Det var et storslått skue som fant sted i Galerie des batailles, «slagenes galleri», på Slottet i Versailles 10. mars. Sammen med lederen for EU-rådet (belgiske Charles Michel) og EU-kommisjonens president (tyske Ursula von der Leyen) holdt Frankrikes president Emmanuel Macron en pressekonferanse for å fortelle om EUs beslutninger om krigen i Ukraina. De kom ikke med noen uventede kunngjøringer, men det var åpenbart at de ønsket å gi inntrykk av at de historiske motsetningene i Europa nå var begravd. «Dette er et vendepunkt for våre samfunn, våre folk og vårt europeiske prosjekt», sa Macron synlig fornøyd.

Sjelden har de 27 EU-landene vist større enighet i en geopolitisk sak. På få dager innførte de strenge sanksjoner mot Russland og enestående våpenleveranser til et land i krig, Ukraina. Den europeiske fredsfasiliteten (EPF), som ble opprettet i fjor, har gjort en sensasjonell debut: Med den kan EU nå levere militært utstyr til krigssoner. Tidligere var EUs internasjonale intervensjoner strengt begrenset til utviklingshjelp og fredsbevaring.

Dette sjumilssteget gjør at EU kan legge bak seg maktesløsheten unionen opplevde da Jugoslavia gikk i blodig oppløsning på begynnelsen av 1990-tallet. Den gang var det USA, ikke EU, som satte en stopper for en ødeleggende borgerkrig «to timer fra Paris» med Dayton-avtalen i 1995. Denne bitre lærdommen gjorde at EU styrket sin felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP), som var blitt lansert med Maastricht-traktaten i 1992. Med Lisboa-traktaten i 2007 ble den utstyrt med en operativ gren: EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP). Siden den gang har EU hatt et eget diplomatkorps, et forsvarsbyrå og egne stridsgrupper.

Denne utviklingen reiser imidlertid noen spørsmål. For det første, hva er formålet med denne nye forsvarsstrukturen? For Macron har svaret vært «europeisk suverenitet» helt siden han la ut sin visjon for EU i en tale på universitetet Sorbonne 26. september 2017. Han har en svært vid definisjon av hva en slik suverenitet innbefatter – både sikkerhet, terrorbekjempelse, forsvar, migrasjonskontroll, bærekraftig utvikling, digitalt samarbeid, landbruk, helse og energi. I Versailles snakket han også om «matsuverenitet» og «proteinsuverenitet». Hans fremste europeiske partnere foretrekker på sin side den mindre fengende formuleringen «strategisk autonomi».

Virkelighetsfjern diskurs

Frankrike har siden Charles de Gaulles tid gått inn for å gjøre EU mektig nok til å sette sine egne målsetninger uavhengig av USAs. De andre EU-landene, med Tyskland i spissen, har vært nokså døve for de Gaulles visjon, delvis fordi de har vært skeptiske til et for dominerende Frankrike, og delvis fordi de har satt pris på tryggheten under den amerikanske paraplyen. «En sterk og mer handlekraftig union innen sikkerhet og forsvar vil bidra positivt til global og transatlantisk sikkerhet», erklærte EU-landene etter toppmøtet i Versailles. Samtidig mente de at unionen var «komplementær til NATO, som fortsatt er fundamentet for medlemslandenes felles forsvar». Var dette den endelige begravelsen for de Gaulles idé om et «europeisk Europa», et Europa uavhengig av USA?

Franske diplomater sier at man ikke bør lese så mye inn i valget av ord: Suverenitet eller autonomi betyr mer eller mindre det samme, ifølge dem. Samtidig er ordet suverenitet uløselig knyttet til framveksten av nasjonalstatene på 1600-tallet. Macron kan umulig være uvitende om betydningen til dette begrepet, som har vært så sentralt i fransk historie. At han insisterer på å snakke om suverenitet, snarere enn autonomi, kan derfor gjenspeile et ønske om en europeisk føderasjon. Programmet til den nye tyske regjeringen og dens beslutning om å øke det tyske forsvarsbudsjettet til to prosent av BNP åpner også en unik mulighet for et slikt prosjekt.

Men da EU-landene 21. mars la fram det «strategiske kompasset» for unionens felles forsvar, ble ikke «europeisk suverenitet» nevnt. I stedet snakket de om en «strategi» i møte med «trusler» (terrorisme, cyberangrep, masseødeleggelsesvåpen og klimaendringer). De påpekte også at «USA er vår viktigste og mest lojale strategiske partner, en global makt som bidrar til fred, sikkerhet, stabilitet og demokrati på kontinentet vårt». EU utstyrer seg dermed med nye militære og diplomatiske verktøy uten å frigjøre seg fra USAs geopolitiske perspektiv.

For å gi seg i kast med de turbulente bølgene i den nye globale geopolitikken på en bærekraftig og gjensidig styrkende måte, må EU-landene utarbeide en felles, realistisk visjon for verden med en klar definisjon av «felles interesser». Den insisterende henvisningen til «demokrati» og forsvar av «europeiske verdier» som begrunnelse for støtten til Ukraina, er noe bekymringsverdig med tanke på korrupsjonen som har preget den ukrainske staten. Som om det ikke er nok å støtte den legitime kampen til et folk som urettmessig har blitt angrepet. Denne virkelighetsfjerne diskursen, i likhet med den «systemiske rivaliseringen» EU hevder overfor Russland og Kina, viser at unionen også anser seg som en «moralsk» makt som forsvarer et verdisystem.

Adjø solidaritet?

Lar EUs posisjonering som moralens vokter seg forene med de ofte mer prosaiske, eller kyniske, nødvendighetene i enhver utenrikspolitikk? De harde sanksjonene mot Russland gjenspeiler alvoret i forbrytelsene, men de passer også godt inn i USAs visjon for verden, som inkluderer et oppdemmet Russland. Men det kan være mer i europeernes interesse, gitt de geografiske realitetene, å komme fram til en mer langvarig diplomatisk løsning med en mektig nabo, som det ikke er mulig å fjerne fra kontinentet.

Den dempede knivingen mellom Frankrike, som har vært imot å gi Ukrania et hurtigmedlemskap i EU, og EU-kommisjonen, som har ivret for en slik innmelding og også ønsker å åpne døren for Georgia og Moldova, har vært en påminnelse om at Europas geografiske grenser er flytende. Georgias kandidatur – som er utsatt på ubestemt tid, i likhet med Tyrkias – viser at EUs grense til Asia ikke er gitt. Hvilke territorier og hvilke befolkninger – for å unngå ordet «folkeslag» – er det man mener når man snakker om «suverenitet»? Og hvilken visjon for verden er det som forsvares? «Ukraina tilhører den europeiske familien», understreket von der Leyen, Macron og Michel i Versailles, fordi Ukraina «kjemper for demokrati og verdiene vi holder kjære». Det er et nokså vagt kriterium og gjenspeiler ingen geopolitisk tenkning.

Her er det flere uavklarte punkter. Hvordan kan «strategisk autonomi» forenes med økt frihandel? Vektlegging av frihandel gjorde at EU avviklet «fellesskapspreferansen» som beskyttet europeisk landbruk mot ødeleggende konkurranse. EU-kommisjonen har nå begynt å snakke om «krisetiltak» for å håndtere Ukraina-krigens konsekvenser for landbruket. Kommisjonens overordnede strategiske tenkning inkluderer også handelsavtaler, spesielt med Asia og Afrika.¹«Global Gateway Strategy», EU-kommisjonens nettside.

Hvor går grensene for solidariteten skapt av mobiliseringen mot Russland, og vil den overleve krigen? Allerede nå skiller Ungarn – som for en gangs skyld stemte for sanksjonene uten å kverulere – seg ut, ved å nekte å la våpen til Ukraina fraktes gjennom landet, offisielt av sikkerhetsgrunner. Og Tyskland foretrekker å kjøpe amerikanske F35-jagerfly framfor franske Rafale, fordi de er de eneste USA mener kan frakte atomvåpnene de har i landet. Med det viser den tyske regjeringen at «europeisk strategisk autonomi» stanser ved NATOs dør. Mens Frankrikes statsminister Jean Castex 11. mars økte innsatsen og uttalte at Frankrike «ikke skiller mellom Frankrikes uavhengighet og Europas uavhengighet».

Ingen «fransk drøm»

Det er også på sin plass å nevne at EUs felles utenriks- og forsvarspolitikk, til tross for oppvisningen i Versailles, fortsatt er i hendene på EU-landenes suverene regjeringer: Den blir enstemmig bestemt av medlemslandene og gir bare en marginal rolle til EU-kommisjonen, EU-parlamentet og domstolen i Luxembourg. Budsjettet til Den europeiske fredsfasiliteten blir fastsatt og forvaltet på mellomstatlig vis utenfor de føderaliserte prosedyrene som er dominerende i det indre marked og i eurosonen. Nøkkelordene «samarbeid» og «partnerskap» viser at EUs felles utenriks- og forsvarspolitikk er mer basert på frivillig deltakelse enn tvang, og at et medlemsland fortsatt kan holde seg utenfor eller blokkere en beslutning.

Vi er på ingen måte vitne til en gjenoppliving av Det europeiske forsvarsfellesskap (EFF), som døde i fødselen i 1954, med en europeisk hær underlagt et eget forsvarskommissariat (noe som ville krevd en avtale med NATO). Men beslutningen om å sende våpen til Ukraina setter imidlertid døren på gløtt for en føderalisering på lengre sikt ettersom EU med det har tatt en beslutning om en sak som gjelder liv og død, altså en beslutning som tradisjonelt har vært suverene regjeringers domene.

Hvilken legitimitet har denne utviklingen? Macron liker å trekke fram «suverenitet, enhet og demokrati»²Tale i Athen, nettsidene til Den franske presidentadministrasjonen, 11. september 2017. for å få EU-landene til å akseptere at «europeisk suverenitet» er et imperativ snarere enn en fransk drøm. Men velgerne har så langt ikke gitt ham noe mandat til å sette i gang et slikt prosjekt. Dermed er snakket hans om demokrati lite annet enn et slagord. Kommentatorene og ekspertene er splittet mellom de som ser legitimitet (gitt gjennom valg eller valgte representanter) som siste punkt i en prosess, snarere enn en forutsetning for nye «suverenitetsoverføringer», og de som mener at det nettopp må være en forutsetning og ikke bare en godkjenning av noe som allerede er avgjort.

Med sine atomvåpen, verdens tredje største diplomatiske nettverk og et fast sete i FNs sikkerhetsråd, er Frankrike – EUs ledende militærmakt – utvilsomt et av landene som setter mest på spill i denne overføringen av myndighet til Brussel. Skaper suverenitetsoverføringer automatisk et felles politisk prosjekt, som kan rettferdiggjøre dem, mens folket venter på at EU-lederne skal spørre dem om deres mening?

Oversatt av redaksjonen

• 1
  «Global Gateway Strategy», EU-kommisjonens nettside.
• 2
  Tale i Athen, nettsidene til Den franske presidentadministrasjonen, 11. september 2017.