Voto cerrado. Litt over midnatt 16. november avsluttet Perus nasjonalforsamling voteringen med tordnende applaus. Francisco Sagasti (høyre) var nettopp blitt valgt av sine kolleger i parlamentet til å ta over som landets president etter Manuel Merino (også høyre), som hadde tatt over som statsleder bare en uke tidligere, da Martín Vizcarra (også høyre) ble avsatt av konservative kolleger i parlamentet. To år tidligere hadde Vizcarra arvet landets øverste embete etter at den siste presidenten som ble valgt (i 2016), Pedro Pablo Kuczynski, ble tvunget til å trekke seg på grunn av en korrupsjonsskandale. Også bankmannen Kuczynski var godt forankret på høyresiden, i likhet med sine forgjengere Ollanta Humala (2011–2016), Alan García (2006–2011) og Alejandro Toledo (2001–2006).
For et år siden ble Chile, Colombia og Ecuador rystet av enorme protester mot regjeringenes nyliberale politikk. På den tiden omtalte den franske dagsavisen Le Monde Peru som et latinamerikansk unntak: «Mens landene i regionen har opplevd intens mobilisering de siste månedene […], ser peruanerne ut til å være mer tilbakeholdne overfor forfallet i politikerstanden.»1Amanda Chaparro, «Amérique latine: l’exception péruvienne», Le Monde, 27. desember 2019.
Avisen, som hadde klart å proklamere at tiden var over for Evo Morales’ politiske familie knappe to uker før partiet hans vant det bolivianske presidentvalget overlegent i oktober i fjor, var ikke mer klarsynt i Peru. Peruanerne var nemlig ikke særlig tilbakeholdne under de gigantiske demonstrasjonene 15. november, som tvang Merino til å gå av. Men det var ikke mye disse demonstrasjonene kunne gjøre med landets svake institusjoner, permanente politiske ustabilitet og omfattende korrupsjon, som går flere tiår tilbake i tid.
Brutte løfter
På 1980-tallet ble Peru rammet av en rekke strukturelle kriser. Det brøt ut en væpnet konflikt mellom regjeringen og geriljaene Lysende Sti og Túpac Amaru-bevegelsen. Konflikten skulle føre til 69 280 forsvunne og døde,2«Informe final»,«Anexo 2», Sannhets- og forsoningskommisjonen, Lima, 28. august 2003. og sette dype spor etter seg i det peruanske samfunnet. Samtidig gikk den økonomiske modellen innført på 1960-tallet inn i en krise. Med avindustrialiseringen og hyperinflasjonen etter 1988 økte folkets misnøye. Politikerstanden ble diskreditert, og peruanerne vendte seg bort fra de tradisjonelle partiene.
Det ga valgseier til flere nykommere, blant andre den tidligere journalisten og medieeieren Ricardo Belmont Cassinelli, som var borgermester i Lima fra 1990 til 1995. Nykommerne fjernet de politiske lederne fra de tradisjonelle partiene, uten å selv ha noen solid og organisert velgermasse å støtte seg på. Ønsket om å bli kvitt dagens politikerstand, som for tiden uttrykkes i landets gater, oppsto i denne perioden. Men det skulle gå lang tid før det kom til uttrykk.
For 10. juni 1990 vant en ingeniør med japansk opprinnelse presidentvalget mot den konservative forfatteren Mario Vargas Llosa. Den nye statslederen, Alberto Fujimori, kanaliserte peruanernes avsky mot landets tradisjonelle ledere med en systemkritisk retorikk, og vekket et håp om at han kunne lede landet ut av den økonomiske krisen. Han lovet å danne en regjering med «kompetente mennesker» uavhengig av partibakgrunn3José Comas, «Alberto Fujimori quiere renegociar con el FMI la deuda externa peruana», El País, Madrid, 13. juni 1990. for å løse den væpnede konflikten. Samtidig beroliget han næringslivet som fryktet at geriljaen skulle vinne terreng. Få dager etter valgseieren fløy han til Washington for å møte lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Michel Camdessus. Tilbake i Lima tråkket han på valgløftene sine og gjennomførte en brutal økonomisk sjokkterapi til innbyggernes store forskrekkelse.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Grenseutvisking
Til tross for forsøkene hans på å danne en samlingsregjering fikk ikke Fujimori flertall i Kongressen. Partiet hans, Cambio 90, hadde bare 32 av de 180 setene i parlamentets underhus og 14 av de 62 senatorene i overhuset. Parlamentet bremset reformplanene hans, mens senatorene plutselig ble bekymret for de mange menneskerettsbruddene i krigen mot geriljaene.
Med hjelp fra hæren utførte Fujimori et statskupp. 5. april 1992 oppløste han nasjonalforsamlingen, satte til side grunnloven og innkalte til en grunnlovgivende forsamling. Dette «selvkuppet» gjorde at el chino (som Fujimori ble kalt til tross for at han hadde japansk og ikke kinesisk bakgrunn) kunne tvinge gjennom planene sine. Forfatningen han fikk godkjent i 1993 endret landets økonomiske struktur. Artikkel 58 og 59 begrenset statens rolle til å bistå privat sektor innenfor en «sosial markedsøkonomi». Begrepet stammer fra den tyske økonomen Alfred Müller-Armack, som i 1948 presiserte at denne økonomiens «sosiale karakter består i det faktum at markedsøkonomien kan tilby en mengde forbruksvarer til priser som forbrukerne kan være med på å bestemme gjennom etterspørselen».4Sitert i François Denord, Rachel Knaebel og Pierre Rimbert, «EUs tyske jernbur», Le Monde diplomatique, august 2015.
I 1994 ble Perus økonomiske institutt opprettet med økonomisk støtte fra Verdensbanken og landets største konsern for å sikre at arbeidsgivernes interesser ble statens naturlige prioritering. Snart utformet denne liberale tenketanken lover og reformer for landets politiske ledelse. I maktens kulisser smidde Fujimori-regimet et offentlig-privat konglomerat som forankret den økonomiske elitens interesser i de politiske institusjonene. Den gradvise utviskingen av grensen mellom den offentlige sfæren og private interesser beredte grunnen for de mange korrupsjonsskandalene som hjemsøker Peru i dag.
Tragisk vending
I 2000 ble Fujimori avsatt og flyktet til Japan for å unnslippe rettsvesenet. Men det betød ikke slutten på systemet han hadde innført. Sterk økonomisk vekst og økende råvarepriser i århundrets første tiår kjølnet iveren etter å reformere et system som passet som hånd i hanske for de på toppen av samfunnet, og fikk peruanerne til å glemme de store sosiale ulikhetene for en tid.
Den politiske krisen som startet på 1980-tallet gjorde at personer uten noen organisert politisk forankring ble statsledere. Uten et sosialt eller geografisk fundament i nærheten av det de tradisjonelle partiene hadde, kom de til makten gjennom vaklevorne valgallianser som ikke klarte å få parlamentarisk flertall. De var dermed avhengige av stadig nye allianser for å få gjennomført politikken sin. Det ledet til en permanent ustabilitet, som ble forverret av den institusjonelle krisen etter avsløringen av korrupsjonsnettverkene i «Fujimori-modellen».
19. juni 2015 ble Marcelo Odebrecht, direktør for det brasilianske industrikonsernet med samme navn, arrestert og siktet for korrupsjon i Brasil. Saken vokste til en internasjonal skandale da selskapet forhandlet om et forlik med amerikanske rettsmyndigheter. Sung-Hee Suh fra USAs justisdepartement avslørte at det i Odebrecht fantes «en skjult, men fullt operativ forretningsavdeling – en ‘avdeling for bestikkelser’ – som systematisk betalte flere hundre millioner dollar til korrupte embetsfolk på tre kontinenter».5«Odebrecht and Braskem plead guilty and agree to pay at least $3.5 billion in global penalties to resolve largest foreign bribery case in history», pressemelding fra USAs justisdepartement, Washington DC, 21. desember 2016. Det amerikanske rettsvesenet offentliggjorde flere tusen dokumenter, som viste at flere kjente latinamerikanske politikere hadde vært involvert i korrupsjon, bestikkelser og hvitvasking i forbindelse med tildelingen av offentlige kontrakter til Odebrecht.
Sjokkbølgen rev ned det peruanske systemet og det offentlig-private samrøret som hadde lagt til rette for de lyssky forretningene. Mellom 2017 og 2019 ble alle presidentene i perioden etter Fujimori siktet for ulovlig berikelse. Toledo, Humala og Kuczynski måtte møte i retten, før saken tok en tragisk vending med tidligere president García: Da politiet kom for å arrestere ham, grep han sin Colt Anaconda og rettet munningen mot seg selv.
På dette bakteppet er det store spørsmålet hvorfor peruanernes protester mot politikerne som har styrt landet de siste tjue årene, ikke har gitt noe utslag i urnene.
Det peruanske unntaket
Som Sannhets- og forsoningskommisjonen påpeker,6«Conclusiones generales del inform final de la CVR», avsnitt 103, Sannhets- og forsoningskommisjonen, Lima, 2003. brukte Fujimori den væpnede konflikten til å diskreditere eller forfølge sine motstandere med anklager om at de medvirket til eller forsvarte terrorisme. I et samfunn traumatisert av krig marginaliserte denne taktikken den «radikale» venstresiden i den offentlige opinionen – når venstrepolitikerne ikke simpelthen ble kastet i fengsel. Samtidig brukte Fujimori Presidentens kontor til å «kjøpe» stemmer. Kontoret ga stønader, finansiert med privatiseringer, til fattige familier uten å gå gjennom de vanlige offentlige kanalene. Det gjorde at Fujimori fikk en betydelig støtte i de lavere samfunnslagene.
Antropolog Ramón Pajuelo nevner også en annen faktor. «Fujimoris politisk-militære styre innførte et slags nyliberalt kulturelt hegemoni», sier forskeren fra Instituto de Estudios Peruanos i Lima. «Folk sluttet å tro på at muligheten for å få det bedre avhenger av kollektiv organisering og politisk representasjon for de lavere lagene. Den optimistiske framtidsvisjonen ble forbundet med individuell innsats, og suksess ble sett på som et resultat av personlig initiativ.»
Denne nyliberale verdensanskuelsen har ofte fortrengt tradisjonell venstrepolitikk. Men i presidentvalget i april 2016 overrasket Veronika Mendoza fra venstrekoalisjonen Frente Amplio da hun fikk 18,74 prosent av stemmene og var nær ved å komme til andre runde. «Venstresiden hadde forlatt banen», sa hun etter valget. «Den hadde søkt tilflukt i ikke-statlige organisasjoner eller på universitetene. Den hadde forlatt sitt vesentlige prinsipp: å stå sammen med folket, i arbeiderstrøkene, og kjempe med dem i hverdagen. Det er ut fra folkets daglige kamp vi kan formulere et nasjonalt politisk program. Ikke omvendt.»7«Verónika Mendoza: ‘Il faut ouvrir un débat politique avec la population, mais à partir de ses propres réalités et de son propre langage’», Venezuela en Vivo, 21. oktober 2016.
Mendoza stiller nå som kandidat for Juntos por el Perú («Sammen for Peru») i presidentvalget i april, hvor hun også vil at peruanerne, slik som i nabolandet Chile, skal stemme over om grunnloven og systemet som har ført Peru ut i en permanent krise, bør endres.
Denne ideen begynner å vinne terreng. Så mye at den nye presidenten Sagasti har følt det nødvendig å erklære at det for øyeblikket ikke kommer på tale å endre grunnloven.8 Marco Aquino og Marcelo Rochabrun, «Presidente interino de Perú dice ‘no es el momento’ de plantear una nueva Constitución», Reuters, 20. november 2020. Perus mest framtredende nyliberale økonom, Hernando de Soto, inviterte på sin side Mendoza til en offentlig debatt om forslaget.9 Hernando de Soto, «#DebateConstitución – Verónika Mendoza y Hernando De Soto», YouTube, 21. november 2020. Hvis forslaget ikke var så uhørt, ville det garantert ikke vekket ramaskrik fra systemets tilhengere. Peru er kanskje ikke et unntak.
Oversatt av redaksjonen
Romain Migus er journalist og grunnlegger av nettavisen Les Deux Rives (les2rives.info).
Fotnoter
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
