Historien som våpen

Dersom man først hørte om andre verdenskrig gjennom minnemarkeringene i år, ville man ikke ha skjønt mye av den. 27. januar markerte direktøren for Auschwitz-museet årsdagen for frigjøringen av konsentrasjonsleiren uten å invitere noen av frigjørerne. Russland ble nevnt i den offisielle talen, men bare for å sammenligne Auschwitz og krigen i Ukraina – «nok en gang blir uskyldige drept for fote i Europa». 25. april markerte Italias nyfascistiske senatspresident Ignazio La Russa frigjøringen av landet sitt med en utskjelling av Kreml. Han var på besøk i Praha den dagen og viste sin respekt ved minnesmerket til Jan Palach, før han besøkte en nazistisk konsentrasjonsleir. «Et smålig forsøk på å slenge ‘alle totalitarismene i det forrige århundret’ oppi samme gryte, om natta er alle kyr svarte, dermed ser vi ikke lenger noen kyr», kommenterte filosofen og journalisten Cinzia Sciuto.

Hvem fikk i disse seremoniene med seg at det største nederlaget til Wehrmacht var i Stalingrad? At elleve millioner sovjetiske soldater falt i kampen mot Nazi-Tyskland, for ikke å snakke om de femten millioner sivile som mistet livet? For 60 år siden hadde USAs president John F. Kennedy få kvaler med å si at «ingen nasjon i krigshistorien har lidd mer enn Sovjetunionen gjorde under andre verdenskrig». Ingen vestlig leder ville våget å si noe lignende i dag. Etter invasjonen i Ukraina er det forbudt å si noe positivt om Sovjetunionen eller Russland. (…)