Liv på kreditt

Den 5. august startet den israelske hæren Operasjon Daggry mot Gazastripen. Det store angrepet, som er det sjette siden 2008, tok livet av over femti mennesker og skapte stor uro i sivilbefolkningen. Militæroperasjonen ble stanset etter megling fra Egypt, men var bare én i rekken av prøvelser for palestinerne. Israels uforutsigbare angrep mot innbyggerne i enklaven, som under «normale» omstendigheter er muret inne, har vært ekstremt ødeleggende.

Krigen i 2008–2009 krevde over 1400 menneskeliv og jevnet over tusen bygninger med jorda. Krigen i 2012 tok over 180 liv. Det var lite sammenlignet med krigen i 2014, med 2300 drepte og store materielle skader. Nærmest som et etterskjelv, ble henholdsvis 34 og 230 mennesker drept i offensivene i 2019 og 2021. Vestbredden har blitt skånet for denne typen operasjoner, men ikke for de nesten daglige angrepene fra den israelske hæren, spesialavdelinger og sikkerhetsstyrker. Siden slutten av mars har over seksti mennesker blitt drept, deriblant den kjente Al-Jazeera-journalisten Shireen Abu Akleh, som dekket en militæroperasjon i Jenin.

Den stadige utvidelsen av bosettingene gjør livet enda vanskeligere for palestinerne. På Vestbredden er det omkring 280 bosetninger – ulovlige i henhold til folkeretten – med nesten 450 000 innbyggere, en økning fra 82 000 i 1990.¹ Disse bosettingene preger palestinernes hverdag med trafikksperringer, en allestedsnærværende israelsk hær, segregeringstiltak, kollektive avstraffelser, omdirigering av vannressurser til bosetterne, konfiskering av land, ødeleggelse av oliventrær og avlinger, og annektering av deler av Jordandalen (Al Ghor).

I områdene under israelsk kontroll er det umulig å bygge hus, og de som har hus der, risikerer å få dem revet. I tillegg kommer presset fra bosettere som prøver å opprette nye bosettinger, selv om det er i strid med israelsk lov (bosettingen må formelt godkjennes av myndighetene i Tel Aviv). 20. juli forsøkte rundt tusen bosettere å opprette ti nye «utposter». Lignende forsøk på uautorisert bosetting vil garantert skje igjen, for initiativtakere får pengegaver fra amerikanske privatpersoner og blir sjelden plaget av de israelske sikkerhetsstyrkene.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Siden begynnelsen av året har sammenstøt mellom bosettere og palestinere ført til rundt hundre sårede, og to palestinere har mistet livet. I Øst-Jerusalem, hvor det bor nesten 250 000 bosettere, er mange nabolag der palestinerne er i flertall, som Sheikh Jarrah og Silwan, også utsatt for tvangsutkastelser, ekspropriering eller rivning av hus. Flere palestinske ledere anklager regjeringen til Yair Lapid, midlertidig statsminister etter at Naftali Bennetts regjering ble kastet i juni, for å framskynde bosettingsaktivitetene i forkant av det israelske parlamentsvalget 1. november.²

Denne koloniseringen forverrer bare palestinernes følelse av å leve i en utrygg tilværelse – det er sjelden de når fram med rettslige skritt mot volden fra bosetterne eller mot myndighetenes eksproprieringer. Den israelske maskinen arbeider systematisk, bevisst og langsiktig for å sette en definitiv stopper for prosjektet om en uavhengig palestinsk stat – uansett hvor liten. Israels beslagleggelse av stadig større deler av Vestbredden og utvidelsen av bosettingene er et nådestøt for Oslo-prosessen. Samtidig opprettholdes illusjonen om palestinsk suverenitet, mye fordi giverlandene fortsetter å finansiere den palestinske selvstyremyndigheten uansett hva som skjer på bakken.

Politiske og økonomiske problemer

Utover denne ekspansjonismen, som er i klar strid med folkeretten, sliter det palestinske samfunnet med sine egne byrder, blant annet en politikk preget av splittelser. Verken Fatah, ryggraden i den palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden, eller Hamas, som har makten i Gaza, har noen demokratisk legitimitet, siden det ikke har blitt avholdt president- eller parlamentsvalg på femten år. Denne suspensjonen av demokratiet har skapt et skadelig klima preget av klientelisme og korrupsjon. I tillegg bryter det til stadighet ut interne strider i den palestinske nasjonalbevegelsen, i en tid hvor det er usikkert hvem som skal etterfølge Mahmoud Abbas. Situasjonen ber om en forsoning mellom Fatah og Hamas, spesielt på grunn av normaliseringen av forholdene mellom Israel og flere arabiske land. Men en slik forsoning står ikke på dagsordenen, til stor misnøye blant palestinerne som ønsker en forent front mot Israel.

Den økonomiske situasjonen er også svært bekymringsfull. Økonomien har blitt hardt rammet av koronapandemien og prisøkningene på olje, gass og mat grunnet krigen i Ukraina. Ifølge offisiell statistikk er 40 prosent av den yrkesaktive befolkningen på Gazastripen og over 26 prosent på Vestbredden arbeidsledige. Arbeidsledigheten har skapt et samfunn med enorme ulikheter. Mens forretningsmenn og «entreprenører» har tjent godt på investeringer i eiendomssektoren, en bærebjelke i økonomien, har resten av befolkningen ingen andre alternativer enn å ta opp stadig mer gjeld.

En allianse av interesser har dermed oppstått mellom kapitaleiere og innflytelsesrike personer i den palestinske myndigheten for å forsterke det lånefinansierte forbruket som i det store og hele har vært myndighetenes svar på de økonomiske problemene. I tillegg forverrer underordningen av den palestinske økonomien de israelske inntektsforskjellene, og forsterker sosiale ulikheter mellom de som har arbeidstillatelse i Israel, og de som jobber i de palestinske områdene. Arbeid i Israel er den nest største kilden til sysselsetting for innbyggerne på Vestbredden etter den palestinske selvstyremyndigheten.

Kollektiv handling er mulig

De økonomiske problemene har – sammen med framveksten av et lite mindretall som gjør lite for å skjule sin velstand, inkludert ledere i selvstyremyndigheten og familiemedlemmene deres – gitt opphav til en rekke protester. I over ti år har det palestinske samfunnet opplevd kontinuerlig uro. Lærere, leger, offentlige ansatte og jurister har alle uttrykt sin misnøye over den sosioøkonomiske situasjonen og den politiske utviklingen (demonstrasjoner for friheter og rettigheter, protester mot de palestinske sikkerhetsstyrkenes vold og vilkårlige handlinger). I 2019 fordømte flere tusen lønnsmottakere, offentlig ansatte, fagforeningsfolk og ledere av små og mellomstore bedrifter en lov som åpnet for etablering av private trygdeordninger.³ Selvstyremyndigheten la loven på is etter protestene.

Det siste tiåret har det også vært flere protester knyttet til samfunnsutviklingen. Flere kvinner har protestert mot volden de utsettes for, og opprettholdelsen av patriarkalske praksiser. Mistillit til den palestinske selvstyremyndigheten og dens autoritære trekk ligger til grunn for mye av mobiliseringen i det palestinske samfunnet. Det skaper bekymring i Israel. 18. august stengte den israelske hæren sju menneskerettsorganisasjoner i et nattraid mot kontorene deres i Ramallah, «hovedstaden» på Vestbredden. I oktober definerte Israel seks av disse som «terrororganisasjoner», en anklage som ni europeiske land, inkludert Norge, har tatt avstand fra i en felles uttalelse fordi de mener Israel mangler bevis.

For mange palestinere illustrerer dette raidet at Israel ønsker å sette munnkurv på et palestinsk sivilsamfunn som ikke bare viser seg stadig mer selvstendig overfor regimet til Abbas, men også baner vei for framtidige former for motstand og protest. Generalstreiken 18. mai i fjor, som fikk stor oppslutning både i de okkuperte territoriene og blant palestinere med israelsk statsborgerskap, viste at kollektiv handling kan overskride den geografiske fragmenteringen og de politiske splittelsene.