Frimerkenes ideologiske forgjengelighet

Da koronapandemien herjet som verst, dro jeg tilbake til huset jeg vokste opp i, i en forstad til Kansas City, for å passe på min eldre far. Han er av den typen som misliker å kaste ting, og dermed har huset blitt overfylt av alle slags glemte gjenstander fra de ulike stadiene av livet.

Frimerkealbumet fascinerte meg. Jeg bladde gjennom de støvete sidene. Det kunne se ut som jeg hadde gitt opp å samle på frimerker en gang i 1982, da jeg sluttet å dra til det lokale postkontoret for å kjøpe hver eneste nye frimerkeserie for lunsjpengene mine.

Mens jeg bladde gjennom albumet, der mitt 17 år gamle jeg omhyggelig hadde satt inn noen hundre frimerker fra tidligere tiår, gikk det opp for meg at jeg i e-postens og eBays tidsalder sannsynligvis ville klare å fullføre prosjektet som jeg hadde gitt opp for så lang tid siden. Da jeg så på de fargerike små rektanglene som var trykt for lang tid siden, ble jeg igjen grepet av den gamle fascinasjonen. Jeg bestemte meg for å begynne å samle på frimerker igjen.

Hva skjedde med frimerkesamling? En gang var det en hobby nesten alle drev med i USA. Barn overalt dannet frimerkeklubber og satte frimerker i album. President Franklin Roosevelt skal ha slappet av mellom møtene under andre verdenskrig med å se over frimerkene sine. På messene for frimerkesamlere på 1940- og 1950-tallet skal enorme folkemengder ha samlet seg utenfor messehallene lenge før dørene åpnet.

I dag kjenner jeg ingen i min generasjon som fortsatt samler på frimerker. Jeg mistenker at yngre amerikanere knapt vet hva frimerker er, siden de brukes så sjeldent i dag. Til og med min far, som i årevis var en entusiastisk samler, mistet etter hvert interessen.

Perfekt meningsløshet

Det finnes mange teorier om hvorfor folk har sluttet å samle på frimerker. En vanlig forklaring er at de amerikanske postmyndighetene selv undergravde hobbyen på 1970-tallet ved å gi ut så mange og så forskjellige frimerker at det ble åpenbart at de forsøkte å loppe samlerne for penger.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

For min del heller jeg mer mot en kulturpolitisk forklaring: Frimerkesamling er en hobby der den sentrale aktiviteten – kjøpe, katalogisere og beundre flyktige papirlapper produsert av et fjernt offentlig byråkrati – er fullstendig i utakt med vår moderne, kyniske tidsalder. Frimerkesamling forutsetter en naivitet, en ukritisk tro på statens offisielle fortellinger, som det er pinlig bare å bli minnet om etter Vietnam-krigen, Watergate-skandalen, Irak-krigen, redningen av bankene under finanskrisen og Trump-årene. Når jeg åpner det gamle albumet, gremmes jeg over den forstokkede normaliteten der.

Et annet moment er den økonomiske skuffelsen. Dypt inne i hver eneste frimerkesamlers hjerte under storhetstiden, lurte vissheten om at de samlet på verdifulle ting, at denne hobbyen en dag ville lønne seg, at selv frimerkene med den laveste pålydende verdien på en eller annen måte ville få samme skjebne som de store raritetene som ble solgt for utrolige priser på auksjoner. Når denne vissheten viste seg å være uriktig, ødela det folks interesse. Hvorfor behandle noe som om det var en dyrebar juvel – håndtere det med spesialpinsett og plassere det i en liten plastramme – når den reelle markedsverdien bare er noen øre? Det samme har også skjedd med nesten alle samlemaniene fra min barndom: tegneserier, plater, baseballkort og ølbokser. Hver av dem fulgte den samme, velkjente markedsutviklingen med ville priser for så å kollapse fullstendig.

Da jeg reflekterte over denne utviklingen under koronapandemien, en tid preget av generell kynisme, virket ideen om å ta opp igjen en kulturelt foreldet hobby som det var null mulighet å tjene noe på, underlig forlokkende. Det framsto som den perfekte meningsløse aktiviteten å kaste bort mine ledige stunder på. Ettersom min vanlige geskjeft som kulturkritiker syntes stadig mer fåfengt, virket det å samle på hverdagslige ting igjen som en morsom greie.

Erkjennelsen på barnerommet

Siden den gang har jeg bladd gjennom mange esker med brukte frimerker gravd fram fra familiens loft, kjøpt andres samlinger og trålt nettet for å skaffe meg frimerker i perfekt stand fra 1930- til 1970-tallet (nesten alle for «pålydende verdi», det vil si tre, fire eller fem cent stykket). Som jeg forutså, klarte jeg å fylle de fleste tomme feltene i mitt gamle album med amerikanske frimerker i løpet av noen måneder. Jeg begynte så å samle utenlandske frimerker i album også, noe jeg alltid hadde tenkt å gjøre som barn, men aldri kom i gang med.

Men hvorfor? Objektivt sett gir det ikke mye mening å samle på frimerker. Det fremste man lærer av denne hobbyen er å bli besatt av orden. Målet er å finne, kategorisere og sette alt på riktig plass. Å lage en slags orden i det uendelige.

Denne jakten på en pertentlig orden begynner med de byråkratiske irrgangene til US Postal Service, som enhver amerikansk frimerkesamler må lære å kjenne og akte. Deretter må samlerne nøye sortere søpla, rive frimerker av konvolutter og bløtlegge dem for å fjerne papiret. De må identifisere funnene sine med forstørrelsesglass og taggemåler. De må lære om de forskjellige trykkemetodene og selv de ulike trykkpressene til myndighetene. De må sammenligne frimerkene sine med bildene i frimerkealbumet – fortrinnsvis et av de albumene som møysommelig katalogiserer alle serier, hver variant av hver serie og hver type av hver variant. Samlerne må så legge frimerkene sine i spesielle plasthylser. De må midtstille dem pent inne i rammen på albumsiden, som om de var kunstverk. Og de må lagre duplikatene i en spesiell bok eller (i mitt tilfelle) spesiallagde små konvolutter. Det er som å sette sammen ditt eget personlige museum, late som om alt i det er umåtelig verdifullt, utnevne deg selv til kurator, og tilby guidede omvisninger i utstillinger som absolutt ingen egentlig er interessert i.

Kanskje det er noe nyttig med denne typen besettelse av orden. Vi lever tross alt i et vitenskapelig samfunn, hvor det å klassifisere, sortere og arkivere er vesentlige ferdigheter – eller rettere sagt, de var vesentlige ferdigheter før datamaskinene tok over.

Til slutt utfører samleren den ultimate tvangsmessige handlingen – å slå opp et nøye identifisert frimerke i en av de offisielle frimerkekatalogene – for bare å oppdage at det knapt er verdt noen kroner. Som er en høflig måte å si at det ikke er verdt noe som helst på. For frimerkene du har lett etter, studert og nøye samlet inn ble trykt i flere hundre millioner eksemplarer. Og takket være de mange millioner andre pertentlige barna som også rev dem av konvolutter, bløtla og tørket dem, målte taggene, plasserte dem i små rammer i album eller lagret dem i små konvolutter, er det fortsatt mange millioner eksemplarer der ute.

Og her har vi det: det meningsløse. Det er den grunnleggende lærdommen i hobbyen, erkjennelsen som lurer bak hvert hjørne i ditt private museum. Mens milliardærer skyter seg selv ut i verdensrommet og republikanere stormer Capitol, sitter du der på barnerommet og undersøker taggene på et lilla tre-cents frimerke fra 1932 med et bilde av George Washington på. Det er ett av rundt femti du ennå ikke har gransket. Hvert av dem er del av et opplag på sannsynligvis en milliard lilla tre-cents frimerker med Washington på fra det året.

Monoton linje

Jeg har alltid forbundet frimerkesamling med familie og fortid. Med det mener jeg at i middelklassens gullalder etter andre verdenskrig ble frimerkesamling promotert som en god, uskyldsren hobby for idealiserte amerikanske familier, som ofte ble avbildet sittende lykkelige rundt et bord med frimerkesamlingene sine. Samtidig var emnet for amerikanske frimerker fortidens heltemot, og frimerkene var selv historiske gjenstander, papirbiter trykket og sendt i posten for mange tiår siden.

I en periode på 14 år var nesten hvert eneste frimerke utstedt av US Postal Service utsmykket med enten en standardisert profil av George Washington eller en standardisert profil av Benjamin Franklin. Hvert eneste frimerke var bare en liten variasjon av det ene bildet av George Washington. Det samme bildet av den samme fyren, omgitt av samme design, var på det grønne én-cent-frimerket, det røde to-cent-frimerket, det lilla tre-cent-frimerket – gjentatt i det uendelige (bare avløst av en og annen Franklin). Jeg aner ikke hvorfor de valgte en så monoton linje – den motsatte av dagens, hvor de utgir over hundre nye design hvert år. Kanskje ønsket de at det meningsløse i det å samle på frimerker skulle være åpenbart. Kanskje ville de avlive hobbyen før den virkelig slo an.

Den amerikanske frimerkekanon

«Filateli har en klar pedagogisk verdi», hevder USAs postsjef i en myndighetsutstedt guide til amerikanske frimerker fra 1957. «Ingen kan drive med denne hobbyen på intelligent vis uten å få en større kunnskap om den nasjonale arven.»

Den unge meg ville ha vært glødende enig i det. Som barn tok jeg til meg enorme mengder triviell kunnskap fra frimerker. Jeg lærte navnene på slag og presidenter, oppdagere, oppfinnere og nasjonalparker. Selv som voksen kan jeg ikke nekte for at denne overfladiske kunnskapen til tider var verdifull – å kunne beskrive mandatet til SEATO eller eventyrene til USS Constitution var nyttige ferdigheter før Wikipedia. Jeg kan fortsatt huske dagen da troen på denne kunnskapen kollapset, da jeg innså at det frimerkene i virkeligheten hadde lært meg var en større godtroenhet overfor nasjonal propaganda.

Å studere amerikanske frimerker før 1982 er som å studere arbeidet til en forfatter som til stadighet kommer med høysinnede og totalt overfladiske påstander om amerikansk heltemot, amerikansk oppfinnsomhet, amerikanske institusjoner, amerikansk arkitektur, amerikansk dyreliv, amerikanske steder og – framfor alt – adelen av amerikanske ledere, men samtidig ignorerer alle andre sider av landets historie.

Grunnleggelsen av byer. Eminente statsmenn. Viktige oppfinnelser. Nasjonal-parker. Første gangen vi vant over britene. Andre gangen vi vant over britene. Delstatsflagg, delstatsbygg, delstatsfugler, delstatsmottoer og de uendelig viktige datoene da delstatene ble med i unionen. Yrkesforeninger. Berømte universiteter. Jernbaner. Demninger. Kanaler. Forsvarsgrener. Romferder. Flere seire over britene. En serie i seksten deler som feirer Christopher Columbus’ ankomst i Santo Domingo, som på en eller annen måte klarer å overse brutaliteten han påførte menneskene han møtte der.

Men framfor alt dette vender den amerikanske frimerkekanonen som besatt tilbake til George Washington. George Washington ved enhver anledning, George Washington på alle valører, George Washington i alle faser av livet, George Washingtons kone, George Washingtons hus, George Washingtons medarbeidere Adams, Hamilton og Jefferson, stedene George Washington oppholdt seg på under den amerikanske uavhengighetskrigen, kampene George Washington vant, kampene George Washington tapte, men som han klarte å rømme fra, og ikke minst alle de mektige bygningene i byen som er oppkalt etter George Washington.

Ideologisk forgjengelighet

For alle som har gjort unna barndommen og gått videre til å studere historie, er banaliteten i frimerkenes fortelling nokså provoserende. Store menn, sier frimerkekanonen, er virkelig store. Kamper og traktater er hva vårt nasjonale liv handler om. Juridiske formaliteter er umåtelig viktige. Nasjonale symboler skal hedres. Triumfer skal minnes. Helter er alt. De som bare følger andre er ingenting. Sosiale bevegelser har liten betydning. Tapere skal glemmes.

På den andre siden, hva så? Frimerke-kanonen er som historisk forteller åpenbart ikke mer pålitelig enn westernfilmer fra Hollywood. Uansett hvor falskt de hyller en fortidig hendelse, eller hvor groteskt de hedrer en slaveeiende president, er frimerkene ikke desto mindre produkter av samfunnet som trykket dem.

Hvis vi ser frimerkesamling som en måte å reflektere over utdødde nasjonalfortellinger på – over hva amerikanerne pleide å tro – forvandler hobbyen seg og blir mye mer interessant.

Å samle på gamle frimerker i dagens samfunnsklima, er en fascinerende øvelse i ortodoksienes historie. Det kan til og med hevdes at det er politisk lærerikt. Tross alt var den gamle frimerkekanonen fra (omtrent) 1933 til 1980 – den som hyllet offentlige bygg og infrastruktur, gamle flagg og kollektive lønnsforhandlinger – del av en politisk orden som også sørget for borgerrettslover, sterke fagforeninger, miljøverntiltak og noen av tilløpene til en velferdsstat.

Alle ortodoksier smuldrer på et eller annet tidspunkt opp. Frimerker ble ikke designet og trykt for å bevise det, men det er ikke desto mindre det de gjør. Den liberale konsensusen fra etterkrigstiden, gjenspeilt i frimerkene som fremmet «forskjønnelsen av Amerika», virket like velbegrunnet og solid for de respektable menneskene den gangen som oppgjøret med fortiden fra dagens høytutdannede unge. De alvorlige sannhetene fra slutten av 1800-tallet, gjenspeilt i tidens graverte frimerkeportretter, må også ha virket evige for menneskene som den gang slikket på disse dystre og formelle papirlappene.

Nå er disse øyeblikkene med nasjonal konsensus døde og borte, noe jeg blir påminnet hver gang jeg åpner albumet mitt. Og det er muligens den største lærdommen frimerkene har å gi: ideologisk forgjengelighet. Selv den tilsynelatende mest solide moralske konsensus varer ikke evig. Også vår tid vil produsere sin propaganda, som så vil smuldre opp og forsvinne.