Galskapen i kjøttet

Covid-19 har igjen skapt bevissthet om hvordan patogener kan smitte fra dyr til mennesker. Forrige gang var for 25 år siden, da kugalskap utløste full panikk i Storbritannia og rettet søkelyset mot farene ved industrielt landbruk. Fortsatt er det usikkert om flere vil dø av den langsomme sykdommen.

Kukadavre brennes i Somerset i England i 1990. FOTO: REX / NTB.

I mai 1990 gjennomførte Storbritannias landbruksminister John Gummer fra Det konservative partiet et politisk stunt. For å overbevise forbrukerne om at britisk storfekjøtt var trygt, spiste han hamburger sammen med sin fire år gamle datter foran et samlet pressekorps på East Coast Boat Show i Ipswich.

Noen dager tidligere hadde den siamesiske katten Max, senere kalt «Mad Max», skapt overskrifter i britisk presse. Katten hadde begynt å sjangle rundt mens den slikket og spiste på egen pels. Da veterinærer analyserte hjernevevet hans, fant de mange små hull som skyldtes døde hjerneceller, noe som antydet bovin spongiform encephalopati (BSE). Denne progressive nevrologiske sykdommen var blitt påvist hos kyr i Storbritannia fire år tidligere, etter at kyr begynte å endre atferd, miste koordinasjonsevnen og til slutt døde. Forskere registrerte store hulrom i dyrenes hjerne, som resulterte i funksjonstap og død. BSE er, i likhet med skrapesyke hos småfe og skrantesyke hos hjortedyr, stort sett artsbunden. Men den kan overføres til andre arter, inkludert mennesker, i ny form. Noen år senere ble det tydelig at det var nettopp dette som hadde skjedd.

«Det finnes ingen vitenskapelige bevis for at BSE kan overføres til mennesker», sa Storbritannias konservative statsminister John Major til det britiske parlamentet i 1995. I mai samme år ble den engelske 19-åringen Stephen Churchill den første som måtte gi tapt for den menneskelige varianten av kugalskap. Det startet med at han ikke fikk til skolearbeidet, opplevde ustø gange og hallusinasjoner, før han mistet evnen til å gå og snakke, og til slutt døde. Såkalt variant Creutzfeldt-Jakobs sykdom (vCJS) skulle vise seg å være en sjelden, men like fullt dødelig sykdom uten behandlingsmuligheter.

Importstopp

20. mars 1996 kunngjorde den britiske regjeringen at det kunne være en forbindelse mellom kugalskap og dødelig hjernesykdom hos mennesker. Myndighetene vedgikk at ti mennesker som døde av det sjeldne vCJS kunne ha spist kjøtt infisert av smittestoffet prion,1Prion er et smittsomt protein som bare kan formere seg i levende celler. Formeringsprosessen er vanligvis langsom. Prionene hoper seg gjerne opp i hjernevev, og er årsak til sjeldne sykdommer hos pattedyr, som skrapesyke, kugalskap og skrantesyke hos dyr, og Creutzfeldt-Jakobs sykdom, kuru, familiær insomni og Gertsmann-Sträussler-Scheinkers sykdom hos mennesker. som altså gir degenerativ, alvorlig hjerneskade. Denne arter seg som en slags «Alzheimers på hurtigspoling», med demens, psykose og tap av både hukommelse, balanse og koordineringsevne. I snitt går det 14 måneder fra sykdommens utbrudd til den rammede dør.

Flere ministre prøvde å stanse uttalelsene, da de fryktet at mange europeiske land ville slutte å importere britisk kjøtt. Dette til tross for at forbrukerorganisasjoner lenge hadde advart mot kugalskap. EU innførte raskt importforbud for storfe og storfekjøtt fra Storbritannia, og mange britiske bønder demonstrerte, blant annet utenfor McDonalds-restauranter. Nesten alle tilfeller av kugalskap i verden var registrert i Storbritannia, som mistet store eksportinntekter.

I 1999 lempet EU på importforbudet. Fordi Storbritannia kunne vise til bedre kontrollrutiner, fikk landet nå lov til å eksportere noe storfekjøtt som var produsert under såkalt datobasert eksportordning (DBES). En rekke betingelser måtte være på plass, blant annet at kjøttet skulle være fra kyr født etter 1. august 1996. Frankrike nektet å importere selv om betingelsene var oppfylt, og i praksis ble den totale eksporten veldig liten. Først i 2006 opphevet EU embargoen.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Morbid massedestruksjon

Et essensielt spørsmål var hvordan kugalskap hadde oppstått. Stammet den fra skrapesyke, eller kunne den oppstå uten tydelig grunn, slik sporadisk CJS gjør hos mennesker? Sporadisk CJS, som årlig rammer rundt ett menneske per million på verdensbasis, har vært kjent siden 1920-tallet. Den oppstår av ukjent årsak, men prioner hos pasientene ødelegger hjernevev på samme måte.

For å øke produktiviteten endret mange britiske bønder på begynnelsen av 1980-tallet framstillingsmetode for kjøtt- og beinmel (oppmalte dyrekadavre). Forskere mente det var sannsynlig at slakteavfallet kyrene hadde blitt fôret med inneholdt rester av sauer med skrapesyke. Eventuelt hadde det oppstått et eget storfe-prion, som ble resirkulert fordi kyr ble fôret med beinmel fra andre kyr. Varmebehandling og andre steriliseringsmetoder viste seg ikke å ha tilstrekkelig effekt – smittestoffet måtte fjernes helt, og krevde derfor sikre og gode slakterutiner. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er så lite som ett gram infisert hjernevev, på størrelse med et pepperkorn, nok til å skape infeksjon i en frisk ku. For å stanse epidemien ble over fire millioner kyr destruert. Fra Storbritannia kom det rystende bilder av rykende bål og svidde kuskrotter.

Allerede i november 1989 hadde britiske myndigheter innført forbud mot å bruke hjerne og ryggmarg fra kyr, de antatt mest smittebærende delene av kjøttet, i menneskemat. Året etter ble forbudet mot bruk av slakteavfall utvidet til å gjelde dyrefôr. Men det viste seg lettere sagt enn gjort å fjerne alle spor etter ryggmarg. I 1995 fikk det britiske departementet for landbruk, fiskeri og mat og det britiske helse- og sosialdirektoratet rapporter om at ryggmargsrester var funnet i matkjeden.

Kugalskap hos sau

Utbruddet av kugalskap førte til mer forskning på den klassiske skrapesyken hos sau og geit. Sauearten rygja, avlet frem i Rogaland, viste seg for eksempel å være ekstra følsom for skrapesyke. Europeiske forskere fant ut hvilke gen-varianter som ga størst motstandsdyktighet, og begynte å avle ut fra dette. Tallene har derfor gått kraftig ned de seneste årene. Norge hadde sitt siste registrerte tilfelle av skrapesyke i 2009. Klassisk kugalskap har derimot aldri blitt påvist her til lands (kun ett tilfelle av atypisk kugalskap hos en 15 år gammel ku i januar 2015). Det har heller ikke vært noen tilfeller av vCJS.

Et positivt aspekt ved skrapesyke har vært at den ikke ser ut til å smitte mennesker. Det har likevel kommet noen lite hyggelige nyheter, også i Norge: I år 2000 fant forskere ved Veterinærinstituttet en forandring i hjernen på sau som minnet om kugalskap. I stedet for de tradisjonelle hud- og kløeplagene, hadde sauene fått rare bevegelser – ett av hovedsymptomene ved kugalskap. På det tidspunktet hadde bønder i Canada allerede slaktet 1700 hjortedyr av samme grunn, for å forebygge eventuell smitte til mennesker.

I dag er overvåkningen av prionsykdommer på verdensbasis betydelig, og tiltak endres etter hvert som man får ny kunnskap. I 2016 var det kun to registrerte tilfeller av BSE i Europa, ett i Spania og ett i Frankrike, og sykdommen anses i dag som utryddet. Bare drøyt 230 mennesker har dødd av vCJS, men på grunn av uviss inkubasjonstid er ikke all fare over. For å ta grep om den teoretiske muligheten for sekundæroverføring av vCJS, har EU et direktiv som sier at personer som har oppholdt seg i Storbritannia i over et år til sammen i perioden 1980–1996, eller fått blodoverføring der etter 1980, ikke kan være blodgivere.

Bestemt genvariant

Ifølge det statlige britiske helsevesenet er det ikke slik at alle som har spist BSE-infisert mat vil utvikle vCJS. Tilfellene hittil tyder på at sykdom har oppstått hos mennesker med en bestemt genvariant av et prionprotein. Anslagsvis har opp mot førti prosent av Storbritannias befolkning denne genvarianten.

Den konservative regjeringen som styrte landet da kugalskapen var i emning, med statsminister Margaret Thatcher som øverste ansvarlige, har fått mye kritikk for sin håndtering av krisen. Mange mente at britene var dårlig forberedt. Tiltak måtte utarbeides underveis, informasjonsflyten var treg, og byråkratiske prosesser skapte konflikter mellom forskere, politikere, næringsliv og andre aktører. I tillegg gikk det hele ti år fra en mulig forbindelse mellom nervesyke kyr og nervesyke mennesker ble kjent, til man sluttet å prøve å ufarliggjøre sykdommen. En granskningsrapport om skandalen var ferdig i 2000. Daværende statsminister John Major beklaget den gang konsekvensene av kugalskapen, samtidig som han understreket at det ikke fantes noen skurker i rapporten.

Folk som spiste britisk storfekjøtt mellom 1986 og 1989, vil kanskje føle en uro til tross for dagens svært lave forekomst. Etter nyere forskning på kuru (sjelden, dødelig sykdom med opphav i rituell kannibalisme i det som i dag er Papua Ny-Guinea), den eneste prionsykdommen som har vært epidemisk tidligere, har forskere ved University College London (UCL) justert opp inkubasjonstiden for kugalskap. Den kan være så lang som tretti til femti år. Richard Knight, professor i nevrologi ved CJD Surveillance Unit i Edinburgh, sier i BBC-dokumentaren Mad Cow Disease: The Great British Beef Scandal (2019) at det fortsatt er mye usikkerhet knyttet til antall personer som kan være smittet uten å vite det: «Alle beregninger tyder på at det vil komme flere tilfeller», mener han. På laboratoriet ligger det vevsprøver fra de 178 britene som hittil har mistet livet på grunn av kugalskap. Vevsprøvene har avdekket de unormale proteinene som forårsaker nervelidelsen. Ifølge tall gjengitt i New Scientist i 2013, kan 31 000 personer i Storbritannia være bærere av det farlige prionet.

© norske LMD

Kjersti Nordbrønd er frilansjournalist.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0