Siden februar har faren for atomkrig preget nyhetene, men i de fleste land vender de politiske partiene blikket bort. Kandidater til det amerikanske senatet – det kammeret i parlamentet som mest direkte behandler USAs utenrikspolitikk – debatterte nylig i en time uten å uttale ordet «Ukraina». Det har heller ikke vært noen store demonstrasjoner mot atomvåpen. Diplomatiet synes å ha blitt gitt opp. Så å si alle medier mener at atomtrusselen bare er russisk utpressing for å dekke over hærens militære fadeser. Bjørnen brøler fordi den er presset opp i et hjørne, blir vi fortalt. Bjørnen bløffer. Det er ingen grunn til å bekymre seg. På bakken blir kampene stadig hardere. Sabotasje blir besvart med bomberegn. Men de fleste andre steder insisterer man på å snakke om alt annet.
Da den franske nasjonalforsamlingen debatterte krigen i Ukraina 3. oktober, skjedde det i en tid preget av likegyldighet. Kanskje burde vi, av barmhjertighet, ha forbigått debatten i stillhet. Flaue bemerkninger fra parlamentsmedlemmer som forsøkte å markere avstand fra tidligere forbindelser til Vladimir Putin, konkurrerte her med grandiose tirader om «den frie verden» som virket hentet direkte fra 1950-tallet. Som under hver krig USA har engasjert seg i siden Korea-krigen, griper pregløse politikere og journalister til sine evinnelige analogier: München, Chamberlain, Stalin, Churchill, Hitler – som om menneskehetens historie bare består av årene 1938 og 1939. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
