USAs nye geopolitiske våpen

Siden slutten av andre verdenskrig har energi spilt en sentral rolle i USAs utenriks- og militærpolitikk. Energipolitikken har i denne tiden i stor grad vært preget av en forestilling om sårbarhet, at den antatt uunngåelige nedgangen i egen oljeproduksjon ville gjøre USA avhengig av stadig mer import fra Midtøsten og dermed gjøre landet mer utsatt for energimangel. Denne forestillingen ble styrket i 1973 og 1974, da de arabiske oljeprodusentene innførte en embargo på eksport til USA (som gjengjeldelse for å ha støttet Israel i Jom kippur-krigen), og i 1979, da den islamske revolusjonen i Iran utløste en global oljeknapphet.

For å fordrive denne følelsen av sårbarhet etablerte USA en permanent militær tilstedeværelse i Persiabukta og brukte flere ganger disse styrkene til å sikre seg uavbrutte oljeforsyninger. USA har fortsatt militærstyrker i området, men i dag er landet i all hovedsak selvforsynt med olje og gass. Denne endringen inntraff under Obama-administrasjonen, da såkalt fracking (hydraulisk oppsprekking) gjorde at USA kunne utvinne store mengder skiferolje og -gass. Ifølge det amerikanske energidepartementets Energy Information Administration (EIA) falt den innenlandske råoljeproduksjonen gjennom 1990-tallet og 2000-tallet, fra 7,5 millioner fat per dag i 1990 til 5,5 millioner i januar 2010. Siden den gang har «skiferrevolusjonen» økt produksjonen til 9,1 millioner fat per dag. (…)