Fra Beirut etter eksplosjonen som gjorde 300 000 innbyggere hjemløse 4. august. FOTO: RASHID KHREISS, UNSPLASH.

«Ned med bankregimet»

Libanon var allerede rystet av en alvorlig økonomisk krise, skyhøy arbeidsledighet og sosial uro, da en eksplosjon i havna i Beirut tok livet av 192 mennesker og jevnet deler av hovedstaden med jorda. Nå risikerer store deler av befolkningen å havne i bunnløs fattigdom.

I midten av juli er en liten folkemengde samlet utenfor sykehuset til Det amerikanske universitetet i Beirut (AUB). Ansiktene er alvorlige, bleke og fortvilte. Kvelden i forveien, eller i de tidlige morgentimene, har 1500 universitetsansatte fått vite at de ikke lenger har noen jobb å gå til «på grunn av den økonomiske krisen». Mellom 20 og 25 prosent av de ansatte har fått oppsigelsesvarsel i det fagforeningene kaller «en massakre».

En kvinne i femtiårene kommer ut av bygget og roper «revolusjon! revolusjon! revolusjon!». På tross av at hun holder en pappeske med sine personlige eiendeler, klarer hun å heve knyttneven. Men ropet hennes er mer et rop om hjelp enn en oppfordring til opprør. Hun faller til slutt på kne gråtende, med tingene sine spredt rundt seg på gata. Noen av hennes uheldige kolleger skynder seg for å hjelpe henne, men hun nekter å reise seg. «Herregud, hvem holder du med?», utbryter hun mot en soldat. Han snur seg bort og tørker en tåre.

Med en sum tilsvarende 70 dollar på bankkontoen, som følge av det libanesiske pundets kollaps, er ikke soldatens situasjon stort bedre, men han og kollegene hans adlyder ordre. Universitetet hadde bedt om et enormt sikkerhetsoppbud med både hæren og opprørspolitiet til stede, av frykt for at masseoppsigelsene skulle føre til opptøyer. «Vi måtte beskytte oss mot alvorlige eksterne trusler», mente universitetets rektor Fadlo Khuri, men erkjente samtidig at oppsigelsene «kunne og burde vært håndtert bedre».

Bankenes kvelertak

Libanon var allerede rystet av en alvorlig økonomisk krise, skyhøy arbeidsledighet, soldater satt til å forhindre protester og økende koronasmitte, da en eksplosjon i havna i Beirut 4. august krevde 192 menneskeliv, skadet nesten 7000 og jevnet en del av hovedstaden med jorda. 300 000 av byens innbyggere er nå husløse, mens 70 000 har mistet jobben. Håpene som oppsto med de store demonstrasjonene som startet 17. oktober i fjor, har nå mer eller mindre forduftet.

På under ett år har situasjonen endret seg fullstendig. Det forhatte politiske systemet og dets representanter, som de unge demonstrantene krevde måtte fjernes med slagordet «alle betyr alle», er ennå ikke borte. Nesten hver eneste dag kommer det dårlige nyheter og tegn på at situasjonen bare vil bli verre: Innbyggerne har igjen fått beskjed om å holde seg hjemme uten at man vet om det demper koronasmitten, sykehusene er fulle, det er knapphet på mat, folk har angrepet hverandre for brødsmuler, og i september brøt det ut en ny brann i havna. Samtidig trekker de politiske forhandlingene ut, til tross for «ultimatumet» til Frankrikes president Emmanuel Macron 31. august om at landets politiske partier umiddelbart måtte gå sammen om en «oppdragsregjering» for å gjennomføre reformer.1Se Jean-Pierre Filiu, «Macron peut-il sauver le Liban de ses naufrageurs?», Un si Proche-Orient (blogg), 6. september 2020.

Libaneserne er ikke så opptatt av slike ultimatum som de er av penger og tilgangen til dem. I den berømte hovedgata Hamra i Beirut blir pengevekslerne stilt det samme spørsmålet fra morgen til kveld: «Hvor mye koster pundet i dag?» Som et symbol på nedgangen til et land som tidligere var kjent for sitt rike kulturliv, har gata som med sine kinoer, teatre og kafeer en gang var den libanesiske hovedstadens bankende hjerte, blitt invadert av bruktsjapper og butikker hvor alt koster én dollar.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Paradoksalt nok er stedet hvor det er mest leven i gata hovedkontoret til landets sentralbank, Banque du Liban. Bygget, som nå er beskyttet av betongsperringer, er ofte mål for demonstrasjoner og protestaksjoner mot kvelertaket de libanesiske bankene har på landet. Bankene anklages for å hjelpe landets rikeste med å sende kapital ut av landet, mens Banque du Liban beskyldes for å se gjennom fingrene med aktiviteten. «Ned med bankregimet», står det skrevet på en av sperringene sammen med en sjablong der sentralbanksjef Riad Salamé framstilles som djevelen i forkledning.

Sosial ulikhet i verdensklasse

Siden desember har finansinstitusjonene i praksis frosset innbyggernes bankinnskudd, da de bare kan ta ut et begrenset beløp fra kontoene sine og det er innført et tak for uttak i dollar. Restriksjonene har blitt skjerpet etter at regjeringen 7. mars kunngjorde at den ikke var i stand til å betale deler av sin utenlandsgjeld (1,2 milliarder dollar av totalt 90 milliarder). Landet har nå i praksis tre valutaer. I tillegg til det libanesiske pundet, finnes det dollar til en offisiell kurs (1 dollar for 1507,5 pund), men den er lite tilgjengelig, ettersom sentralbanken forsøker å spare på valutareservene sine. Dermed er svartebørsen i realiteten det eneste stedet libaneserne får tak i dollar. Kursen der svinger mye, men den er alltid langt over den offisielle (1 dollar for 8000 pund i snitt).

Man må altså være tålmodig og offervillig for å få tak i dollar. Hala Zaidan (54) veksler svart deler av lønnen hun får utbetalt i libanesiske pund. «Jeg har klart å legge av tre måneders lønn til sønnen min som studerer i Moskva», forteller hun. «Jeg nektet ham å komme hjem i sommer på grunn av koronaepidemien, men også for å unngå å betale for mye for flybilletten.» Tilgang til dollar er for mange libanesere blitt et tegn på sosial status. Å få lønn i utenlandsk valuta er en garanti for økt velstand eller i det minste for å opprettholde livsstilen sin. Blir man derimot betalt i libanesiske pund, slik de ansatte fleste i offentlig sektor blir, må man se med skrekk på avgrunnen den nasjonale valutaen er på vei ned i.

For et år siden hadde forskeren Habib i Beirut en månedslønn tilsvarende 3000 dollar. I dag er lønnen hans bare verdt 450 dollar. Han er bare ett av mange eksempler på middelklassens fallende inntekter. 19. august lanserte FNs økonomiske og sosiale kommisjon for Vest-Asia (Escwa), som har hovedkontor i Beirut, en rapport som viste at antallet fattige libanesere har steget fra 28 prosent i 2019 til 55 prosent i mai i år (2,7 millioner mennesker), det vil si før eksplosjonen i havna.2«ESCWA warns: more than half of Lebanon’s population trapped in poverty», Unescwa, 19. august 2020. Rapporten viser også at den sosiale ulikheten i Libanon er blant verdens høyeste: De ti prosent rikeste eier 70 prosent av landets samlede formue.

Sporadisk strømforsyning

Emmanuel Alkek, som ble skadet i eksplosjonen 4. august, forteller om sitt sosiale fall: «Lønnen min har mistet 80 prosent av verdien, men jeg er mest redd for at selskapet mitt vil legges ned. Uten sønnen min som bor i utlandet, hadde jeg ikke hatt råd til medisinene mine. Og selv da er jeg tvunget til å rasjonere. I stedet for en pille om dagen, tar jeg bare en annenhver dag.» Har han spurt en lege om rasjoneringen? «Nei, jeg spurte heller lommeboka om råd», svarer han.

Dalal har to jobber, men tjener under hundre dollar i måneden. «Summen av to halve lønninger», sier hun sarkastisk. Hennes to sønner kommer ikke til å fortsette på privatskolen som koster 8000 dollar i året, og hun er ikke spesielt begeistret for tanken på å sende dem til en sulteforet offentlig skole. «Selskapet til mannen min gikk konkurs. Og løsningen for fjernundervisning er umulig å gjennomføre. Vi måtte ha kjøpt en datamaskin, betalt for internett, og selv om det hadde vært mulig, ville vi også måtte betale for strømmen.»

Tretti år etter borgerkrigens slutt er strømforsyningen sporadisk, med flere strømbrudd om dagen, som følge av en akutt mangel på kraftstasjoner. «Vi betaler to strømregninger. Én for det offentlige strømnettet og én for en privat generator. I august, da strømmen var borte i snitt 18 timer om dagen, gikk halve lønnen min med til å betale generatorregningen.» Libaneserne misliker sterkt «mafiaen» som eier disse strømgeneratorene. Ifølge en rapport fra 2016 har de en fortjeneste på to milliarder dollar i år.3Oil and Gas Handbook, Info Pro, Beirut, 2016. Det er en mulig forklaring på hvorfor landet ikke klarer å oppgradere strømforsyningen og få slutt på strømbruddene.

Utvandrer i smug

Libaneserne kan bli enda fattigere hvis myndighetene bestemmer seg for å fjerne importtilskuddene, slik ryktene vil ha det til. Da pundet begynte å falle i oktober i fjor, innførte sentralbanken en spesiell valutakursordning, der de som importerer strategisk viktige varer får dollar til enten den offisielle kursen eller til en mellomliggende kurs (3900 pund for 1 dollar) for å kjøpe drivstoff, hvete, medisiner, medisinsk utstyr og basismatvarer. Ifølge ulike estimater har ikke Banque du Liban nok valutareserver (20 milliarder dollar, men sentralbanken må ha en obligatorisk reserve på 17,5 milliarder dollar) til å betale for dette tilskuddet lenger enn ut året. Med mindre landet får lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF), som selvsagt ikke er interessert i at disse importsubsidiene videreføres. I et land som bruker hele seks prosent av BNP på å importere mat og dermed er et av de landene i verden som er mest avhengig av matimport, vil kutt i importordningen skape varemangel og øke inflasjonen, som allerede er på hundre prosent for enkelte matvarer.

Som i tidligere krisetider har mange libanesere valgt å reise til utlandet, spesielt til Canada. Andre nøyer seg med å flytte fra et overpriset Beirut. «Jeg flyttet tilbake til landsbyen min, etter at leien min i Beirut ble økt fire ganger som følge av kollapsen til pundet», forteller taxisjåføren Hanna. Sekstiåringen jobbet som regnskapsfører for et stort hotell før han mistet jobben etter demonstrasjonene i oktober i fjor. «Ledelsen begynte å betale oss halv lønn, så sparket de oss. Ingen turister, ingen penger. Jeg kan ikke klandre dem», sier Hanna, som i mangel av kunder i landsbyen kjører til Beirut hver dag for å få noen turer.

Den libanesiske landsbygda er underutviklet og mangler infrastruktur, og blir dermed enda hardere rammet av strømmangel og dårlig nettilgang. Den er derfor ikke et levelig alternativ for landets ungdom. Utvandring er dermed den eneste muligheten de har til å komme seg unna. Etter tragedien 4. august viste det seg at mange av de som ble meldt savnet, ikke var blitt drept i eksplosjonen. «De hadde ‘sneket‘ seg til Europa, sannsynligvis litt før katastrofen», forteller faren til en av dem.

Overbevist, men ikke optimistisk

Alle som forteller om folk som har dratt til utlandet legger vekt på ett sentralt poeng. De som utvandrer, gjør det ikke bare for sin egen skyld. Når de kommer fram, vil de hjelpe dem som er igjen. Det gjelder også for de palestinske flyktningene, som fortsatt blir stigmatisert og har forbud mot å jobbe i 70 ulike yrker.

«For øyeblikket lider den libanesiske arbeiderklassen langt mer enn oss», sier slakteren Abu Ibrahim i flyktningleiren Mar Elias sørvest i Beirut. «Vi har opplevd fattigdom mye lenger enn dem, men vi har den fordel at organisasjonene og institusjonene som tar seg av oss betaler oss i dollar og ikke i libanesiske pund. Men framfor alt er det ikke én familie her som ikke får penger fra noen som har utvandret, om så bare noen titalls dollar.» Et tegn i tiden som viser manglende tillit til institusjonene er at disse pengeoverføringene ikke lenger går gjennom de vanlige kanalene, men «via posen», det vil si fra hånd til hånd.

Vil libanesernes nye fattigdom få dem til å protestere i gatene igjen når koronaepidemien er over? Forfatteren Hassan Ezzein, som har deltatt i de fleste store demonstrasjonene de siste tjue årene, er overbevist om det. Men han er langt fra optimistisk. Han tror protestene vil bli møtt med innblanding av krefter utenfra som vil bevare dagens politiske system, med bare noen rent kosmetiske endringer. «Libanon vil ikke komme seg ut av krisen hvis ikke libaneserne bygger en opposisjon som går tydelig imot dagens regime med et reelt politisk program. Hvis ikke vil det bli kaos.»

Oversatt av redaksjonen

Doha Chams er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Autokrater og vasaller

Neste sak

Den kloge narrer den teatralske

Andre saker om Libanon

Bankerott Beirut

I en tid med alvorlig økonomisk krise har libaneserne gått ut i gatene med krav om

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.