/

Planetarisering av historien

Det finnes kanskje ingen planet B, men vet vi egentlig hva det betyr å bo på planet A? Der «det globale» på godt og ondt gir assosiasjoner til enhet og totalitet, finner en rekke tenkere en åpning mot mangfold i «det planetære».

Sjøgressfarmer utenfor de sørkoreanske øyene Nahwo og Wonda. Satellittfoto fra NASA.

Det har ikke alltid vært selvsagt at jorda og dens langsomme historie er filosofisk relevant. I sin naturhistorie skrev Kant at «millioner av århundrer vil passere, der stadig nye verdener og verdensordener vil dannes og fullbyrdes etter hverandre», men han tok det for gitt at naturen hadde en skjult plan for menneskene, og her var fornuftsevnen det avgjørende, ikke de ytre livsbetingelsene. Hegel kommenterte i sin avhandling om naturfilosofi at man vel «kunne ha interessante tanker om variasjonene i jordas akse og havstrømmenes endringer», men til tross for at han samlet på mineraler og fulgte geologiens vitenskapelige utvikling, fastslo han kontant at hypoteser om slike geologiske tidsrom «er helt uten filosofisk betydning». Schopenhauer skriver i sin Verden som vilje og forestilling at de geologiske hendelsene som gikk forut for livet på jorden og menneskene «eksisterte ikke i noen bevissthet i det hele tatt, heller ikke i seg selv, siden de ikke hadde noen bevissthet. […] Derfor eksisterte de ikke i det hele tatt, eller hva ellers skulle det bety at de har eksistert?»

Nietzsche fnøs av denne typen antroposentrisme, som han var en av de første til å kritisere, og spurte hvordan bevisstheten skulle kunne oppstå fra en verden som «ikke eksisterte». Han krev i sine notatbøker med en blanding av arroganse på naturens vegne og en kosmisk form for ydmykhet: «Hvordan kan man våge å snakke om jordas formål?» (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0