Fra demonstrasjonen i Bogotà 21. november 2019. Foto: Ricardo Arce / Unsplash.

Konservativ kollaps i Latin-Amerika

Flertallet av landene i Latin-Amerika opplever økonomisk stagnasjon og politisk krise, med en diskreditert nyliberalisme på høyresiden og korrupsjonsbefengte partier til venstre.

«Pendelen svinger igjen til høyre i Latin-Amerika», konstaterte det meksikanske økonomimagasinet Expansión lettet i 2016.1Yussel González, «América latina: el péndulo regresa a la derecha», Expansión, México, 1. september 2016. Argentina hadde nettopp valgt forretningsmannen Mauricio Macri til president, mens næringslivstoppen Pedro Kuczynski var kommet til makten i Peru og Michel Temer hadde jaget bort Arbeiderpartiet (PT) i Brasil. Snart skulle høyrebølgen vokse seg enda større. I 2017 skiftet Lenín Moreno kurs i Ecuador, på tross av at han var valgt på løftet om å videreføre venstrepolitikken til forgjengeren Rafael Correa. Og i 2018 vant bedriftslederen Sebastián Piñera valget i Chile.

Den latinamerikanske høyresiden var igjen blitt selvsikker. Under valgkampen i 2015 spurte en journalist Macri hva han ville gjøre med den galopperende inflasjonen som skapte så store problemer for landets økonomi. Han himlet med øynene og sukket, men nedverdiget seg til slutt til å svare: «Inflasjon er et bevis på manglende styringsevne. Med meg som president vil du ikke engang høre snakk om det.»2«Macri candidato: ‘La inflación es algo simple de resolver’», YouTube, 16. juli 2016. I fjor hadde Argentina en inflasjon på over 50 prosent, kontinentets nest største etter Venezuela. Fattigdommen vokser og gjelden er ute av kontroll, mens økonomien stagnerer. I desember måtte Macri gi fra seg presidentbåndet etter nederlag i urnene.

Konservative i Latin-Amerika ventet en livbøye; Trump rakte dem en ambolt.

Situasjonen er ikke stort bedre andre steder. I Ecuador, Chile, Colombia og Bolivia har høyrelederne blitt utfordret av noen av de største demonstrasjonene i nyere tid i Latin-Amerika. Og til forskjell fra fortidens protester har disse oppslutning fra store deler av middelklassen. Ute av stand til å dempe misnøyen har myndighetene forsøkt å kvele protestene med en brutalitet vi ikke har sett siden diktaturenes tid.

Etter store demonstrasjoner 21. november innførte Colombias president Iván Duque portforbud i Bogotá og Cali. I Ecuador tok ordensstyrkene livet av et dusin demonstranter mellom 3. og 13. oktober.3«¿Vuelve el protagonismo de los militares en América latina?», RT, 19. november 2019. I Bolivia har gatene i de store byene blitt fylt med soldater og politi etter at Evo Morales ble styrtet i november. I Chile er militæret involvert i så mange tilfeller av drap, tortur og voldtekter at Piñera nå er under etterforskning for forbrytelser mot menneskeheten. Og stillheten i Brasils gater skyldes ikke så mye entusiasme for Jair Bolsonaros sparepolitikk som regjeringens beslutning om å gi immunitet til soldater som åpner ild mot demonstranter.4Michael Scott og Andres Schipani, «Brazil finance minister sticks doggedly to reform path», Financial Times, 11. november 2019.

Latinamerikansk fjære

Hvorfor har det gått så galt så raskt? Piñera mener forklaringen er enkel: «en utenlandsk hånd er på ferde», sa han 26. desember og hevdet at falske videoer var spredt av russiske og østeuropeiske Twitter-kontoer. I januar støttet det amerikanske utenriksdepartementet påstandene hans om at russiske aktører hadde forsøkt å destabilisere regionen gjennom Twitter. Men New York Times var for en gangs skyld skeptisk: «Analysene fra utenriksdepartementet beviser ikke at Twitter-kontoene som oppildnet de søramerikanske protestene er knyttet til den russiske regjeringen.»5Lara Jakes, «Russia sows online fakes in South America», The New York Times, 21. januar 2020.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Latin-Amerika ligner mindre på en russisk marionett enn en fjære hvor havet har trukket seg tilbake. På midten av 2000-tallet – i en tid med rask vekst i Kina – opplevde de progressive regjeringene en solid tilstrømning av kapital. Den kraftige bølgen dekket over sosiale konflikter og løftet alle samfunnslag – noen for første gang. Femten år senere trekker bølgen seg tilbake. Lavere etterspørsel etter råvarer har senket vannstanden, mens høyresidens økonomiske innstramminger forsterker tørken. To uhyrer har gradvis kommet til syne. Alle visste at de fantes, også venstresiden da den satt med makten, men i de gode tidene var de skjult under overflaten: «Korrupsjon» og «ulikhet», to ord som nå er på alle demonstrantenes lepper.

I Brasil endte den tradisjonelle høyresidens parlamentariske statskupp mot Dilma Rousseff i 2016 med å diskreditere hele politikerstanden, og å legge veien åpen for Bolsonaro. Snarere enn å utrydde embetsmisbruk og korrupsjon slik han lovet i valgkampen, har ytre høyres hvite ridder selv blitt rammet av en rekke skandaler. I Peru gikk Kuczynski av i 2018 etter en rekke skandaler.6Spesielt i forbindelse med korrupsjonsskandalen rundt entreprenørselskapet Odebrecht. Han sitter nå i fengsel, en skjebne han deler med sin forgjenger Ollanta Humala (2011–2016), men som to tidligere peruanske presidenter unngikk ved å flykte (Alejandro Toledo, 2001–2006) og å ta sitt eget liv (Alan García, 2006–2011).

«Vidunderlig forandring»

I 2014 rapporterte Oxfam at de sosiale ulikhetene hadde sunket betydelig mellom 2002 og 2011, etter å ha nådd et toppunkt i år 2000. Årsaken var regjeringer som «valgte progressiv politikk, inkludert økt offentlig pengebruk på helse og utdannelse, utvidelse av pensjonsrettigheter, velferd, progressiv beskatning, samt økte arbeidsmuligheter og minstelønn». Den humanitære organisasjonen konkluderte: «Erfaringene fra Latin-Amerika viser at politiske grep kan ha en betydelig innvirkning på ulikhet.»7«Even it up» (PDF), Oxfam, Oxford, 2014.

På samme tid inviterte Financial Times til et «toppmøte» på Lancaster House i London for å feire en vending i tidsånden: opprettelsen av Stillehavsalliansen mellom høyrestyrte Chile, Peru, Colombia og Mexico med et program som minnet om en nyliberal bibel fra 90-tallet. Fra talerstolen klarte journalisten John Paul Rathbone knapt å skjule sin begeistring: «Mens noen land i regionen har begravd Washington-konsensusen,8Washington-konsensusen er et sett regler for markeds- og frihandelsorienterte reformer som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og Det hvite hus siden 1980-tallet har anbefalt for utviklingsland, ofte som betingelse for lån. våger andre å si stopp […] og igjen forsvare en slankere stat.» De latinamerikanske deltakerne la nærmest religiøst fram prosjektene sine – økonomisk liberalisering, fjerning av toll og innlemmelse i verdens finanssentre – til Rathbones store glede: «Som journalist har jeg sjelden hatt anledning til å delta på en konferanse om Latin-Amerika hvor folk gir så tydelig uttrykk for sine liberale overbevisninger.»

Noen år senere er prosjektene presentert på Lancaster House styrende for politikken til regjeringene i et flertall av landene i Latin-Amerika. Brasils finansminister, den tidligere traderen Paulo Guedes, vil bruke Bolsonaros valgseier i 2018 til endelig å la landet få oppleve fullt ut frimarkedsideologien han lærte fra Milton Friedman ved University of Chicago på 1970-tallet. Han omtaler også den chilenske diktatoren Augusto Pinochets økonomiske politikk som «en vidunderlig forvandling» og mener at «Thatcher og Reagan forsto det.»9Michael Scott og Andres Schipani, «Brazil finance minister sticks doggedly to reform path», se over.

Fra sparekniv til kjøttøks

Eneste problem er at USAs president ikke heter Ronald Reagan, men Donald Trump, og kritikk av frihandel var en av hans kampsaker i presidentvalget. Med «Amerika først» mener ikke Trump kontinentet Amerika, men USA. 2. desember helte han kaldt vann i blodet på kurtisanene i sør med en Twitter-melding: «Brasil og Argentina har gjennomført en massiv devaluering av sine valutaer. Det er ikke bra for bøndene våre. Derfor har jeg, med umiddelbar virkning, bestemt meg for å gjeninnføre toll på stål og aluminium som fraktes fra disse landene til USA.» Konservative i Latin-Amerika ventet en livbøye; Trump rakte dem en ambolt.

Finansmarkedenes instinktive sympati for liberale ledere fordufter så snart interessene deres er truet. Man skulle forvente at investorene ville forsøke å gjøre livet lettere for Macri og gjødsle den argentinske økonomien med kapital da den risikerte å tørke ut etter 2017. Men på børsen betyr ideologi mindre enn avkastning: Når en forretningsmann ved makten gjør at du taper penger, er han ikke noe bedre enn en fagforeningsmann. Uten støtte fra Washington eller Wall Street er den liberale verktøykassen sørgelig tom.

Mellom 2014 og 2020 hadde Latin-Amerika den svakeste økonomiske veksten siden 1950-tallet med 0,5 prosent, mot rundt 2,5 prosent i det «tapte tiåret» på 1980-tallet.10FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia, Santiago, 12. desember 2019. Med en voksende befolkning betød det at BNP per innbygger sank med fire prosent mellom 2014 og 2019. Fattigdommen øker i likhet med ulikhetene, og middelklassen som dukket opp på 2000-tallet opplever fallende levestandard.

Men det skal mer til enn økonomiske piler som peker i feil retning for at befolkningen skal glemme den nære fortiden. «De sosiale framskrittene under progressive og venstreregjeringer, selv om de ofte var beskjedne, er et stort problem for høyresiden ved makten i dag», påpeker den brasilianske historikeren Valter Pomar. Det er utvilsomt grunnen til at middelklassen, som nå står i fare for å miste sin status, demonstrerer mot høyreregjeringene: «På 90-tallet klarte de konservative lederne å få middelklassen til å akseptere nyliberalismen – som den ikke var det fremste offeret for – med argumentet om at det var en nødvendig etappe i demokratiseringen av en region som nettopp var kvitt diktaturer», sier Pomar. Kort fortalt: Urnene for oss, sparekniven for de andre. «Men situasjonen har endret seg. I dag har ikke bare nyliberalismen kastet alle ut i fattigdom, den har heller ikke noe å tilby i bytte lenger.» Sparekniven er blitt til kjøttøks, urnene til politikøller.

Bort med kjetterne

Betyr det at dagens krise vil gi venstresiden et oppsving? Det er ikke sikkert: I gatene er demonstrantene mer opptatt av å kaste hele politikerstanden enn å synge Internasjonalen. Latin-Amerika er slik sett stilt sjakkmatt. Til høyre finner vi partier som vil videreføre en utdatert og økonomisk ineffektiv nyliberalisme som har mistet all legitimitet. Til venstre har vi korrupsjonsbefengte partier, ofte nedkjørt av regjeringsslitasje og anklaget for å ha skapt like mye frustrasjon som håp i forsøket på å forandre verden uten egentlig å våge reell omveltning.

Kan nye venstrepartier oppstå fra demonstrasjonene? Situasjonen kunne gitt grunn til å håpe. Men selv Cubas kommunistleder, Raúl Castro, har bemerket i en kommentar om høyreregimenes nederlag: «Regionen ligner en uttørket slette. Den minste gnist kan antenne en brann som kan true de nasjonale interessene til oss alle.»11Sitert av Cubas utenriksminister i «Nuestra América ante la arremetida del imperialismo y de las oligarquías», Minrex, Havanna, 3. desember 2019.

I Bolivia, så vel som i deler av regjeringen til Bolsonaro, trenger en reaksjonær, anti-intellektuell og ultrareligiøs høyreside seg nå fram. Denne høyresiden søker ikke lenger å overbevise befolkningen om markedets goder, men å jage bort kjetterne. Maktbruk er for den ikke et tegn på svakhet, men en metode for å skape orden i kaoset. En strømning med samme type ideer vant nylig parlamentsvalget i Peru. Vil det døende korrupsjons- og ulikhetsskapende systemet alliere seg med slike fanatikere for å overleve?

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Virusfiksjon

Neste sak

Frykt blant Indias muslimer

Andre saker om Latin-Amerika

Default thumbnail

Evig narkokrig

President López Obrador lovet i valgkampen å endre strategi i Mexicos mislykkede

Hvor er de 43?

43 forsvunne lærerstudenter har blitt et symbol for meksikanerne på et dysfunksjonelt

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.