Landsbygdas revansj

Et hus med hage, langt unna storbyens kjas og mas. I Frankrike lar stadig flere byboere seg friste av tanken om et liv på landet i kjølvannet av koronapandemien. Det har fått mediene til å spå et løft for landsbygda. Men virkeligheten på bakken tilsier noe annet.

Hvorfor bo i en trang og svindyr leilighet i Paris, når man kan bo i en idyllisk småby i Normandie? FOTO: MITCH BOEHN, UNSPLASH.

Det er umulig å unngå reklamene på metroen i Paris som forsøker å lokke passasjerene til den friske lufta og det åpne landskapet på steder som Alès, Sologne og Seine-et-Marne. Siden mai har de prydet metrogangene og perrongene, særlig på linje 1 som frakter kontorarbeidere til forretningsstrøket La Défense. For bare et år siden konkurrerte Paris med London, New York og Singapore om å tiltrekke seg hovedkontorer, store arrangementer og den overutdannede øvre middelklassen. Nå jakter småbyene på storbyens toppledere i metroen.

Covid-19 har skylden. Nedstenging og smitteverntiltak har ødelagt alt som gjorde storbyene attraktive. Restauranter, kafeer og museer har vært stengt. Konserter, folkefester og store festivaler er fortsatt et fjernt minne, mens de uavhengige butikkene er i ferd med å gå dukken, og nærheten til sentralstasjoner og internasjonale flyplasser har mistet all betydning. I stedet har livet siden pandemien brøt ut mer eller mindre kokt ned til det evinnelige métro-boulot-dodo – metro-jobb-sove. Mange har dermed begynt å lure på poenget med å stue seg sammen i trange og svindyre leiligheter uten bylivets gleder. Er det ikke bedre å bo i et stort hus med hage i en småby eller på landsbygda? Hjemmekontor har gjort utflytting til en reell mulighet for mange arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende, og netthandel gjør at man kan bo nær naturen, men beholde byens fordeler.

Mange franskmenn fikk også prøve ut livet på landet under nedstengningen i fjor vår. Så snart den ble annonsert, strømmet innbyggerne i Paris, Lyon og Lille til motorveiene og togstasjonene for å dra til fritidsboliger og barndomshjem. Hele 451 000 parisere, en fjerdedel av byens befolkning, skal ha forlatt hovedstaden i mars og april, fire ganger flere enn året før.1«Population présente sur le territoire avant et après le début du confinement: résultats consolidés», Insee, 18. mai 2020. Det samme så man i de fleste av verdens storbyer. Over 40 prosent av innbyggerne forsvant i noen av Manhattans mest velstående strøk,2Kevin Quealy, «The richest neighborhoods emptied out most as coronavirus hit New York City», The New York Times, 15. mai 2020. mens Financial Times kalte London en «øde by», der hver dag var som en søndag: «Bankfolkene har forsvunnet og nye stammer med andre uniformer har tatt over: bygningsarbeidere i svarte bukser med forsterkede knær og støvete vernesko; sikkerhetsvakter i refleksvester som går fram og tilbake utenfor tomme resepsjoner; unge og veltrente lycrakledde menn og kvinner som løper eller sykler i de øde gatene.»3Ben Hall og Daniel Thomas, «Every day is like Sunday in a deserted City of London», Financial Times, London, 27. mars 2020.

Lykkelige flyktninger

«Flykt tidlig, langt og kom sakte tilbake», anbefalte Hippokrates i det femte århundre f.Kr. som remedium mot epidemier. Siden har de som har hatt muligheten til det sjeldent latt seg be to ganger. Da Avignon ble rammet av svartedauden i 1348, pakket pavedømmet kofferten og flyktet fra sykdommen. Det samme gjorde de velstående i Paris under kolerautbruddene på 1800-tallet. Men byboerne som nylig flyktet fra koronaviruset søkte ikke bare ly fra smitte, de lette også etter mer behagelige omgivelser å tilbringe nedstengningen i.

Mediene var fulle av disse lykkelige flyktningene som hadde gjenoppdaget gleden av ro, frisk luft, natur og familiefrokoster med en passelig dose feriefølelse. Mer skulle ikke til før kommentatorene slo fast at landsbygda, de mellomstore byene og Utkant-Frankrike hadde fått sin revansj, etter årevis med storbydominans. 1. april mente Brice Couturier på France Culture at det ville komme «en slags rural migrasjon i revers [som] vil bidra til en geografisk utjevning i landet vårt, hvor de rurale strøkene for tiden trues av fraflytting». 10. april slo Le Figaro fast at «muligheten for hjemmekontor vil forsterke byboernes sterke ønske om et liv i provinsen». Økonomen Olivier Babeau spådde en «større justering i boligmarkedet» i favør av landlige områder med sine «mange eksklusive fordeler: prisen, lufta, roen og ikke minst god plass».4Olivier Babeau, «Le coronavirus prépare-t-il la revanche des campagnes?», FigaroVox, 24. mars 2020.

Etter at nedstengningen ble lettet har det vært en endeløs strøm av reportasjer om folk som skuespillerne Alice og Ferdinand, som byttet ut leiligheten sin i Paris med et hus i Normandie (France 3, 9. november). Céline, spesialist i «gruppeintelligensledelse», har også forlatt hovedstaden for å jobbe hjemmefra i en «fredelig oase i skogen» i Sologne eller i et coworking space i Vierzon, og bruker tiden hun har frigjort til keramikk og foto (Le Monde, 24. juli). Yogalæreren Claire har funnet lykken i fritidsboligen sin i Charente under nedstengningen og ikke vil dra derfra (Marie-Claire, 11. november). Og Charles og Magali orket ikke å dra tilbake til byen og bestemte seg derfor for å bli i Loiret (Le Figaro Magazine, 23. oktober). Vi finner også dem som, slik som Yann, velger å pendle mellom et hus i landlige Nièvre og et krypinn i Paris for å besøke barna som studerer der og for jobbmøter (Le Parisien, 23. oktober). Den amerikanske og britiske pressen har trykket mer eller mindre identiske artikler, bortsett fra at hovedpersonene der heter Kathlyn og Andrew, og at de i stedet vil utvandre til Hudson Valley eller Kent.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Rural gentrifisering

I løpet av få måneder ble framstillingen av Frankrikes sosiale geografi snudd på hodet. Når journalistene før pandemien interesserte seg for «provinsen» eller «landsbygda», var det som regel for å skrive om elendigheten der, om «de gule vestene», ytre høyre, mangelen på arbeidsplasser, stengte butikker og togstasjoner, høye bensinpriser, ensformige boligfelt, fraværende offentlige tjenester og dårlig kollektivtilbud. Disse sakene har nå forduftet. Nå handler livet utenfor storbyene om et landsens hus med hage. Mens mediene for ett år siden framstilte storbyene som et eneste stort basseng av kreativitet, innovasjon og intelligens, har de nå mistet all sin sjarm.

Dette plutselige perspektivskiftet legger for dagen de franske medienes manglende evne til å se landet gjennom andre briller enn den øvre middelklassens. Charles og Magali var utvilsomt overlykkelige i sin nye tilværelse i Loiret, men nedstengningen var ikke en udelt glede for alle i småbyene og på landsbygda. Mange måtte fortsette å gå på jobb. Bøndene manglet arbeidskraft til innhøsting, og mange eldre ble enda mer isolerte. En rekke små butikker som allerede slet, gikk konk. For ikke å nevne overbelastede og underutrustede sykehus, fjernt fra standarden i Paris.5Se Salomé Berlioux, Nos campagnes suspendues. La France périphérique face à la crise, Éditions de l’Observatoire, Paris, 2020. Under slike omstendigheter er det en mager trøst å ha en hage.

Dessuten flytter eksilerte byboere ikke til «landsbygda» eller «Utkant-Frankrike», men til bestemte velstående og attraktive landlige områder, til feriedestinasjoner sør og vest i landet eller rurale områder nær de store byene. Ikke alle av Frankrikes rurale områder eller småbyer hadde behov for revansj over storbyene. Noen steder klarte seg allerede svært så bra før koronaviruset slo til, med befolkningsvekst og et boligmarked i full vekst, steder som Perche, Bretagne, Dordogne, Landes, Vaucluse, Vexin og Gâtinais. «Utkant-Frankrike» blir ofte framstilt som homogent, men er i virkeligheten preget av store sosiale skiller, som en utvandring fra byene bare vil forsterke. For hvor mange fra Paris eller Lyon vil bosette seg i det forsømte innlandet, i Belfort eller Metz?

Ankomsten av velstående byboere på landsbygda er heller ikke alltid en velsignelse. Ja, det betyr flere innbyggere, og dermed flere kunder for butikkene og håndverkerne, mer lokale skatteinntekter og potensielle arbeidsplasser. Men det forutsetter at tilflytterne handler i de lokale butikkene snarere enn på nett, at de jobber på stedet og ikke for et selskap med kontor i Paris. Tilflytterne må, kort fortalt, bli del av lokalmiljøet framfor å importere sin urbane livsstil og behandle de landlige omgivelsene utelukkende som dekor. Geografen Greta Tommasi har vist at de gamle og nye innbyggerne i Dordogne i Sørvest-Frankrike i liten grad omgås hverandre. De oppsøker ikke de samme stedene og har få sosiale kontaktflater.6Greta Tommasi, «La gentrification rurale, un regard critique sur les évolutions des campagnes françaises», GéoConfluences, 27. april 2018. De velstående tilflytterne skaper også en rural gentrifisering som gjør at boligprisene på landsbygda følger lønningene i storbyene, og dermed hindrer mange innfødte, spesielt de unge, å skaffe seg bolig.

Forstadsmareritt

Det er heller ikke gitt at den mye annonserte utvandringen vil finne sted. Boligprisene i Paris har riktignok roet seg siden mars, etter å ha firedoblet seg de siste 25 årene.7Fra 17 000 franc (rundt 25 000 kroner) til 10 500 euro per kvadratmeter mellom 1995 og 2020. Men prisene har skutt i været i kommunene rundt Paris, hvor selv den minste enebolig blir solgt på få dager. Aldri før har så mange trålet boligannonsene på nett etter hus i nærheten av de franske storbyene. Meningsmålingene er enstemmige: Storbyfolk drømmer om hage og småbyer. Samtidig er det langt fra ord til handling når det gjelder bolig. Husdrømmene må forenes med arbeidsmarkedet, tilgang på tjenester, nærhet til familie og venner, kvaliteten på skolene og boligprisene.

Byfolket drømte om grønne skoger lenge før koronaviruset. Da det franske demografi-instituttet INED i 1945 for første gang spurte den franske befolkningen om deres boligønsker, svarte 56 prosent i Paris og 72 prosent i hele landet at de helst ville bo i et hus med hage. «Flertallet vil gjerne eie litt land, dyrke sin egen hage og ha et hus med blomsterbed og matplanter på avstand fra byen, et hus som bare er deres», konkluderte INED.

Siden har hver eneste undersøkelse gitt samme svar: 70–80 prosent av franskmennene vil helst ha en enebolig. I motsetning de amerikanske myndighetene som oppmuntret til viltvoksende bilbaserte forsteder, holdt de franske beslutningstakerne lenge stand mot folkets ønske. Etter andre verdenskrig prioriterte de, til tross for INEDs konklusjoner, kollektiv boligbygging og store boligkomplekser. Man måtte bygge mye og fort for å gjenoppbygge landet og huse den rasktvoksende befolkningen.8Frankrikes innbyggertall vokste dobbelt så raskt mellom 1946 og 1961 som mellom 1870 og 1946. Landets nye lederskap ønsket også å markere avstand til Vichy-regimet og dets uttalte villaideologi. Samtidig hadde befolkningen ikke glemt mellomkrigstidens elendige boligfelt, med rønner bygd av tvilsomme utbyggere midt i isolerte og gjørmete åkre. Det hadde forvandlet drømmen om en egen eiendom til mareritt for flere hundretusen mindre velstående franskmenn, og det tok nesten tjue år å reparere skaden.

Økt byspredning

De franske myndighetene åpnet ikke for større forstadsutbygging før på 1970-tallet, men siden har forstedene spist seg innover landsbygda. I femti år har franske elever lært at et areal tilsvarende et departement (fransk fylke) blir lagt under betong hvert sjuende til tiende år, og at villaer står for halvparten av denne nedbyggingen av natur og matjord. De siste tjue årene har regjeringene gjort kampen mot byspredning til en prioritering – med blant annet loven for byfornyelse og solidaritet (SRU) i desember 2000, loven om nasjonal miljøforpliktelse (Grenelle 2) i juli 2010, og loven for tilgang til bolig og fornyet byplanlegging (ALUR) i mars 2014. Behovet for å fortette forstadsområdene, spesielt i utkanten av storbyene, er på dagsorden på enhver byplanleggingskonferanse med selvrespekten i behold.

Det var derfor overraskende å høre daværende boligminister Julien Denormandie glede seg over byboernes utvandringsønsker i mai. «Perioden vi nettopp har opplevd får oss til å stille spørsmål ved arealplanleggingen. Det vi har sett siden boligvisningene tok seg opp igjen, er en veldig sterk appetitt for områder som før krisen ikke var like attraktive», sa han.9«Julien Denormandie: ‘Je veux revitaliser les villes moyennes!’», «L’immo en clair», SeLoger / Radio Immo / Le Parisien, 14. mai 2020. «Hjemmekontor er en sentral forklaring. I dag ser vi at nye samfunnsmodeller er mulige.»

En samfunnsmodell hvor øvre middelklasse strømmer ut av storbyene til hjemmekontorene sine i Perche eller Vexin, vil føre til en betydelig byspredning med økt avhengighet av bil og nettgiganter som Zoom og Amazon. Det ligner ikke mye på en tilbakevending til naturen.

Oversatt av redaksjonen

Benoît Bréville er redaksjonssjef i franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0