/

Sovjetunionens problemfylte planer

Ordet planøkonomi forbindes ofte med Stalins totalitære regime, og blir gjerne brukt til skrekk og advarsel mot enhver tanke om alternativ økonomisk organisering. Men med koronapandemien, klimakrisen og dagens regnekraft har ideen om å styre samfunnets ressurser fått ny aktualitet.

Ordet «planøkonomi» har lenge vært forbundet med køer foran tomme butikker eller det som verre er: hungersnød. Vil koronapandemien gi en uventet ny vår for dette diskrediterte systemet? Med pandemien har mange politiske ledere, også noen av de mest liberalistiske, plutselig plassert staten i sentrum for en generell økonomisk mobilisering med nasjonalisering, gigantiske redningspakker og utbytteforbud. Den sovjetiske økonomien brukes likevel fortsatt som et skremmebilde. Som både autoritær, produktivistisk og ineffektiv framstår den som et historisk feilskjær, uten at man tar seg bryet med å se om den lyktes med noe, eller å sette vanskene den møtte inn i en historisk kontekst. Klimakrisen som henger over oss kan ikke løses uten at økonomien gis andre formål enn profitt. Dermed er det verdt å kaste et nytt blikk på det sovjetiske eksperimentet som har gått lengst i å underlegge økonomien politisk styring.

Beregninger mot kaos

Den sovjetiske modellen atskilte produksjonsmidlene fra privat eierskap, ettersom privat eierskap kanaliserer ressursene mot produksjon og sektorer det håper er lukrative, snarere enn å dekke sosiale behov og nasjonale prioriteringer. Den sovjetiske planøkonomiens mål var å erstatte konkurransens kaotiske bevegelser med beregninger fra ingeniørplanleggere. Alle virksomheter, fra smelteverkene til kollektivbrukene, ble administrativt knyttet til en sektor av økonomien styrt av et kommissariat (senere omdøpt til departement). En årsplan anga hvor mye som skulle produseres av hver vare. Disse produksjonsmålene ble så fordelt på hver sektor av økonomien og på hver bedrift. I praksis krevde det en permanent utveksling av informasjon mellom planleggingskomiteen (Gosplan) og bedriftsledelsene via sektordepartementene for å utarbeide planen. Gosplan skulle sikre at leveransene til bedriftene, som rapporterte inn sine behov, samsvarte med den planlagte produksjonen. Økonomien ble slik planlagt ut fra «materialbalanser», i stedet for markedsmekanismer.

Nesten alle vareprisene var ble fastsatt av planleggerne. Lønningene var basert på tariff, men bedriftene hadde mulighet til å justere dem med bonuser og produksjonskvoter. Likevel var den totale lønnsmengden fastsatt på forhånd hvert år av departementene (som i sin tur fikk bevilgningene fra Gosplan). I en sovjetisk virksomhet tok «fortjenesten» – forskjellen mellom en vares salgspris og produksjonskostnad – form av et overskudd (eller et underskudd), som også var beregnet på forhånd. Fortjenesten skulle «føres tilbake» til Gosplan som utførte mesteparten av investeringene. Prissystemet inneholdt en mekanisme for at økonomiens overskuddssektorer skulle subsidiere sektorene som gikk med underskudd. Det gjorde at man kunne sprøyte store ressurser inn i prioriterte sektorer uten hensyn til lønnsomhet.

Ofre og overskudd

I praksis startet ikke den økonomiske planleggingen før i 1928, da borgerkrigen var vunnet og kapitaleierne ekspropriert. Men det var ikke en plan som ble igangsatt av dyktige økonomer: Metoden og ikke minst målet om rask industrialisering tvang seg fram på grunn av krigen, det vil si trusselen om en stor væpnet konflikt med kapitalistmaktene. «Med muligheten for et militært angrep […] er det avgjørende i utarbeidelsen av femårsplanen å vie ekstrem oppmerksomhet mot så rask som mulig utvikling av økonomiens sektorer generelt og spesielt industrien, som vil spille hovedrollen i forsvaret og landets økonomiske stabilitet i krigstid», erklærte kommunistpartiets 15. partikongress i 1927.

I et land som var avskåret fra utenlandsk kapital, diplomatisk isolert og i stor grad ruralt, kunne ressursene bare komme fra bøndene. En rask industrialisering forutsatte at bøndene forlot åkrene i hopetall uten at man mistet evnen til å fø befolkningen. På denne tiden dyrket de russiske bøndene for det meste til eget forbruk. De utvandret i liten grad til arbeiderstrøkene i byene og betalte lite skatt.

Med kollektiviseringen av landbruket forsøkte myndighetene å bryte bøndenes selvforsyning. Bøndene gjorde motstand: Mellom 1929 og 1933 valgte de heller å slakte buskapen sin og så mindre avlinger enn å levere fra seg produksjonen sin til usle priser, noe som skapte en fryktelig hungersnød. Stalin reagerte med å rekvirere enda større matforsyninger og å deportere gjenstridige bønder. Under dette enorme presset doblet det solgte landbruksoverskuddet seg mellom 1928 og 1937. «Kollektiviseringen akselererte industrialiseringen da den kastet befolkningen ut av åkrene», bemerker økonomen Robert C. Allen. «Uten kollektiviseringen ville migrasjonen fra land til by vært mindre intens, byene mindre og industriproduksjonen lavere.»

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Kollektivisering medførte flere millioner ofre, men rent økonomisk ga den resultater. I tiåret etter den første femårsplanen (1929–1933) økte Sovjets produksjon med femti prosent (mot ti prosent i Vest-Europa). På samme tid stagnerte andre overveiende rurale økonomier, eller de opplevde underutvikling (som i Latin-Amerika, Sørøst-Asia og Midtøsten), som følge av en allerede ulikhetsskapende globalisering. Da militærangrepet sovjetlederne så lenge hadde fryktet ble en realitet i 1941, hadde Sovjetunionen en stor nok industri til å gå til motangrep og påføre Nazi-Tyskland sitt første store nederlag i Stalingrad.

Nødvendighet, nytte og behag

Det var først og fremst tempoet som gjorde industrialiseringen av Sovjetunionen så brutal, snarere enn den planøkonomiske metoden. Dessuten famlet den økonomiske planleggingen fortsatt på 1930-tallet. Som historikeren Eric Hobsbawm påpekte i Ekstremismens tidsalder (1994) var den sovjetiske økonomien på den tiden «mer lik en militæroperasjon enn et økonomisk foretak». Streng disiplin levde side om side med det største kaos. «Som i alle slike framstøt på liv og død, er den mest effektive måte å oppfylle mål og holde tidsfrister på, å gi strenge ordrer som utløser full innsats», skriver Hobsbawm. «Krise er dette systemets form for styring. Den sovjetiske økonomien etablerte seg som et sett av rutiner som ble brutt av hyppige, nesten institusjonaliserte ‘sjokk-framstøt’ som svar på ordrer ovenfra.»1Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder. Det 20. århundrets historie 1914–1991, Gyldendal, Oslo, 1997.

Under disse omstendighetene spilte økonomiske beregninger en mindre avgjørende rolle enn de politiske slagordene. For systemet skapte oppriktig entusiasme, som det ikke ville overlevd uten. Det ga de fattige samfunnslagene, med den massive satsningen på skolegang, utsikter til sosial mobilitet som de aldri før hadde hatt. Midt under borgerkrigen steg antall barn i skolen fra 3,5 til 5 millioner. På 1930-tallet sank analfabetismen raskt, fra halvparten til en femtedel av den voksne befolkningen, hovedsakelig på grunn av skolegang for jenter.2Robert Allen, Farm to Factory: A Reinterpretation of the Soviet Industrial Revolution, Princeton University Press, 2003.

De historiske omstendighetene tvang sovjetlederne til å masseprodusere smelteovner og panservogner. Men myndighetene ble tidlig opptatt av forbruk. Hvilke sosiale behov måtte dekkes? Var man i stand til det? Hvis ikke, hvordan håndtere varemangelen og begrense de politiske virkningene? Burde man ta utgangspunkt i eksisterende forbruksatferd eller forme en ny? Hvordan skulle man prioritere mellom det strengt nødvendige, det nyttige og det behagelige? Og ikke minst, hvordan forklare og redusere avstanden mellom en virkelighet preget av knapphet og ulikhet og idealet man søkte?

Mellom det gamle og det nye

Debattene om mote illustrerer disse dilemmaene.3Larissa Zakharova, «Sur le chemin de l’abondance matérielle dans l’URSS khrouchtchévienne: suivre la mode ou consommer rationnellement», Vie quotidienne et pouvoir sous le communisme, Éditions Karthala, Paris, 2010. Mens borgerkrigen raste forkynte bolsjevikene revolusjonær askese også i klesveien. Det dreide seg om å snu ryggen til den borgerlige moten, som skapte et kunstig behov hos forbrukerne til å stadig fornye garderoben. Men pragmatismen innebar at noen måtte være mer asketiske enn andre. Inntil midten av 1930-tallet, så på ny under andre verdenskrig, sikret et system med rasjonskuponger forbruksvarer til de befolkningskategoriene som sovjetlederen mente var viktige. «’Arbeiderne’ – som inkluderte mellomledere, ingeniører og andre eliter – fikk 125 kuponger tilsvarende to herreskjorter og tre bomullskjoler. Kontoransatte, 100 kuponger. Så kom forsørgede personer og studenter, 80 kuponger, mens bøndene bare fikk noen kuponger når landbruksleveransene måtte ‘stimuleres’.»4Julie Hessler, «Postwar normalisation and its limits in the USSR: The case of trade», Europe-Asia Studies, vol. 53, nr. 3, Glasgow, 2001.

Hvordan avgjøre hvor mange bukser, skjorter og kjoler som skal produseres og hvilke modeller uten et marked? Statistikerne i Gosplan så at klesutgiftene flatet ut på et visst inntektsnivå: De brukte dermed dette nivået til å fastsette en «rasjonell» norm for forbruk per person og gi planen et vitenskapelig belegg. Fra deres synspunkt lå normene et sted mellom den gamle og den nye verden, mellom etterspørselen slik den kom til uttrykk og behovene slik man forsøkte å forme dem. «Motehus» fikk i oppgave å definere trender og levere prototyper til klesfabrikkene. Sovjetiske moteskapere fulgte moten i Paris og fikk lov til å importere motiver og teknikker de mente var nyttige. Men moteskapernes kreasjoner ble ofte sett som frakoblet virkeligheten i Sovjetunionen og sjelden masseprodusert. I den andre enden av kjeden fylte butikkene hyllene ut fra hva de hadde sett bli kjøpt tidligere. Kolleksjonene ble dermed ikke skiftet ut særlig ofte. På begynnelsen av 1960-tallet ble 70 prosent av klærne fortsatt laget etter gamle design, de fleste fra Stalin-tiden. Det fikk planleggerne til å innføre – forsiktig – på 1970-tallet et verktøy for å følge med på hvordan etterspørselen utviklet seg: «markedsstudier».

Mellom den virkelighetsfjerne kreativiteten til «motehusene» og de gammeldagse klærne i butikkhyllene, var det et hull samfunnet gjorde sitt for å fylle. Mange sydde sine egne klær og kjøpte fra ulovlige systuer. Myndighetene oppfordret også borgerne til å sy selv. De delte ut lærebøker og sjablonger i håp om å dempe varemangelen, inntil hjemmeproduksjonen ble så omfattende at den begynte å konkurrere mot statsbedriftene.

Plast før bukser

Disse utfordringene i klesproduksjonen viser det sentrale problemet med all styrt økonomi: Hvordan bruke ressursene på riktig sted, til riktig tid og uten å sløse? Ør av den vanvittige veksten tok det tid før Sovjetunionen ble klar over problemet. Og etter hvert som produksjonskjedene vokste og ble mer komplekse, økte koordineringsproblemene. Myndighetene svarte med mer byråkrati. I 1932 var det tre kommissariater for industrien; innen 1940 var 32 opprettet.

Gosplan druknet i oppgaver og konsentrerte seg etter 1965 om planlegging innen råvarer og strategisk viktig utstyr. Denne planleggingen resulterte likevel i et dokument på 11 500 maskinskrevne sider samlet i 70 permer.5Se Gertrude E. Schroeder, «The ‘reform’ of the supply system in soviet industry», Soviet studies, vol. 24, nr. 1, Glasgow, 1972. De 20 000 resterende varene ble overlatt til Statskommisjonen for levering av materialer og utstyr (Gossnab) og denne kommisjonens desentraliserte etater. Dessuten korresponderte hver fysiske utveksling med en økonomisk operasjon. Denne oppgaven gikk til sentralbanken som skulle sikre at «pengene fulgte planen» og at det sirkulerte nok penger til å realisere salgsprognoser – det vil si antall operasjoner den sovjetiske administrasjonen måtte koordinere. Bedriftsledelsene sendte mellom 2,7 og 3,6 milliarder «indikatorer» opp til sine administrative ledere.6Alec Nove, The Economics of Feasible Socialism Revisited, HarperCollins, London, 1991.

Den økonomiske informasjonen de overlessede planleggerne hadde til rådighet var ikke av spesielt god kvalitet. Bedriftslederne hadde en tendens til å blåse opp behovene sine og ikke nevne lagrene de hadde, for å sikre seg mot plutselig innrykk, forsinkede eller utilstrekkelige leveranser av råvarer, økning i produksjonsplanen eller uforutsette produksjonsproblemer.

Overfor stadige forespørsler og begrensede ressurser prioriterte planleggerne de viktigste leddene i produksjonskjedene. En fabrikk som produserte plast (som ble brukt i en rekke andre produkter) ble i større grad hørt enn en klesfabrikk: et plastunderskudd ville destabilisere en rekke «materialbalanser», mens buksemangel ikke ville plage andre enn sluttbrukeren.7Francis Spufford, Red Plenty, Faber & Faber, London, 2010. Forbrukerne kunne ikke «stemme med lommeboka», og det fantes heller ingen demokratiske mekanismer som kunne motsi eller utfylle beslutningene til den økonomiske administrasjonen. Og i tvister gjorde sektordepartementenes politiske tyngde at de ofte fikk det siste ordet. I dette systemet hadde det militærindustrielle komplekset få problemer med å forsvare seg, mens lettindustrien slet mer med å nå fram.

Bonuser og handlingsrom

Sovjetøkonomien fikk dermed problemer med produktiviteten og den neglisjerte forbruksvarer. Da den geopolitiske knivingen flyttet seg over til dette terrenget, og ikke lenger bare var militær, brukte Kreml store ressurser på å kunne måle seg med de vestlige økonomiene: mer arbeid, mer råvarer, mer finansiering. Men de kraftige kapitalinnsprøytningene ga middelmådige resultater. På 1950-tallet ga den årlige kapitaløkningen på 9,4 prosent «bare» 5,7 prosent i ekstra produksjon. På begynnelsen av 1960-tallet begynte veksten også å stanse opp og stabiliserte seg rundt i snitt 5,2 prosent i året i dette tiåret.

Økonomene ble innkalt for å finne en kur: En reform var nødvendig, men hvilken? Litt forenklet sto to skoler mot hverandre. I september 1962 publiserte økonomen Jevsej Liberman en artikkel i Pravda kalt «Plan, profitt og bonus». Ordet profitt forarget de ortodokse økonomene. Liberman var del av en marxistisk strømning som var kritisk til planøkonomien og kom med heller liberale økonomiske anbefalinger. Disse tovarnikene («vareskolen») ville ha en reform av prissystemet for at det skulle gjenspeile mer presist arbeidsmengden bak hver vare.

De anbefalte også å desentralisere de økonomiske beslutningene. Dette punktet i arbeidet deres bidro til en større endring av de økonomiske styringskriteriene i 1965. Økonomien ble nå vurdert ut fra omsetning, og ikke lenger etter hvor mye som ble produsert, og selskapene skulle bry seg mer om kvaliteten på produksjonen. Betaling av en «leie» på maskinene de fikk fra planleggingssenteret skulle gi bedriftsledelsene insentiv til å være mer sparsommelig med kapitalen. Dessuten fikk de lov til å gi bonuser til ansatte for å stimulere til innsats. Bedriftene fikk også et visst handlingsrom til å utføre investeringer de mente var nyttige og å inngå kontrakter med leverandører.

Kybernetisk utopi

Mens tovarnikene forsøkte å imitere markedet, ville en annen gruppe kybernetiker-økonomer perfeksjonere det planøkonomiske systemet. Disse forskerne som var ansatt på Sentralt økonomisk-matematisk institutt i Moskva (CEMI), var inspirert av pionerarbeidet til oppfinneren av lineær programmering, den framtidige vinneren av «nobelprisen» i økonomi, Leonid Kantorovitsj. De så med interesse på hvordan de store amerikanske konsernene, som General Motors, brukte automatisering for å følge med på produksjonskostnadene. De drømte om å organisere den sovjetiske økonomien som et stort konsern. De ville knytte landet sammen i et nettverk av datamaskiner som kunne løse de gigantiske koordineringsproblemene i planøkonomien. Det var prosjektet til kybernetikeren Viktor Glusjkov i Kiev. En av de mest briljante medarbeiderne i CEMI, Nikolaj Fedorenko, forsøkte å hjelpe ham å selge inn til myndighetene ideen om et «nasjonalt automatisert system for beregning og behandling av informasjon», som kunne blitt til et russisk internett. Målet var å utstyre landet med 20 000 datamaskiner koblet til et datasenter i Moskva.

Selv om ideen i stor grad var inspirert av observasjoner av den amerikanske økonomien, var den paradoksalt nok enda mer sentralistisk enn den eksisterende planøkonomien, ettersom den gikk ut på å «utruste staten med den riktige typen systemer for informasjon og beslutningstakningssystemer for å plassere sentralplanleggingen på det de så som et virkelig vitenskapelig fundament».8Yakov Feygin, «Reforming the cold war state: economic thought, internationalization, and the politics of soviet reform, 1955–1985», doktorgradsavhandling i historie, Universitetet i Pennsylvania, 2017. Tross likhetene var ideen forskjellig fra den digitale økonomien vi kjenner i dag. Hos Amazon er planleggingen drevet nedenfra. Forbrukerne tvinges til å uttrykke sine preferanser som Amazon lagrer for å sette i gang produksjonskjeden, fra de kinesiske samlebåndene til distribusjonssentrene i Europa. I den kybernetiske utopien skulle produsentene jobbe ut fra planens målsetninger: «Prisene skulle fastsettes i sanntid av et riksdekkende system av datasentre som skulle prosessere informasjonen og justere prisnivåene for å prioritere partiets beslutninger og sikre at planen var ‘balansert’, det vil si at alle ressursene ble brukt effektivt for å realisere målsetningene».9Yakov Feygin, se over.

Politiske algoritmer

Ingen av de to reformforslagene ble fullført. Den tovarnik-inspirerte reformen forsterket spenningene i økonomien. Bedriftene havnet i samme situasjon som stykkprisfinansiering har satt flere europeiske lands sykehus i. Man krevde at virksomhetene skulle være «lønnsomme» uten at de kunne påvirke prisene eller velge hvordan de skulle henvende seg til kundegruppene sine. Og på samme måte som sykehus i dag er pålagt å behandle pasientene som oppsøker dem, måtte de sovjetiske selskapene adlyde «akutte» bestillinger fra høyt hold.

Med nye bankordninger skjøt bedriftsgjelden i været. Men sovjetiske kombinat10 Konsernlignende organisering av virksomheter, hovedsakelig i industrien. gikk ikke konkurs: Hvis de ikke klarte å betale gjelden sin måtte Gosbank slette det utestående og sende regningen til staten, med fare for krise for statsfinansene. I en rapport fra 1968 anbefalte Gosbank å gjøre prisene på forbruksvarer «mer fleksible». De ytterste konsekvensene av en slik reform rokket ved den sosialistiske samfunnskontrakten og muligens også ved planøkonomien. Gosplan, gjennom direktøren Nikolaj Bajbakov, angrep på den tiden økonomene «som ønsker å atskille prisene fra sosialismens lover, erstatte femårsplanen med langsiktige prognoser og innføre borgerlige konkurspraksiser».11 Yakov Feygin, se over. Reformen ble stanset.

Dataprosjektet til Glusjkov ble diskutert lenge, men forlatt for godt i 1970. Ideen om å gi datamaskiner kontrollen over prissettingen ble ansett som for naiv. I 1962 brøt det ut opprør i Novotsjerkassk etter en prisøkning på meieriprodukter og kjøtt – et opprør militæret slo ned og hvor minst 24 døde, ble det avslørt i 1992. Hendelsen viste at spørsmålet var dypt politisk og for seriøst til å bli overlatt til matematikere, ifølge landets ledelse. Med datakraften på den tiden ville det krevd flere millioner år å prosessere informasjonen prosjektet forutsatte.12 Se Vsevolod Pugasjev, «Spørsmål om optimal planlegging av nasjonaløkonomien ved hjelp av et forent nettverk av datasentre» (på russisk), Voprosy Ekonomiki, Moskva, nr. 7, 1964. Sitert i Durand Cédric og Keucheyan Razmig, «Planifier à l’âge des algorithmes», Actuel Marx, Paris, nr. 65, 2019. I Sovjetunionen så man ikke desto mindre databehandlingens potensial til å overvinne problemet med å koordinere de økonomiske aktivitetene. Det var til slutt noen andre som klarte å bruke algoritmenes kraft. Nå gjenstår det bare å underlegge dem folkets kontroll.

Oversatt av redaksjonen

Hélène Richard er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Assad på vei tilbake i folden

Neste sak

Sa noen systemisk?

Andre saker om Historie

Den store illusjonen

Før både første og andre verdenskrig fikk britiske Norman Angell mye oppmerksomhet for sin teori om

Falskmyntnere

Når EU-parlamentet skriver historien i stedet for historikerne.

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.