Idyll mellom Golf-landene og Israel

Med den kalde krigen mellom Iran og oljemonarkiene i Persiabukta som bakteppe, har flere arabiske land brutt den diplomatiske boikotten av Israel som har hersket i over femti år.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu på en seremoni for Flydubais nye flyrute mellom Dubai og Tel Aviv, Ben Gurion International Airport 26. november. FOTO: EMIL SALMAN, REUTERS / NTB.

Etter flere måneder med diskusjoner og amerikansk megling, ble Israel og Sudan enige om å etablere diplomatiske forbindelser 23. oktober. Avtalen kom etter lignende enighet mellom Israel og De forente arabiske emirater og Bahrain med signeringen av Abraham-avtalen 15. september. I løpet av noen uker brøt tre medlemmer av Den arabiske liga tabuet, slik Egypt gjorde i 1978 og Jordan i 1994, og normaliserte sitt forhold til Israel og avsluttet dermed mouqata’a, boikotten av Israel.

Forsoningen mellom Israel og Sudan er et kraftig symbol ettersom det var i den sudanske hovedstaden Khartoum at ni land1Algerie, Egypt, Irak, Jordan, Kuwait, Libanon, Marokko, Sudan og Syria. 1. september 1967 dannet en «avvisningsfront» for videre kamp mot Israel for å vinne tilbake områdene som ble tapt i seksdagerskrigen i juni 1967. Her proklamerte de «de tre nei» som skulle prege forholdet mellom Israel og araberstatene fram til slutten av 1970-tallet: nei til fred med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til forhandlinger.

De tre normaliseringene i høst har gitt et nådestøt til det arabiske fredsinitiativet som ble vedtatt på toppmøtet til Den arabiske ligaen i Beirut i mars. Initiativet gikk ut på at medlemslandene skulle normalisere sitt forhold til Israel i bytte mot en fullstendig tilbaketrekning fra områdene Israel har okkupert siden 1967 og en rettferdig løsning på det palestinske flyktningproblemet.

Ligaens offisielle linje er fortsatt «Abdallah-planen», oppkalt etter den avdøde saudiarabiske monarken som opprinnelig formulerte forslaget i 2002. Men maktbalansen i Ligaen går nå i favør av de som ønsker normalisering, som inkluderer De forente arabiske emirater, Bahrain, Egypt og ikke minst Saudi-Arabia, selv om landets ledelse ikke offisielt vedkjenner det. For Saudi-Arabia, Emiratene og Bahrain er Israel en naturlig og sikker alliert i deres kalde krig med Iran. De ser ikke lenger på USA som en like pålitelig beskytter som før, da USA blant annet organiserte reaksjonen mot Iraks invasjon av Kuwait i juni 1990.

Palestinsk skuffelse

Barack Obama skapte mye uro, for ikke å si panikk, i Persiabukta med sin innsats for atomavtalen med Iran som ble undertegnet 14. juli 2015 og hevet en rekke av sanksjonene mot Iran. Etterfølgeren, Donald Trump, beroliget dem litt med å trekke USA ut av avtalen i mai 2018 og gjeninnføre sanksjonene. Men hans hang til å kreve at oljemonarkiene skulle betale «i cash» for amerikansk beskyttelse og til å gjenta at USA burde holde seg unna «endeløse kriger», har overbevist landenes ledere om at regionen deres ikke lenger er strategisk viktig for USA. Dermed framstår normalisering med Israel nå som et eksistensielt spørsmål i møte med trusselen fra Iran, eller fra et Irak som ruster opp. Og det vil ha resten av den arabiske verden med på laget.

På et utenriksministermøte i Den arabiske liga i september ble et resolusjonsforslag som fordømte normaliseringen med Israel nedstemt, under press fra Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Egypt. Til stor skuffelse for palestinerne, som hadde utarbeidet forslaget, som deretter bestemte seg for å gi fra seg formannskapet i Ligaen.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

«Det er golflandene som bestemmer i Den arabiske ligaen. De har pengene, mens det andre steder er økonomisk krise eller borgerkrig. Alt man trenger å gjøre for å tilfredsstille Saudi-Arabia og Emiratene og få økonomisk støtte, er å slutte å snakke om palestinerne», sier en nordafrikansk diplomat som i lang tid har deltatt på toppmøtene til Ligaen, hvor palestinalinja for så sent som tjue år siden ble diktert av «haukene» (Algerie, Irak, Sudan, Syria og Jemen). Som et tegn i tiden er det ingen lenger som nevner ligaens boikottbyrå (CBO) – samtidig er det forståelig all den tid byrået har hovedkontor i Damaskus, hovedstaden til Bashir al-Assads isolerte regime i det krigsherjede Syria.

Trump var raskt ute med å ta æren for utviklingen, og annonserte på en pressekonferanse 23. oktober at «minst fem andre [arabiske land] vil følge etter» Emiratene, Sudan og Bahrain. I tillegg til Oman, Mauritania, Qatar og Marokko (de to sistnevnte har uformelle forbindelser til Israel), håpet Trump å overbevise Saudi-Arabia om å gjøre sitt standpunkt offisielt, men kong Salman Ibn al-Saud har valgt å være forsiktig. I 2018 irettesatte han kronprins Mohammed bin Salman som hadde kommet med en rekke positive uttalelser om Israel og «israelernes rett til å ha sitt eget land».2Jeffrey Goldberg, «Saudi Crown Prince: Iran’s supreme leader ‘makes Hitler look good’», The Atlantic, Washington DC, 2. april 2018. Da det saudiske utenriksdepartementet i januar hyllet det Trump-administrasjonen selv kalte «århundrets plan» for Israel-Palestina-konflikten, var den saudiske kongen raskt ut med å henvise til Abdullah-planen for å berolige palestinerne.

«Det er som å bli forelsket»

For 84 år gamle kong Salman handler det framfor alt om å redde ansikt og sørge for at saken ikke forverrer den anspente situasjonen i landet i forkant av tronskiftet og kronprinsens vilje til å ryste den etablerte orden. På Twitter, et sosialt medium som bøter litt på landets manglende ytringsfrihet, er saudiaraberne splittet. Noen er entydig positive til en normalisering med Israel og kritiserer de palestinske lederne. Andre er klart imot og krever at Øst-Jerusalem må gis tilbake til palestinerne. Mohammed bin Salman er, ifølge den israelsk-amerikanske milliardæren Haim Saban, klar over at en normalisering kan «få ham drept av Iran, av Qatar eller av [hans] eget folk».3«Israel’s security and prosperity in a Biden White House», nettforedrag, Florida Jewish Vote Team, 21. oktober 2020. For ikke å glemme at andre medlemmer av kongefamilien kan bruke det som påskudd for å hindre ham i å bli konge.

Mohammed bin Zayed al-Nahyan, som misliker både Iran og Det muslimske brorskapet, er den andre pådriveren for normalisering med Israel. Men kronprinsen, som er den reelle herskeren i De forente arabiske emirater, trenger ikke å bry seg like mye om interne forhold som sitt motsvar i Saudi-Arabia. Undersåttene hans er fåtallige – 90 prosent av føderasjonens seks millioner innbyggere er utlendinger – og de er blitt vant med en gradvis normalisering de siste to tiårene. Israel har diskré holdt kontakt med konge-palassene i Abu Dhabi og Dubai. På de store konferansene i de to byene har det ikke vært uvanlig å møte israelske akademikere invitert som «gjesteobservatører». I april 2011 ble hovedkontoret til Det internasjonale byrået for fornybar energi (Irena) lagt til Abu Dhabi, etter måneder med intens lobbyvirksomhet og løfter om å tillate en offisiell israelsk representasjon ved den nye institusjonen.

Ballen har rullet siden august. Det går ikke en uke uten at pressen skriver om et ministermøte eller et emiratisk-israelsk arrangement. Emirates Center for Strategic Studies and Research (ECSSR) arrangerte nylig en konferanse om framdriften til «den abrahamske freden» i Persiabukta og Midtøsten. Et kommunikasjonsbyrå har på kort tid stablet på beina et forum for kvinnelige ledere i de to landene – inkludert en tidligere høyere offiser i den israelske hæren. I Dubai venter de store hotellene ivrig på israelske turister, som snart ville kunne reise inn i emiratet uten visum. Handelsbyen tok også nylig imot en israelsk delegasjon ledet av investoren Erel Margalit med pomp og prakt. «Det er som å bli forelsket», sa den kjente programlederen i Dubai TV, Youssef Abdulbari, etter å ha hatt Margalit som gjest og gledet seg over den økte kontakten med Israel.4Isabel Kershner, «’It’s like falling in love’: Israeli entrepreneurs welcomed in Dubai», The New York Times, 7. november 2020. Overklasseungdommen i Emiratene har også falt for nattelivet Tel i Aviv, som kan dytte Beirut og Kairo ned fra tronen.

Annen situasjon

Hva med palestinerne i alt dette? De som bor i De forente arabiske emirater, noen helt siden 1950-tallet, må holde lav profil. En av dem forteller at han vurderer å flytte til Kuwait, «et monarki som i motsetning til naboene nekter å ha noe forhold til Israel før palestinerne får tilbake landet sitt».5Se Mona Farrah, «Les irréductibles Koweïtiens rejettent la normalisation avec Israël», Orient XXI, 13. oktober 2020. Myndighetene i Emiratene trekker gladelig fram den økonomiske og humanitære bistanden de fortsatt gir palestinerne, særlig i kampen mot koronapandemien, men snakker ikke fullt så mye om den politiske siden av saken.

Ifølge Mohammed bin Zayed er en av motytelsene for normaliseringen at Israel gir opp sin plan om å annektere Vestbredden. Til det svarer Israels statsminister Benjamin Netanyahu at planen bare er «utsatt». Denne sedvanlige falske dialogen mellom døve ører for å redde ansikt vil vare så lenge den palestinske selvstyremyndigheten, ledet av Mahmoud Abbas, motsetter seg en «fred» som ikke er bindende for Israel. Hvis en mer imøte-kommende leder tar over for Abbas og godtar ytterligere innrømmelser, vil det garantert ikke komme noen ekstra krav i palestinernes favør fra Emiratene. En ideell kandidat for Emiratene er Mohammed Dahlan, en tidligere Fatah-sjef og sikkerhetsleder i Gaza som nå bor i Dubai. Han har havnet på kant med Abbas, og har ikke kritisert avtalen mellom Emiratene og Israel – ifølge ryktene skal han ha vært med på å utarbeide den.

I Bahrain ligner normaliseringen en krysning mellom Emiratenes og Saudi-Arabias. I likhet med disse to har det lille sunnimuslimske kongedømmet i Persiabukta i lang tid gjennomført en de facto normalisering, blant annet med etableringen av en uoffisiell israelsk ambassade i 2009.6Barak Ravid, «Israel’s secret embassy in Bahrain», Axios, 21. oktober 2020. Men innbyggerne, for det meste sjiamuslimer, er ikke like glade for utviklingen som befolkningen i Emiratene. Regimet slo hardt ned på protestbevegelsen i 2011 og svekket opposisjonen, men den finnes fortsatt og har, i likhet med deler av den saudiske opinionen, vært raskt ute med å fordømme normaliseringen med Israel.

I Sudan er situasjonen en helt annen. I en tid med en usikker demokratisk overgang har generalene ved makten tre prioriteringer: fjerne landet fra listen over land som støtter terrorisme, oppheve de internasjonale sanksjonene etter massakrene i Darfur, og få tilgang til internasjonal finansiering. Normalisering med Israel sikrer støtte fra USA, men skaper spenninger mellom militæret og koalisjonen av partier og organisasjoner som ledet protestene mot Omar al-Bashirs regime i fjor. Denne koalisjonen mener at det ikke er opp til en overgangsregjering å ta en slik beslutning. Men det gjenstår å se hvor store protestene vil bli.

Oversatt av redaksjonen

Akram Belkaïd er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Fransk markedsfeminisme

Neste sak

Demokratisk seier med bismak

Mer Midtøsten

Tilbake til arabisk

Etter at islamsk-konservative AKP kom til makten i 2002, har det arabiske språket gradvis fått tilbake

0 kr 0