor Tyrkia fungerte som representant for den syriske opposisjonen), gjorde det mer eller mindre fåfengt å forsøke å styrte Assad. Russlands rolle har blitt enda mer avgjørende etter hvert som landet har bedret forholdet til Assad-regimets tidligere fiender, både bilateralt og i Syria-spørsmålet.

Kreml ser gjeninnlemming av Syria i «den arabiske familien» (en formulering som går igjen hos russiske diplomater) som en måte å gi Syria en ny legitimitet på internasjonalt. I tillegg vil det bidra til å forberede gjenoppbyggingen av landet, noe Kreml anser som viktigere enn politiske og institusjonelle reformer. For Russland er golflandene best i stand til både å «rehabilitere» Syria i Den arabiske liga og til å bidra økonomisk til gjenoppbyggingen.

Qatar nøler fortsatt med å normalisere forholdet til Syria, mye på grunn av sitt gode forhold til Tyrkia. Det samme gjør også Saudi-Arabia, som fortsatt ser Iran som sin hovedfiende.

Rivalisering med Tyrkia

Derimot kan det russiske diplomatiet allerede stole på at De forente arabiske emirene vil hjelpe Assad. I desember 2018 gjenåpnet Emiratene sin ambassade i Damaskus, i august året etter sendte landet en stor delegasjon til den internasjonale handelsmessen i Damaskus, og i slutten av mars i år snakket Assad på telefon med Emiratenes kronprins Mohammed bin Zayed,1Antoine Ajoury, «Comment la Russie tente de rapprocher les Émirats de la Syrie», L’Orient–Le Jour, 29. mars 2020. hvor de skal ha diskutert gjensidig solidaritet i møte med koronaepidemien.

Men det er ikke bare for å blidgjøre Russland at Emiratene har bestemt seg for å snakke med Assad igjen. Å støtte det syriske regimet er i tråd med de emiratiske ledernes retorikk om behovet for stabilitet i regionen, en stabilitet det ikke skyr autoritære midler for å oppnå.2Andreas Krieg, «How the UAE’s stability narrative threatens change across region», Middle East Eye, 17. april 2019. Og på tross av alliansen med Saudi-Arabia og det spesielle forholdet mellom arveprinsene i de to landene (Mohammed bin Zayed blir ofte omtalt som Mohammed bin Salmans mentor), er Emiratenes politiske og strategiske standpunkt langt fra identisk med Saudi-Arabias. Emiratene ser kampen mot politisk islam i dens ulike forgreininger, og spesielt Muslimbrødrene, som viktigere enn kappestriden med Iran. Og ikke minst driver den økende rivaliseringen med Tyrkia – i både Libya og Rødehavet – Emiratene til å forsøke å motvirke Tyrkias innflytelse i Syria. I den syriske provinsen Idlib virker den tyrkiske hæren og opprørerne den beskytter der nå nokså ensomme og forlatte. Tiden da væpnede syriske opprørsgrupper fikk penger og våpen fra golflandene er over.3Se Murat Yeşiltaş og Ömer Özkizilcik, «Why is Turkey alone in Idlib?», Middle East Eye, 28. juni 2019.

Indirekte normalisering

Siden konflikten startet har flere andre arabiske land vært velvillig innstilt til Assad-regimet. Det gjelder både nabolandene Irak (som deltok i den russiske militærintervensjonen i september 2015) og Libanon, og land lenger unna som Algerie og Oman. Andre land har gått fra en åpenlyst fiendtlig innstilling til en mer forsonende holdning. Tre år etter statskuppet i 2013 ga Abdel al-Sisis Egypt sin støtte til Assad med et argument som ligner på Russlands og Emiratenes: Det er bedre at et land styres av nasjonalhærer enn av ekstremister og terrorister.

Tunisia har også endret mening. I 2012 brøt regjeringen til Moncef Marzouki, som var blitt dannet etter revolusjonen året i forveien, de diplomatiske båndene til Syria, en beslutning som møtte mye motbør fra den tunisiske venstresiden. I dag utelukker regjeringen i Tunis ikke lenger å gjenopprette båndene med Assad-regimet. I fjor vinter sa Tunisias daværende utenriksminister (og tidligere ambassadør i Russland) Khemaies Jhinaoui at Syria hadde en «naturlig plass» i Den arabiske liga, uten å nevne noen forutsetninger om at Assad måtte gå av først. Høsten 2018 rakte også Jordan ut hånden og åpnet grenseposten Nassib etter en avtale mellom de to landene.

Andre land nøyer seg for øyeblikket med en indirekte normalisering. Det er tilfellet med Qatar, som i fjor vår lot Qatar Airways vende tilbake til det syriske luftrommet.

Splittet politikerstand

I Libanon er spørsmålet om en gjenopptakelse av forbindelsene mer komplisert. I de to første årene av den syriske borgerkrigen så Syria på Libanon som en sentral årsak til uroen i landet. De «antisyriske» partiene (Saad Hariris Framtidsbevegelsen, Samir Geageas Libanesiske styrker og Walid Jumblatts Progressivt sosialistparti) og noen salafistgrupper (som gruppen ledet av «sjeik» Ahmad al-Assir) ga offentlig støtte til opprøret og mente at Assad-regimet måtte fjernes. I 2012 ble våpen smuglet inn i Syria via havna i libanesiske Tripoli, og sirkulasjonen av jihadister mellom de to landene ble en trussel for begge.

Våren og sommeren 2013 demmet to slag opp for denne trusselen. I slaget om Sayda (juni 2013) tvang den libanesiske hæren tilhengerne til «sjeik» al-Assir på flukt. Samtidig vant den syriske hæren og Hizbollah slaget mot flere jihadistgrupper, blant annet Al-Nusra-fronten (dag Jabha Fatah al-Sham), i Qusayr i den syriske provinsen Homs, nær grensen til Libanon. Hizbollahs involvering i borgerkrigen i Syria (i hele landet, ikke bare i grenseområdene) splitter fortsatt politikerstanden i Libanon: Hizbollahs allierte, inkludert president Michel Aoun, forsvarer Hizbollahs handlinger og mener organisasjonen har beskyttet Libanon fra «terrorfaren», mens motstanderne – som Libanesiske styrker og andre partier støttet av Saudi-Arabia – misliker særstatusen Hizbollah har i Libanon og kritiserer deltakelsen i borgerkrigen i Syria.

Mellom 2016 og 2018 utviklet situasjonen i Libanon seg i Assads favør. Den prosyriske leiren ble styrket med valget av Aoun som president i oktober 2016, av Saudi-Arabias mislykkede forsøk på å tvinge statsminister Hariri til å gå av i november 2017 (noe som brakte Hariri og Aoun nærmere hverandre), og av parlamentsvalget i mai 2018, som endte med et Assad-vennlig flertall. Selv om den politiske og økonomiske krisen i Libanon for tiden gjør det til et sekundært spørsmål, er både politikerstanden og regjeringen splittet om hvilket forhold landet bør ha til det syriske regimet i tiden som kommer. Selv om forbindelsene ikke har blitt brutt tvert, slik som andre steder, ønsker Hizbollah og allierte et tettere samarbeid, mens motstanderne er reserverte.

Tilbake i folden

Spørsmålet om returnering av de syriske flyktningene i Libanon vil sannsynligvis påvirke det framtidige forholdet mellom de to landene. Ifølge Amnesty International hadde FNs høykommissær for flyktninger i juni i fjor registrert 938 531 syriske flyktninger i Libanon. I tillegg hadde 31 000 palestinske flyktninger kommet fra Syria. De libanesiske myndighetene mener at det også befinner seg 550 000 uregistrerte flyktninger i landet.4«Lebanon: Wave of hostility exposes hollowness of claims that Syrian refugee returns are voluntary», Amnesty International, 12. juni 2019. Aoun og andre libanesiske ledere har som mål at de skal reise hjem, men det er for øyeblikket uaktuelt for mange av flyktningene.

Mens ikke-arabiske aktører som Russland, Iran og Tyrkia spiller viktige roller i Syria, åpner ideen om at Syria kan komme tilbake i den arabiske folden nye utsikter for landets ledere. For øyeblikket irriterer Kreml seg over klankampene i Damaskus, mens tysk rettsvesen forsøker å dømme to syriske regimeavhoppere for krigsforbrytelser – i en rettssak som kan anspore til flere straffeforfølgelser mot lederskapet i Damaskus. En forsoning med «broderlandene» vil la Assad hevde at regimet hans ikke lenger er truet.

Oversatt av redaksjonen

Adlene Mohammedi er forsker.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

En kinesisk landsby i Italia

Neste sak

Sovjetunionens problemfylte planer

Andre saker om Syria

Rojavas usikre framtid

Fem år etter IS’ nederlag i Kobane, kjemper kurderne og araberne i Rojava mot geopolitiske hestehandler

Narrespill i Nord-Syria

Tyrkia har invadert Nordøst–Syria for å stanse det kurdisk-ledede selvstyreprosjektet. Invasjonen har stokket om kortene i

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.