Etter harde forhandlinger for å få slutt på krigen ble en fredsavtale inngått i Dayton og signert i Paris 14. desember 1995. Avtalen inkluderte en del om organiseringen av maktinstansene i den tidligere jugoslaviske republikken Bosnia-Hercegovina. Disse prinsippene, nedfelt på engelsk i avtalens vedlegg 4, fungerer fortsatt som Bosnia-Hercegovinas grunnlov i mangel av demokratisk enighet om en ny grunnlov.
Målet med de kronglete politiske institusjonene avtalen innførte, var å bevare en sentral stat samtidig som man anerkjente inndelingen av landet gjennom å gi spesifikke rettigheter til de tre folkene som i Jugoslavia ble ansett som republikkens «konstituerende bestanddeler»: bosniaker (muslimer), serbere (ortodokse) og kroater (katolikker), til forskjell fra «de andre», hovedsakelig rom-minoriteter. Den tidligere republikken ble delt inn i to «entiteter»: Republika Srpska på 49 prosent av territoriet og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina (ofte kalt Den kroatisk-muslimske føderasjonen) i resten. Sistnevnte ble videre delt inn i ti kantoner. Kommunen Brčko fikk status som autonomt distrikt i 1999. Hver av disse har sin egen politiske administrasjon, dermed har landet hele 14 regjeringer. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
