Fra kolonisering til apartheid

«Biden signerer palestinernes dødsattest i Jerusalem.» Slik oppsummerer den israelske journalisten Gideon Levy den amerikanske presidentens besøk i Midtøsten i juli. Biden støttet halvhjertet tostatsløsningen, men «ikke på kort sikt», påpeker Levy. Hva er det som skal skje «ikke på kort sikt» for at den skal bli en realitet? «Vil israelerne bestemme seg for det på egen hånd? Vil bosetterne reise hjem av egen fri vilje? Vil de bli fornøyde når det er en million av dem i stedet for 700 000?» Et kapittel er i ferd med å lukke seg, mener Haaretz-kommentatoren, der palestinerne har forsøkt å vise moderasjon for å få støtte fra Vesten. Med nye lover mot BDS-bevegelsen (boikott, deinvestering og sanksjoner) og forvrengte definisjoner av antisionisme som ofte sidestiller den med antisemittisme, er USA og Europa tapt for palestinerne, ifølge Levy, og «de kan lide samme skjebne som urfolkene i USA». Vil palestinerne bli redusert til å stue seg sammen i «indianerreservater» og danse dabkeh for turister på jakt etter eksotiske opplevelser?

Ikke siden seksdagerskrigen i juni 1967 har palestinernes politiske, diplomatiske og sosiale situasjon virket like håpløs. Den gang hadde de allerede opplevd en ørkenvandring etter opprettelsen av staten Israel i 1948 og likvideringen av sitt politiske lederskap, mens flere hundre tusen var fordrevet til flyktningleirer. Men i 1967–1969 overrasket fedayeen-organisasjonene og fylte tomrommet etter de arabiske landene som hadde lidd nederlag i seksdagerskrigen. En ny bevæpnet generasjon erkjente at palestinerne ikke kunne stole på at andre ville frigjøre dem. (…)