En vestlig hær kan ikke beseires. Hvis den taper en krig er det på grunn av «politikere» uten ryggrad og lokale hjelpestyrker som stikker av uten å slåss.I over et århundre har denne dolkestikk-myten gitt næring til krigshisseres grubling og revansjistiske trang. En ny krig må til for å vaske bort ydmykelsen. For å bli kvitt «Vietnam-syndromet» og utviske «ydmykelsen» etter gisseltakingen ved den amerikanske ambassaden i Teheran, invaderte president Ronald Reagan den lilla øya Grenada i 1983. Sju år senere startet hans etterfølger Golf-krigen etter at Irak hadde invadert Kuwait, som var alliert med USA. Hva vil skje etter de ydmykende og skremmende bildene fra flyplassen i Kabul?
«NATOs største nederlag siden organisasjonen ble stiftet», konkluderte Armin Laschet, mannen som Angela Merkel håper snart skal ta over som Tysklands regjeringsleder. Krigen i Afghanistan var den første militæroperasjonen som ble utløst av artikkel fem i Atlanterhavspakten: Et medlemsland var blitt angrepet 11. september 2001 (men ikke av afghanere), dermed måtte de andre medlemslandene komme USA til unnsetning. Krigen har i det minste nok en gang vist at når Washington og Pentagon leder militæroperasjonene, blir deres allierte behandlet som vasaller som lensherren gir lov til å kjempe og til å dø, men ikke til å ha et ord med i laget om når krigen skal avsluttes. Selv Storbritannia, som er vant med denne typen fornærmelser fra den kanten, protesterte mot USAs egenrådige beslutning. Vi må nå håpe at fiaskoen i Afghanistan ikke vil føre til at NATO velger å styrke sine vaklende rekker med et nytt amerikansk eventyr, for eksempel mot Kina i Taiwan eller mot Russland på Krim. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
