Il Maestro

En gang presset folk seg oppspilt sammen i kinosalene for å se den siste filmen til Jean-Luc Godard, Agnès Varda eller John Cassavetes. Men størst av alle var Federico Fellini, ifølge Martin Scorsese.

8th Street, seint på ettermiddagen, ca. 1959. Kameraet er rettet mot skulderen til en mann i slutten av tenårene, som går målrettet vestover på en travel gjennomfartsåre i Greenwich Village. Under den ene armen har han bøker. I den andre hånda et eksemplar av The Village Voice. Han går raskt, forbi menn i frakk og hatt, kvinner med sjal over hodet som dytter sammenleggbare handlevogner, par som leier hverandre, poeter og svindlere, musikere og fylliker, forbi apoteker, brennevinssjapper, delikatesseforretninger og bygårder. Men den unge mannen har blikket festet på ett bestemt punkt: baldakinen til Art Theatre, som har satt opp John Cassavetes’ Shadows og Claude Chabrols Les Cousins.

Han noterer seg det, krysser Fifth Avenue og fortsetter vestover, forbi bokhandlere, platesjapper, lydstudioer og skobutikker, til han kommer til 8th Street Playhouse: På plakaten står Og tranene flyr og Hiroshima Mon Amour, og snart kommer Jean-Luc Godards Til siste åndedrag! (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Kvinnebevegelsens røde bestemødre

Neste sak

Næringslivets stemme

Mer Film

Polarisering på russisk

Emosjonelle tirader eller rasjonelle argumenter? Statspropaganda eller offentlig opplysning? Det blir stadig flere politiske debattprogrammer på

Urkonflikten oppdatert

Tapsfornemmelser, sjalusi og lengsler er reaksjoner vi neppe vokser fra med det første. Av den grunn

0 kr 0