Siden februar har faren for atomkrig preget nyhetene, men i de fleste land vender de politiske partiene blikket bort. Kandidater til det amerikanske senatet – det kammeret i parlamentet som mest direkte behandler USAs utenrikspolitikk – debatterte nylig i en time uten å uttale ordet «Ukraina». Det har heller ikke vært noen store demonstrasjoner mot atomvåpen. Diplomatiet synes å ha blitt gitt opp. Så å si alle medier mener at atomtrusselen bare er russisk utpressing for å dekke over hærens militære fadeser. Bjørnen brøler fordi den er presset opp i et hjørne, blir vi fortalt. Bjørnen bløffer. Det er ingen grunn til å bekymre seg. På bakken blir kampene stadig hardere. Sabotasje blir besvart med bomberegn. Men de fleste andre steder insisterer man på å snakke om alt annet.
Da den franske nasjonalforsamlingen debatterte krigen i Ukraina 3. oktober, skjedde det i en tid preget av likegyldighet. Kanskje burde vi, av barmhjertighet, ha forbigått debatten i stillhet. Flaue bemerkninger fra parlamentsmedlemmer som forsøkte å markere avstand fra tidligere forbindelser til Vladimir Putin, konkurrerte her med grandiose tirader om «den frie verden» som virket hentet direkte fra 1950-tallet. Som under hver krig USA har engasjert seg i siden Korea-krigen, griper pregløse politikere og journalister til sine evinnelige analogier: München, Chamberlain, Stalin, Churchill, Hitler – som om menneskehetens historie bare består av årene 1938 og 1939. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
