Siden slutten av andre verdenskrig har energi spilt en sentral rolle i USAs utenriks- og militærpolitikk. Energipolitikken har i denne tiden i stor grad vært preget av en forestilling om sårbarhet, at den antatt uunngåelige nedgangen i egen oljeproduksjon ville gjøre USA avhengig av stadig mer import fra Midtøsten og dermed gjøre landet mer utsatt for energimangel. Denne forestillingen ble styrket i 1973 og 1974, da de arabiske oljeprodusentene innførte en embargo på eksport til USA (som gjengjeldelse for å ha støttet Israel i Jom kippur-krigen), og i 1979, da den islamske revolusjonen i Iran utløste en global oljeknapphet.
For å fordrive denne følelsen av sårbarhet etablerte USA en permanent militær tilstedeværelse i Persiabukta og brukte flere ganger disse styrkene til å sikre seg uavbrutte oljeforsyninger. USA har fortsatt militærstyrker i området, men i dag er landet i all hovedsak selvforsynt med olje og gass. Denne endringen inntraff under Obama-administrasjonen, da såkalt fracking (hydraulisk oppsprekking) gjorde at USA kunne utvinne store mengder skiferolje og -gass. Ifølge det amerikanske energidepartementets Energy Information Administration (EIA) falt den innenlandske råoljeproduksjonen gjennom 1990-tallet og 2000-tallet, fra 7,5 millioner fat per dag i 1990 til 5,5 millioner i januar 2010. Siden den gang har «skiferrevolusjonen» økt produksjonen til 9,1 millioner fat per dag. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
