Parkvokter i nasjonalparken Virunga i Den demokratiske republikken Kongo, 8. oktober 2014. Det franske oljeselskapet Total måtte stanse oljeletingen sin i parken, etter mobilisering fra miljøvernere. FOTO: URIEL SINAI, THE NEW YORK TIMES / NTB.
/

Oljeselskaper erobrer Afrikas nasjonalparker

Oljeselskapene må ut på stadig større, og dyrere, dyp for å finne olje. Men det finnes et billig alternativ på land: nasjonalparker og verneområder i Afrika.

Oljeselskapenes appetitt er utømmelig. I Afrika er det utdelt gruve- og oljekonsesjoner i 71 prosent av naturområdene på Unescos verdensarvliste.1WWF og Dalberg Global Development Advisors, «Protecting People Through Nature. Natural World Heritage sites as drivers of sustainable development», Gland (Sveits) / Genève, 2016. I 2013 stanset franske Total oljeletingen i nasjonalparken Virunga øst i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) etter internasjonal mobilisering fra miljøaktivister. Nå planlegger selskapet ti letebrønner i andre naturreservater. Det har særlig rettet blikket mot Murchison Falls i Uganda, en nasjonalpark med både tropisk regnskog og savanne hvor elefanter, sjiraffer, løver, neshorn, bøfler, leoparder og flodhester holder til.

I 2019 gikk seks franske og ugandiske miljøorganisasjoner2Survie, Les Amis de la Terre, Africa Institute for Energy Governance (Afiego), Civic Response on Environment and Development (CRED), National Association of Professional Environmentalists (NAPE), Friends of the Earth Uganda og Navigators of Development Association (Navoda). til sak mot oljegiganten. De mener oljeledningen som er planlagt fra pumpestasjonen Hoima nær Albertsjøen, en times kjøring sør for Murchison Falls, til Indiahavet, er både miljøødeleggende og bryter med menneskerettighetene.3Se «Oil in East Africa: Communities at Risk» (PDF), Det internasjonale menneskerettsforbundet (FIDH) og Oxfam, september 2020. Dermed bryter dette prosjektet, ifølge miljøorganisasjonene, med en unik fransk «aktsomhetslov» som ble vedtatt i 2017.4Lov nr. 2017-399, vedtatt 27. mars 2017. Loven kom etter at over tusen arbeidere som jobbet for underleverandører til store vestlige klesmerker, mistet livet da fabrikken Rana Plaza i Bangladesh kollapset i 2013. Den gir større selskaper ansvar for arbeidsforhold og miljøkonsekvensene av aktiviteter de er involvert i direkte eller indirekte i Frankrike og i utlandet. Loven pålegger også selskapene å utarbeide en aktsomhetsplan med forebyggende tiltak, noe Total ikke skal ha gjort.

Uten å uttale seg om sakens grunnlag erklærte første rettsinstans, domstolen i Nanterre, 30. januar i fjor at saken lå utenfor dens kompetanse. Det gjorde også neste rettsinstans, ankedomstolen i Versailles, 10. desember, som bestemte at saken hørte hjemme i en handelsdomstol. Juliette Renaud fra Amis de La Terre mener disse avgjørelsene bunner i en «feiltolkning av loven, hvor de overser lovens sentrale formål, nemlig å beskytte menneskerettighetene og miljøet». Derfor har miljøorganisasjonene anket saken videre, i håp om at det ikke er for sent for folkene som «helt eller delvis er fratatt land og levebrød i Uganda og Tanzania».

Trosser internasjonalt press

Byggingen av oljeledningen East African Crude Oil Pipeline (EACOP) skal starte nå i mars. Arbeidet ledes av et konsortium dannet av Total, China National Offshore Oil Corporation (CNOOC), Uganda Nation Oil Company og Tanzania Petroleum Development Corporation. Oljeledningen, som er estimert til å koste 3,5 milliarder dollar, skal frakte råolje 1443 kilometer fra pumpestasjonen Hoima i Uganda og langs Victoriasjøen til terminalen i Tanga i Tanzania. Ledningen truer tolv tusen familier, ifølge Oxfam og menneskerettsforbundet FIDH. Allerede rapporterer innbyggere i området rundt Albertsjøen om syns- og hørselsproblemer og luftveissykdommer etter leteboring og testing av brønner. Folk som bor nær oljefeltene Kingfisher og Tilenga forteller også at drikkevannsbrønner har blitt forurenset av oljesøl fra leteaktivitetene. Det er også fare for forurensing av vannet i innsjøene Albert og Victoria, som er kilde for Den hvite Nil. Total skal etablere letebrønner i nasjonalparken Murchison Falls, mens CNOOC vil lete etter olje i Albertsjøen.

I 2016 advarte 70 iktyologer (fiskeforskere) fra 17 land om farene forbundet med oljeutvinning i De store sjøer-regionen i Afrika.5Erik Verheyen et al., «Oil extraction imperils Africa’s Great Lakes», Science, vol. 354, nr. 6312, Washington DC, 4. november 2016. De påpekte at økosystemene her er nesten lukkede, og uttrykte bekymring for oljeprosjekter i Tanganyikasjøen, hvor vannutskiftingen tar sju tusen år. Det betyr at det vil ta flere tusen år før virkningen av et oljeutslipp forsvinner, til stor skade for regionens ti millioner innbyggere og deres etterkommere. Vannfornyelsen for Victoriasjøen er 123 år, ifølge den danske økologen Sven Erik Jørgensen og Sixtus Kayombo, professor ved Prospective College of Engineering and Technology ved Universitetet i Dar es Salaam, Tanzania.6Sixtus Kayombo og Sven Erik Jørgensen, «Lake Victoria: Experience and Lessons Learned Brief», International Lake Environment Committee, Lake Basin Management Initiative, 2006.

Allerede før fiskeforskernes advarsler hadde parlamentene i Belgia, Tyskland og EU krevd stans i oljeleting og -utvinning i nasjonalparken Virunga, som er hjem for de berømte fjellgorillaene. Det gjorde at britiske Soco International trakk seg ut i 2015. Til tross for dette presset godkjente regjeringen i DR Kongo i juni 2018 at et område som omfatter 21,5 prosent av nasjonalparkens areal ble nedgradert fra verneområde til område med oljeinteresse. Det samme skjedde med et område som utgjør 40 prosent av den gigantiske nasjonalparken Salonga, hvor de utrydningstruede dvergsjimpansene holder til. Dette området ble nedgradert for å forberede gjennomføringen av en produksjonsdelingskontrakt mellom den kongolesiske staten og selskapet Comico, eid av forretningsmannen Adonis Pouroulis. Kontrakten, som ble godkjent med en presidentordre i februar 2018, omfatter tre leteblokker i Kongobassenget, hvorav den ene ligger inne i Salonga.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Potensielt enorm gevinst

Namibia og Botswana ses ofte som fyrtårn for naturvern, men ga i fjor letekonsesjoner til kanadiske Reconnaissance Energy Africa (ReconAfrica) i et område på 35 000 kvadratkilometer langs elva Okavango, inne i Vernesonen Kavango-Zambezi (KAZA). Vernesonen omfatter 36 vernede områder, inkludert tre nasjonalparker (Khaudum, Manghetti og Bwabwata). Leteblokkene krysser flere dyretrekk, inkludert trekket til kontinentets største elefantpopulasjon. Det samme området forsyner også vannet til Okavango-deltaet, som er oppført på Unescos verdensarvliste. Dessuten, påpeker Annette Hübschle, forsker i samfunnsvitenskap ved Universitetet i Cape Town, truer oljeaktivitetene å frata san-folket, som har bodd i området i førti tusen år, det siste tilfluktstedet deres i Kalahari.

Det er også planlagt leteboring nær det arkeologiske utgravningsstedet Tsodilo Hills i Botswana, hvor det finnes 4500 hule- og hellemalerier. Stedet er oppført på Unescos verdensarvliste, men for det kanadiske selskapet som har fraktet boreutstyr fra Houston til havna Walvis Bay i Namibia, for en leteoperasjon som skal vare fram til i sommer, er den potensielle økonomiske gevinsten enorm: reserver på over hundre milliarder fat, det vil si over femten ganger mer enn de gjenværende norske oljereservene.7«Newly discovered Kavango Basin – Namibia and Botswana» (PDF), ReconAfrica, Frankfurt, desember 2020. Ifølge prosjektets talspersoner vil deler av oljen bli utvunnet på konvensjonelt vis, mens resten befinner seg i skiferlag som kan kreve såkalt fracking, hvor sand, vann og kjemikalier injiseres under trykk for å bryte opp bergartene og frigjøre lommer med olje eller gass. Spillvannet fra denne utvinningsmetoden er ofte giftig og iblant også radioaktivt, og kan forurense grunnvann og overflatevann.

Nei til dialog

Etter press fra China National Petroleum Corporation (CNPC), som har fått tildelt tre leteblokker øst i Niger (Bilma, Ténéré og Agadem), fratok landets regjering i juni 2019 vernestatusen til over halvparten av nasjonalparken Termit og Tin-Toumma. Regjeringen får kritikk fra organisasjonen Réseau Espérance, startet av advokaten Mahamane Bachar, for ikke å ha rådført seg med de ulike folkegruppene i området (tuareger, tubuer, fulani, hausa og arabere). Organisasjonen påpeker også at Nigers grunnlov fra 2010 fastslår at «alle har rett til et sunt miljø» og at «staten har plikt til å beskytte miljøet til beste for nåværende og framtidige generasjoner».

I august 2019 samlet den nigerske miljøorganisasjonen Jeunes volontaires pour l’environnement inn 40 000 underskrifter i en kampanje for å gjeninnlemme den amputerte delen i nasjonalparken Termit og Tin-Toumma. Etter det stanset EU og Frankrike finansieringen av et prosjekt for biologisk mangfold ledet av den franske organisasjonen Noé, som har drevet nasjonalparken siden november 2018. Målet var ikke å straffe organisasjonen, men å vise at oljeutvinningen er en trussel mot prosjektet. EU-kommisjonen forteller at naturreservatets grenser har blitt «tilpasset»: For å bevare nasjonalparkens opprinnelige areal etter statusendringen, er nye områder blitt innlemmet i vest og i nord. Etter at et verneprogram for addax (antilope) ble vedtatt, gjenopptok EU den økonomiske støtten i mars. «Tilpasningen» vil også løse de juridiske problemene som oppsto med opprettelsen av reservatet i 2012, ettersom det allerede da var tildelt leteblokker i deler av området.8 «IUCN mission to Niger for the conservation of the last wild addax and dama gazelles and the Termit and Tin Toumma National Nature Reserve: Report and Recommendations» (PDF), Verdens naturvernunion (IUCN), Gland, 2020.

I produksjonsdelingskontrakten som ble inngått med CNPC i 2008 står det at konsesjonsområdet ikke omfatter vernede områder. Den sier også at den nigerske staten ikke kan opprette slike områder i kontraktsperioden. Dekretet som opprettet Termit og Tin-Toumma i 2012 pålegger dessuten miljøutredninger. Et dekret som er under utarbeiding vil tilbakeføre en del av det tapte arealet inntil fem kilometer fra leteblokkene. For å dempe miljøvernernes frykt må det også, ifølge Noé, etableres et samarbeid mellom politiet, oljeselskapenes sikkerhetsvakter og miljøvaktene for å beskytte addaxene utenfor reservatets grenser fra krypskyttere. Det har vist seg å være vanskelig. Den franske organisasjonen har klart å etablere kontakt med Savannah Petroleum, som deler Agadem-blokken med CNPC, men det kinesiske selskapet er ikke interessert i noen dialog.

Uvitende befolkning

Miljøvernerne og lokalbefolkningen har ingen enkel kamp foran seg. En stor mobilisering i juli i fjor gjorde at sørafrikanske Sasol skrinla planen om å lete etter gass nær Bazaruto-arkipelet utenfor Mosambik, som har en helt unik marin fauna med skilpadder og dugonger, verdens eneste planteetende marine pattedyr. Men denne seieren er unntaket snarere enn regelen. Journalister, forskere, representanter for lokalsamfunnene og menneskerettsforkjempere i Albertsjø-regionen blir utsatt for trusler, trakassering og vilkårlig fengsling.

I april 2014 kjørte direktør for nasjonalparken Virunga, Emmanuel de Merode, inn i et bakholdsangrep fra menn i militæruniform tretti kilometer fra Goma i DR Kongo. Han ble truffet av tre kuler, men overlevde. Før angrepet hadde han overlevert en rapport til påtalemyndigheten i Goma, som satt Soco International i et dårlig lys. Selskapet nektet for å ha noe med angrepet å gjøre.

23. august i fjor ble ti personer arrestert under en protest i distriktet Kakumiro mot Totals ledningsprosjekt. I midten av september arresterte ugandisk politi tre journalister og seks miljøaktivister for å forhindre dem fra å demonstrere. Også vitnene som dro til Frankrike for rettssaken mot Total i 2019 ble utsatt for press. Da Jealousy Mugisha kom tilbake til Uganda, ble han arrestert og avhørt av politiet, mens ukjente forsøkte å bryte seg inn hos et annet vitne, Fred Mwesigwa.9 «The human rights impact of the East African Crude Oil Pipeline», International Peace Information Service (IPIS), Antwerpen, 8. oktober 2020.

Organisasjonene Frack Free Namibia, Eden og Fridays for Future startet i november en kampanje mot myndighetene i Namibia og Botswana, samt Unesco og Canada, hvor de går hardt ut mot den planlagte oljeletingen i Okavango. I motsetning til organisasjoner som opererer i mer fiendtlige omgivelser, har Frack Free Namibia tatt seg friheten til å påminne myndighetene i hjemlandet om at miljøvern er nedfelt i grunnloven og at de har undertegnet FNs erklæring om urfolks rettigheter. «Det er sjokkerende å se hvor lite befolkningen vet om dette gigantiske prosjektet og innvirkningen det vil få», sier organisasjonen, som forteller at san-folkets representanter ikke har blitt rådført.

Enklavesituasjon

EU, som finansierer vernetiltak for fauna, flora og vann i området, har uttrykt bekymring for utviklingen. Med fare for å framstå som nykolonialistisk eller paternalistisk forteller EU-kommissær for internasjonale partnerskap, Jutta Urpilainen, at hun har bedt de namibiske og botswanske myndighetene respektere «sin tradisjon for å overholde sosiale og miljømessige normer og sikre demokratisk deltakelse i beslutningsprosesser». Charis Poethig, talsmann for den tyske utviklingsbanken KfW som finansierer miljøvernprosjekter i området, mener på sin side at miljøorganisasjonenes bekymringer er overdrevne. For det er «slett ikke sikkert at olje eller gass vil bli funnet i området». Det franske bistandsbyrået AFD, som finansierer flere prosjekter i Okavango, har ikke svart på våre forespørsler om dette emnet. Det har heller ikke svart på våre spørsmål om oljeutvinningens innvirkning på midlene det gir til nasjonalparken Termit og Tin-Toumma i Niger, eller på prosjektet for å utvide drikkevannsnettet i den kenyanske byen Kisumu ved Victoriasjøen.

Til tross for reservasjonene Verdens naturfond (WWF) uttrykker i et brev miljøorganisasjonen sendte til DR Kongos daværende statsminister Bruno Tshibala i juni 2018, og reservasjonene til ambassadørene fra EU, USA, Canada og Sveits, godkjente president Joseph Kabila i desember 2018 tildelingen av tre blokker i Kongobassenget til sørafrikanske Dig Oil, hvor en av blokkene delvis ligger i nasjonalparken Salonga. På sitt 43. møte, i Baku i juni og juli 2019, ba Unescos verdensarvkomité DR Kongo «umiddelbart» annullere oljekonsesjonene i Salonga. Så langt har landets nye president Félix Tshisekedi ikke stanset noen konsesjoner i parken.

31. desember 2019 kunngjorde presidenten i Republikken Kongo, Denis Sassou Nguesso, som ikke har vært under like mye press, en lov som godkjenner produksjonsdelingskontrakten «Mokélémbembé», oppkalt etter et mytisk dyr i området, med det nasjonale selskapet SNPC og Total, for et område som omfatter deler av den tropiske torvmyren i Kongobassenget, som binder enorme mengder CO2. WWF klarte ikke å overbevise den berørte lokalbefolkningen om å motsette seg prosjektet, ettersom de håper oljeselskapene vil lage veier som får regionen ut av enklavesituasjonen den har vært i etter opprettelsen av et naturreservat forvaltet av nettopp WWF. De lokale aktivistene Gérard Iloko og Célestin Engelemba forteller om underernæring blant innbyggerne som tidligere levde av jakt, fiske og sanking i områdene Monkoto, Bokungu og Ikela, men som har blitt fordrevet fra reservatet.

Manglende politisk vilje

I Kivu hjelper WWF-prosjektet Makala innbyggerne rundt Virunga å lage trekull for å unngå skadelig planløs hogst. I Salonga er forholdet derimot langt mer anstrengt. I mai 2019 avdekket Rainforest Foundation UK at parkvakter støttet av WWF hadde begått flere forbrytelser, blant annet to tilfeller av gjengvoldtekt og to utenomrettslige drap. Flere vitner fortalte også om tortur og andre overgrep.

I april i fjor stanset EU deler av finansieringen til WWF i Republikken Kongo etter mistanker om menneskerettsbrudd i forbindelse med det statlige prosjektet om å gjøre Messok Dja til et verneområde. Ifølge Det kongolesiske menneskerettsobservatoriet har baka, et jeger- og sankerfolk som er avhengig av skogen for mat, medisin og religiøse ritualer, også blitt utsatt for vold fra miljøvakter tilknyttet WWF. En granskning WWF bestilte fra tidligere FN-høykommissær for menneskerettigheter, Navanethem Pillay, fant ingen bevis for at WWF hadde kjøpt eller levert våpen direkte til parkvakter, som er blitt ansatt av landenes regjeringer og ikke av WWF. Selv om man ikke kunne forvente så mye av denne selvgranskningen, avdekket den at «implementeringen av forpliktelser har vært svak, i det minste delvis på grunn av mangel på tilstrekkelige ressurser og ekspertise».10 «Embedding human rights in nature conservation: from intent to action», WWF, 17. november 2020.

I juli 2019 annonserte Total at selskapet ville opprette en egen «business unit» som skulle investere i vern av skog, med et årlig budsjett på hundre millioner dollar. Ifølge økonomen Alain Karsenty ved det franske forskningssenteret for landbruk og bistand Cirad, handlet det mest om å avlede offentlighetens oppmerksomhet.11 Alain Karsenty, «Total et les forêts», Telos, 2. september 2019. Slike «løsninger» viser uansett at det mangler politisk vilje både i de landene som huser oljeselskapenes hovedkontorer og i de som tildeler konsesjonene.

Oversatt av redaksjonen

François Misser er journalist.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

«Tverrpolitisk enighet er ikke løsningen»

Neste sak

Myanmar mobiliserer mot militæret

Mer Afrika

0 kr 0