Sovjetunionens problemfylte planer

Ordet «planøkonomi» har lenge vært forbundet med køer foran tomme butikker eller det som verre er: hungersnød. Vil koronapandemien gi en uventet ny vår for dette diskrediterte systemet? Med pandemien har mange politiske ledere, også noen av de mest liberalistiske, plutselig plassert staten i sentrum for en generell økonomisk mobilisering med nasjonalisering, gigantiske redningspakker og utbytteforbud. Den sovjetiske økonomien brukes likevel fortsatt som et skremmebilde. Som både autoritær, produktivistisk og ineffektiv framstår den som et historisk feilskjær, uten at man tar seg bryet med å se om den lyktes med noe, eller å sette vanskene den møtte inn i en historisk kontekst. Klimakrisen som henger over oss kan ikke løses uten at økonomien gis andre formål enn profitt. Dermed er det verdt å kaste et nytt blikk på det sovjetiske eksperimentet som har gått lengst i å underlegge økonomien politisk styring.

Beregninger mot kaos

Den sovjetiske modellen atskilte produksjonsmidlene fra privat eierskap, ettersom privat eierskap kanaliserer ressursene mot produksjon og sektorer det håper er lukrative, snarere enn å dekke sosiale behov og nasjonale prioriteringer. Den sovjetiske planøkonomiens mål var å erstatte konkurransens kaotiske bevegelser med beregninger fra ingeniørplanleggere. Alle virksomheter, fra smelteverkene til kollektivbrukene, ble administrativt knyttet til en sektor av økonomien styrt av et kommissariat (senere omdøpt til departement). En årsplan anga hvor mye som skulle produseres av hver vare. Disse produksjonsmålene ble så fordelt på hver sektor av økonomien og på hver bedrift. I praksis krevde det en permanent utveksling av informasjon mellom planleggingskomiteen (Gosplan) og bedriftsledelsene via sektordepartementene for å utarbeide planen. Gosplan skulle sikre at leveransene til bedriftene, som rapporterte inn sine behov, samsvarte med den planlagte produksjonen. Økonomien ble slik planlagt ut fra «materialbalanser», i stedet for markedsmekanismer. (…)