Kunsten å fortsette krigen på andre måter

Helt siden Dayton-avtalen fikk slutt på borgerkrigen i Bosnia, har bosniakene, serberne og kroatene slitt med å finne en felles visjon for den vaklevorne staten, som fortsatt er underlagt et internasjonalt overoppsyn.

Den pro-russiske bosnisk-serbiske lederen Milorad Dodik omringet av tilhengere i byen Banja Luka, hovedstaden i den serbiske entiteten i Bosnia-Hercegovina, 20. april. Dodik har skapt spenning i Bosnia-Hercegovina den siste tiden ved å opponere mot beslutningene til FNs høyrepresentant. Foto: Elvis Barukcic, AFP / NTB.

Mujo Bogaljević leder et landbrukskooperativ som dyrker poteter i Janja i den serbiske republikken i Bosnia, Republika Srpska. Han forteller at han opplevde «alt det verste på 1990-tallet: tvangsarbeid, vilkårlig fengsling, frontkamp, eksil og ekspropriasjon». Som bosniak (muslim) måtte han under krigen dra i eksil i Tuzla, som i dag ligger i den kroatisk-bosniske delen av landet, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. Familien hans valgte i 2000 å dra tilbake til huset de eier i den serbisk-dominerte entiteten. Han har ingen planer om å dra og tror ikke på krigsfaren vestlige medier til stadighet trekker fram: «Vi har ikke lenger råd til å krige. Ingen av partene har den styrken som den jugoslaviske hæren hadde. Du vil kanskje se noen idioter skyte mot hverandre, men lederne våre har samlet for mye kapital til å risikere å sløse den bort. Det reelle problemet er den økonomiske utvandringen som ødelegger hele regionen. Snart har vi mistet en hel godt utdannet generasjon i arbeidsfør alder.»

Over et kvart århundre etter at kampene tok slutt med Dayton-avtalen i 1995, er det få voldsutbrudd i Bosnia-Hercegovina. Bosniakene, serberne, kroatene og rom-befolkningen bor side om side og omgås hverandre med få problemer, til tross for den etniske rensingen som har funnet sted (se kart). Men fortidens spøkelser og forestillinger påvirker også framtiden. Hvert samfunn holder fast på sin historie, og hver side gir inntrykk av å stå ved sine uoppfylte mål fra krigen. Nasjonalistlederne som deler makten mellom seg, inntar fortsatt en offerrolle på vegne av sine samfunn, for å vende oppmerksomheten bort fra resultatene av deres eget styre før valget som skal holdes i oktober. De serbiske lederne mener at Republika Srpska må få tilbake ansvarsområdene som sentralregjeringen har overtatt med årene, samtidig som de ikke har gitt slipp på drømmen om uavhengighet. Kroatene mener de må få kvoter i de politiske institusjonene eller en egen entitet. Bosniakene, som nå er i flertall, mener de må ta kontroll over landets framtid og gi landet en enhetlig stat.

Det serbiske spørsmålet

Republika Srpska ligger langs de to elvene Drina og Sava, som utgjør grensene mot Serbia og Kroatia. Broene fra Jugoslavia-tiden er blitt strengt bevoktede grenseoverganger hvor det står lange køer med tunge kjøretøy. De som passerer veksler inn serbiske dinarer eller kroatiske euro i bosniske konvertibilna mark. I siste folketelling i 2013 hadde Republika Srpska 1 228 000 innbyggere, det vil si 344 000 færre enn i de tilsvarende kommunene i 1991, før konflikten.

«Den serbiske republikken i Bosnia ønsker fred, ikke krig. Vi har ingen grunn til å slåss, vi vil ikke slåss», forsikrer Milorad Dodik, leder for Alliansen av uavhengige sosialdemokrater (SNSD) og en sentral skikkelse i entiteten. Han svarer utførlig på spørsmålene våre i regjeringskontorene i Banja Luka, hovedstaden i Republika Srpska. Bak ham henger et serbisk flagg og et topografisk kart over republikken med frontlinjene fra 1995. Du skal lete lenge i den serbiske entiteten og på kontoret til Dodik – selv om han er den ene av de tre valgt til det roterende presidentkollegiet – etter et flagg eller et annet symbol for staten Bosnia-Hercegovina.

I flere måneder har han erklært at han vil ta ansvarsområdene som de siste årene har blitt overført til sentralregjeringen (helse, rettsvesen, skatt, forsvar), tilbake til republikken sin. Det har skremt utenlandske diplomater. «Vi ser en offensiv mot de statlige institusjonene», sier Johann Sattler, EUs ambassadør og spesialrepresentant i Bosnia-Hercegovina. «Det dreier seg ikke lenger om vagt snakk om en mulig løsrivelse, men om vedtak fattet i parlamentet i Republika Srpska.»

Dodik ble framstilt som «moderat» i 1998 da han ble statsminister for den serbiske entiteten, ettersom han ikke hadde deltatt i krigen. «Vi må følge Dayton-avtalen til punkt og prikke», sa han den gang.1Le Monde 4. februar 1998. Han sier nøyaktig det samme i dag, men gjør det nå for å avvise de politiske institusjonene som senere har blitt innført av den internasjonale høyrepresentanten for Bosnia-Hercegovina, som har blitt landets reelle myndighet i mangel av en parlamentarisk konsensus. «Bosnia-Hercegovina består av to entiteter og tre folk», forklarer den serbiske lederen. «Høyrepresentantene har gjort alt for å utviske dette faktum. Motsetter du deg denne sentraliserende viljen, blir du sett på som en oppvigler. Det er Vesten som skaper problemer, fordi de vil ha lydige undersåtter, ikke politiske partnere.»

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

«Grunnloven i Bosnia-Hercegovina åpner ikke for at en entitet ensidig kan forlate institusjonene», svarer Sattler. «Hvis du har et problem med hvordan en offentlig administrasjon fungerer, må du ta det opp i parlamentet.» Denne hindringen skyldes vetoretten de tre folkegruppene har, en vetorett som lammer parlamentet, og som bare høyrepresentanten kan overstyre. «Dayton-avtalen ga ikke den bosniske staten mandat til å bestemme over rettsvesenet, opprette domstoler eller utnevne offentlige anklagere», sier Dodik. «Det var høyrepresentanten Paddy Ashdown som gjorde det mulig med fullmaktene staten senere fikk, men som ikke var bestemt av Dayton-avtalen.»

Når vi spør om prosjektet hans for å gjenopprette en hær, viser Dodik igjen til Dayton-avtalen, men presiserer: «Selv er jeg for et Bosnia uten våpen, for å bli ferdig med diskusjonen om disse privilegiene. Det har ikke skjedd, fordi muslimene ønsker en hær, og de støttes av noen vestlige land.» Han tror fredelig separasjon er mulig: «Jeg tror Bosnia-Hercegovina vil kollapse av seg selv, det handler bare om å erkjenne det.»

Slike initiativ provoserer den nye høyrepresentanten, Christian Schmidt. Denne tidligere tyske ministeren fra Kristelig-sosial union (CSU) tok over for østerrikeren Valentin Inzko, som etterlot ham et «pent plantet bananskall», ifølge en diplomat. I juli i fjor gjorde Inzko det straffbart å benekte folkemord. Det førte umiddelbart til at de serbiske partiene boikottet de statlige institusjonene. Bruken av begrepet folkemord er fortsatt splittende. Bosniakene mener at alle grusomhetene de ble utsatt for mellom 1992 og 1995, faller inn under det. De serbiske lederne har anerkjent deler av ansvaret for grusomhetene, men nekter å bruke dette begrepet, også om de summariske henrettelsene av flere tusen muslimske menn etter erobringen av enklaven Srebrenica på grunn av deres identitet og som gjengjeldelse for andre overgrep. I 2007 ga Den internasjonale domstolen ikke bosniakene medhold i at alle forbrytelsene i denne perioden kunne kalles folkemord, men mente at drapene i Srebrenica som begynte 13. juli 1995 «ble begått med den spesifikke intensjon om å delvis ødelegge den muslimske gruppen i Bosnia-Hercegovina som sådan; og følgelig at disse handlingene var folkemord».2Dom 2007/08, Den internasjonale domstolen, 26. februar 2007.

Dodik utnyttet høyrepresentantens beslutning om folkemordfornektelse til å gjøre seg mer populær ved å hevde høylytt at den var urettferdig. Schmidt håper nå å stanse Dodiks framferd med «gulrot og pisk». Pisken består i å legge press på Republika Srpska ved å forsterke den europeiske stabiliseringsstyrken (EUFOR Althea) med 500 reservister. 12. april suspenderte høyrepresentanten en lov fra det serbiske parlamentet om å overføre statlig eiendom til Republika Srpska. Andre lover kan også lide samme skjebne. Europeerne har ikke blitt enige om å innføre sanksjoner mot enkeltpersoner, men det amerikanske finansdepartementet har skjerpet sanksjonene Dodik har vært underlagt siden 2014. «Vi har også gulrøtter», legger Sattler til. «Vi har foreslått en pakke på ni milliarder euro for hele regionen, med en god del for Bosnia-Hercegovina med prosjekter om veier, motorveier, jernbane, energi og digital infrastruktur, og flere miljøprosjekter.»

«Den egentlige grunnen er at Dodik har mistet kontrollen over rettsvesenet og er bekymret for at påtalemyndighetene skal gå etter ham», mener Jelena Trivić, nestleder i Det demokratiske framskrittspartiet (PDP), et opposisjonsparti som har hatt vind i seilene siden de vant lokalvalget i Banja Luka i november 2020. «Dodik ønsket seg en bestemt fortelling før valget, for å framstille seg som Republika Srpskas store forsvarer. Men hvordan kan en som raner folket sitt, skryte av det? Vår økonomiske situasjon er verre enn i Føderasjonen. Vi har lavere lønn, lavere pensjoner, dobbelt så mye offentlig gjeld. Ingen selskaper investerer her.»

Det kroatiske spørsmålet

Ifølge offisielle estimater bor mellom 2 og 2,2 millioner bosniere, av en befolkning på totalt 3,5 millioner, i utlandet.3«Bosnia and Herzegovina Migration profile for the year 2020» (PDF), Bosnia-Hercegovinas sikkerhetsdepartement, mars 2021. En del av dem som flyktet under borgerkrigen, kom tilbake på 2000-tallet, men de store økonomiske problemene har senere ført til en like stor utvandring som under krigen. Mange kommuner i øst, hvor det tidligere mest bodde bosniaker, har nå flest serbere. Motsatt ble de serbiske landsbyene i regionen Glamoč praktisk talt tømt for innbyggere under kroatenes Operasjon Storm i 1995. Mange bygninger ligger fortsatt i ruiner på dette karrige fjellplatået i Føderasjonen Bosnia og Hercegovina mellom skråningene i De dinariske Alper 900 meter over havet. «Mange i min generasjon har kommet tilbake i det siste for å gjenoppbygge familiehjemmet og tilbringe pensjonisttilværelsen her», forteller Rade Stojančević mens han skjærer opp en skinke han selv har tørket og røkt. Hvorfor kom han tilbake til sin beskjedne gård i Šumnjaci for et år siden? «Jeg ville bli gammel her, jeg hadde hjemlengsel. Før krigen var det 35 000 sauer i området. I dag er det 3500. Om tjue år vil det ikke være noen igjen», sier han oppgitt.

På veien videre mot Vest-Hercegovina ligger det hovedsakelig kroatiske byer og landsbyer. Heller ikke her ser vi noen symboler knyttet til staten Bosnia-Hercegovina. Rød- og hvitrutede flagg og graffiti til støtte for fotballklubben Dinamo Zagreb viser at lojaliteten ligger et annet sted. Mostar, som under krigen var åsted for harde kamper mellom kroater og bosniaker, er for det meste gjenoppbygget. Den berømte osmanske broen over Neretva har blitt rekonstruert, i likhet med de fleste husene. Vindturbiner snurrer på åsene hvor det tidligere sto artilleri. Men byen er fortsatt splittet av en usynlig grenselinje, som innbyggerne har internalisert. I den vestlige delen, den tidligere bastionen i kroatenes selverklærte republikk Herceg-Bosna under krigen, bygde kroatene et 107 meter høyt klokketårn, for å rage over minaretene i øst.

«Vi mener den beste løsningen er at hver nasjon har sin egen entitet, slik som i 1993. Prinsippet ‘én person, én stemme’ strider mot fundamentet til denne staten», sier Zdenko Ćosić, nestleder i partiet Den kroatiske demokratiske union i Bosnia-Hercegovina (HDZ-BiH) og førsteminister i kantonen Vest-Hercegovina. Nasjonalistpartiet mener at de politiske institusjonene er i kroatenes disfavør. HDZ har i årevis krevd en reform av valgloven. Partiet har aldri akseptert at kroaten som er innvalgt til presidentkollegiet, Željko Komšić, ble valgt med stemmer fra ikke-kroater. Spesielt siden han mangler legitimitet i deres øyne, fordi han var soldat i den bosniske hæren. Med støtte fra søsterpartiet sitt i Kroatia, særlig i EU-parlamentet, truer HDZ med å boikotte det planlagte valget i oktober. Partileder Dragan Čović er samtidig overraskende enig med Dodik om å utfordre høyrepresentantens makt.

I lokalene sine ved siden av den gamle broen er veteranene fra politistyrken i Mostar opprørte: «Jeg kjempet mot denne entiteten, det såkalte Herceg-Bosna, og jeg vil kjempe igjen om nødvendig», sier en femtiåring. «Ikke vær redd, det blir ingen krig. Denne trusselen er bare propaganda fra partiene som styrer landet vårt», forsikrer Slaven Raguž, leder for Det kroatiske republikanske partiet (HRS). Også dette partiet ønsker en egen entitet: «Vi vil at kroatene i Bosnia-Hercegovina skal ha grunner til å elske landet sitt og ikke vende seg til Kroatia, som gir dem europeiske pass.» De fleste kroater i Bosnia-Hercegovina har pass fra nabolandet, slik mange av serberne har serbisk pass.

Det bosniske spørsmålet

«Vi er et folk som har lidd mye.» Slik oppsummerer en diplomat sarkastisk klagene fra bosniakene som forsøker å beholde den vestlige støtten. Med denne retorikken vil de nasjonalistiske bosniakpartiene fremme sin visjon om et mer sentralisert land, styrt fra hovedstaden Sarajevo. Vi gjenfinner retorikken i uttalelsene til den ambisiøse trettiåringen Haris Zahiragić i Partiet for demokratisk aksjon (SDA), som sitter med makten. Nasjonalistpolitikeren bruker begrepene «folkemord» og «aggresjon» over tjue ganger i løpet av intervjuet vårt.

Det gjenoppbygde Sarajevo har mistet mye av sin kosmopolitiske karakter. Sporene etter den brutale beleiringen er fortsatt godt synlige, blant annet med de utallige improviserte gravene på høydene rundt byen. Bosniakene betalte en høy pris, men de var ikke de eneste ofrene. De grundigste undersøkelsene har fastslått at 95 940 mennesker mistet livet eller forsvant mellom 1991 og 1996. Av disse var 39 prosent sivile.4Mirsad Tokača, The Bosnian Book of the Dead, Human Losses in Bosnia and Herzegovina 1991-1995, Senter for forskning og dokumentasjon, Sarajevo, oktober 2012. 64 prosent av ofrene (80 prosent av de sivile ofrene) var bosniaker, som utgjorde 43 prosent av befolkningen i 1991. 26 prosent var serbere (31 prosent av befolkningen i 1991) og 8 prosent kroater (17 prosent). Siden krigen har den demografiske utviklingen gått i bosniakenes favør. I siste folketelling i 2013 utgjorde de 50,1 prosent av befolkningen, mens serberne utgjorde 30,8 prosent og kroatene 15,4 prosent.

Bosniakiske ledere er i dag – sammen med vestlige medier – de eneste som snakker om en mulig krig: «Før eller siden kommer vi til å slå ned på de som bruker de juridiske mekanismene til å blokkere denne staten», sier Zahiragić. «Hvis disse separatistene følger logikken sin til ytterpunktet, kan det bli kaos. Vi stoler på støtte fra det internasjonale samfunnet, fra EU og USA, og fra patrioter. Vi har bare dette landet. Vi vil gjøre alt for å forsvare det, med argumenter, lover og alt annet om nødvendig.»

Alle de største partiene har fortsatt en nasjonalistisk retorikk til felles. Dette viser den uheldige effekten av det internasjonale overoppsynet: Politikerne har ingen interesse av å inngå krevende kompromisser, siden høyrepresentanten likevel vil ta en beslutning i tilfelle uenighet. Men jo mer høyrepresentanten blander seg inn, jo dårligere blir utsiktene for EU-medlemskap. «Disse fortellingene blir brukt til å dekke over den utbredte korrupsjonen», mener Edin Forto fra det ikke-nasjonalistiske partiet Naša stranka («Vårt parti»), som nylig er blitt leder for kantonen Sarajevo. «De fleste arbeidsplassene er knyttet til administrasjonene. Partiene har kontroll over mange økonomiske muligheter, spesielt via lokale offentlige tjenester som vannforsyning og avfallshåndtering. På telekom-området er for eksempel ett selskap eid av HDZ, et annet av SDA.»

Tuzla er en av få byer som har unnsluppet den nasjonalistiske retorikken. Industribyen lukter fortsatt sterkt av kull, som brukes til både varme og strøm. Det var her plenumsbevegelsen var størst i 2014. Opprøret var like kraftig som det var kortvarig. Damir Arsenijević, som var sentral i bevegelsen, gir følgende nedslående konklusjon: «Med Dayton lever vi under et regime av ‘fredsterror’. Vi er tvunget til enten å godta de kompliserte forordningene i avtalen som fører til korrupsjon og kleptokrati, eller se at landet blir delt. Det finnes ingen tredje mulighet, dermed ingen politikk. Elitene har blitt ekstremt rike på å stikke av med fellesskapets verdier i forbindelse med privatiseringene. De kommer egentlig godt overens. Kranglene deres er bare et spill for galleriet.»

Hvis man betraktet situasjonen med skjematiske geopolitiske briller, skulle man tro kroatene ville søkt støtte fra regjeringen i Zagreb, serberne fra Beograd og bosniakene fra «verdenssamfunnet», som for det meste betyr de vestlige og de islamske landene. Dodik har nylig klusset til dette skjemaet med møter med både Vladimir Putin, Ungarns katolske statsminister Viktor Orbán og Tyrkias muslimske president Recep Tayyip Erdoğan, som legger stadig mindre skjul på sine ny-osmanske ambisjoner. Serbias president Aleksandar Vučić er ofte i Republika Srpska og uttalte nylig at båndene mellom de to «aldri har vært sterkere». Men krigen i Ukraina har gjort hans forsøk på en balansegang mellom øst og vest vanskelig, og han skal etter sigende jobbe i kulissene for å moderere sin «venn», eller kanskje også få ham fjernet. Da Dodik besøkte Beograd 15. april, kunngjorde han etter kort tid at han ville utsette planene sine om å opprette en hær og innføre indirekte skatter, som opprinnelig skulle skje 10. juni, til etter valget i oktober.

Angrepskrig eller borgerkrig? Trettiåringene Safet Imamović og Miloš Subotić har diametralt motsatte syn på den nære fortiden – og holder med rivaliserende fotballag, Imamović med Bosnia og Subotić med Serbia. Likevel liker de å møtes på en bar i sentrum av Brčko, en by som er utstillingsvindu for fredelig sameksistens. Den røykfylte baren spiller 80-tallshits på repeat, en musikalsk «jugonostalgi» som den har til felles med de fleste kafeene vi besøker i landet. «Miloš vil si at begrepet folkemord ikke er riktig, jeg mener det er det. Men vi kommer ikke til å slåss om det», forteller Imamović, som er innvalgt i distriktsforsamlingen for SDA. «Mange bosniaker skulle gjerne tvunget gjennom sine lover, fordi de er i flertall. Jeg tror vi må finne en balanse, og vi er ikke langt unna det her.»

Brčko ved elva Sava har landets største havn og ligger i den strategiske korridoren mellom den østlige og vestlige delen av Republika Srpska, og mellom Føderasjonen og Kroatia. Dayton-avtalen plasserte byen i Republika Srpska, mens resten av kommunen havnet i Føderasjonen. Det førte til store spenninger. I 1999 bestemte en voldgiftsdomstol at hele kommunen skulle være et selvstyrt distrikt, med egne multietniske institusjoner (forsamling, administrasjon, politi). En fasade eller en reell grunn til håp?

«Her har vi brakt de det angår, nærmere beslutningene», forteller Subotić, journalist i den lokale nettavisen Nula49. «I praksis er det ikke alltid åpenbart, men det fungerer bedre enn i Bosnia! To faktorer gjør integreringen lettere: et høyere budsjett enn i andre lokalsamfunn på grunn av statsstøtte og tilstedeværelsen av utlendinger.» Distriktet har en internasjonal oppsynsmann i visehøyrepresentanten, som kan overstyre ordføreren og utstede dekreter. I likhet med alle forgjengerne kommer dagens oppsynsmann, Michael Scanlan, fra USA.

Sameksistensen innebærer en forbløffende sammenstilling av minnesmerker. I sentrum av byen, nær distriktsforsamlingen, ble et monument reist i 1997 til ære for de «serbiske forsvarerne av Brčko». Etter valget i 2008 ble partiene enige om å bygge to like store minnesmerker viet bosniakiske og kroatiske krigere. Da partiene ikke klarte å bli enige om plasseringen, bestemte den internasjonale oppsynsmannen at de skulle plasseres ved siden av hverandre foran rådhuset, rundt hundre meter fra det første. Å være satt under internasjonal administrasjon fører utvilsomt til at samfunnene holder fast på sine egne historier, i mangel av en reell forsoning.

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0