Den 4. juli 2023 var den varmeste dagen på jorda i nyere tid, antagelig på hundre tusen år. Bare en uke senere ga klimaskribenten Jeff Goodell ut en bok med en tittel som føles som et tegn i tiden: The Heat Will Kill You First – Life and Death on a Scorched Planet. Om det ikke allerede var klart av tittelen og alle avisoverskriftene verden over, hamrer boka inn erkjennelsen av at sommervarmen har gått fra å være et mildt ubehag til å bli en reell trussel mot liv og helse. «Når varmen kommer, er den usynlig», skriver Goodell. «Den bøyer ikke trær og blåser ikke hår over ansiktet ditt for å melde sin ankomst. Den bare omslutter deg og virker på deg på måter du ikke kan kontrollere. Du svetter. Hjertet pumper. Du blir tørst. Sola føles som en geværmunning rettet mot deg.» Goodell dramatiserer, men kan knapt sies å overdrive. I boka viser han at det har vært en eksplosiv økning i heteslag, varmerelaterte dødsfall og temperaturer som nærmer seg ulevelige nivåer.
I innledningen til en annen aktuell bok, Climatic Media – Transpacific Experiments in Atmospheric Control (2022), beskriver mediehistorikeren Yuriko Furuhata den kvelende fuktige varmen i Tokyo med en mer humoristisk iakttakelse. Den japanske gadget-kulturen har utviklet et mottiltak, forteller han: et bærbart klimaanlegg du kan ha på deg under klærne, Reon Pocket, som festes i nakken. Hetebølgene har fått fart på innovasjonen, og nå finner vi også Fujitsus kjølekrage, som omslutter hele halsen, og det Tokyo-baserte selskapet Glotures Wear Cool-belte, som kjøler ned rygg og mage. Furuhata bruker slike oppfinnelser som en illustrasjon på det han kaller en «termostatisk tendens», hvor mennesker prøver å konstruere mikroklimaer, som også blir utvidet til det ekstreme i forsøkene på å beherske jordas makroklima med geoingeniørkunst.
Furuhata gir en historisk analyse av klimakontroll ikke bare som en menneskelig tendens, men også som en framtidsfantasi og en del av modernitetens ønske om å beherske naturen. Ønsket om å regulere det umiddelbare klimaet kan få både lokalklimatiske og makroklimatiske følger. Varmen får oss til å trekke innendørs og bruke klimaanlegg. Det bidrar i sin tur til at byene blir enda varmere ettersom klimaanleggene slipper ut varme i den andre enden. Klimaanleggene bidrar samtidig til utslipp av klimagasser som øker temperaturen globalt. Vår termostatiske tendens forverrer i verste fall problemet. Furuhatas historiske beskrivelser fra det 20. århundret viser at forsøkene på å kontrollere klimaet likevel har utgjort et produktivt og eksperimentelt moment i utviklingen av atmosfærevitenskapene.
Atmosfærens hemmelige liv
Meteorologien og klimatologien blir tvunget til å være ydmyke i sine ambisjoner om å forutsi framtiden, siden tilfanget av faktorer som må regnes inn, er stort, og stadig ser ut til å øke. Atmosfærens øverste lag, som spøkefullt har blitt omtalt som «ignorosfæren» fordi vi vet så lite om den, er for eksempel befolket ikke bare av nordlyset, men også av merkelige lysfenomener som enorme «blå jetter», «røde ånder» som opptrer sammen med tordenvær i lavere luftlag, og «alver», sjeldne elektromagnetiske ringformasjoner som er vanskelige å observere i detalj oppe i atmosfærens yttergrense. Nylig fant forskere ut at disse øvre luftlagene er i ferd med å kjøles kraftig ned og skrumpe inn.1Fred Pearce, «The Upper Atmosphere Is Cooling, Prompting New Climate Concerns», Yale Environment 360, 18. mai 2023. Ingen vet med sikkerhet hva det vil bety for oss som lever her nede.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Aerologien, som studerer luftas ulike lag, er en gren av atmosfærevitenskapene. Klimatologien studerer varige mønstre og større tendenser, mens meteorologien forholder seg til vind, skydannelser og nedbør. Tradisjonelt har disse fagene i all hovedsak basert seg på kjemiske og fysiske lover, samt matematiske modeller. I det vi kunne kalle den nye atmosfærevitenskapen, blir det biologiske samspillet med atmosfæren stadig mer sentralt, og vi har fått nye tverrfaglige vitenskapsgrener som bioaerologi, biometeorologi og bioklimatologi. Sammen avdekker disse disiplinene hvordan atmosfærens hemmelige liv utspiller seg i utåndingene, utsondringene, bindingene og innåndingene til mikroorganismer, trær, hav og landskaper.
Men til vitenskapen om den levende atmosfæren burde vi også regne inn det lunefulle samspillet mellom atmosfæren og oss uberegnelige mennesker. Vår tids klimatologi er intenst fokusert på klimakrisens problemstillinger, men den hadde sitt opphav i andre former for praktisk mestring av lufta. Slik meteorologien vokste fram på 1700- og 1800-tallet med skipsfartens behov, viser Furuhata hvordan det 20. århundrets tekniske omgang med atmosfæren og klima sprang ut av byplanlegging, luftfart og kanskje framfor alt den militære kampen om kontroll over luftrommet.
Krig og værkontroll
Gasskrig og flykamper gjorde lufta til en kampsone allerede under første verdenskrig. Etter bombingen av Guernica i 1937, slaget om Storbritannia i 1940 og angrepet på Pearl Harbor i 1941 ble det klart at militær dominans var avhengig av beherskelsen av lufta. Denne erkjennelsen fikk også følger for klimaforskningen og meteorologien.
Ifølge Furuhata skjøt forsøkene på å beherske været og klimaet for alvor fart under andre verdenskrig. Britiske Royal Air Force satte sammen en gruppe kjemikere til å utvikle en metode for å fjerne tåke, mens japanske forskere ledet av Nakaya Ukichirō jobbet for å skape tåke ved hjelp av aerosoler, altså små partikler i lufta. Lufta kondenserer lettere med partikler enn uten, og det viste seg snart at nøkkelen til nedbør – og dermed til å skape regn og snø – er en passelig mengde av passelig store aerosoler. Etter krigen besøkte Ukichirō Oslo under en internasjonal konferanse om snø og is i 1948, der han presenterte en film som viste hvordan snøkrystaller kunne dyrkes fram i laboratoriet på harepels og andre egnede medier. I etterkrigstiden ble han hentet inn av det amerikanske forsvaret for å jobbe videre med værkontroll. I denne perioden utførte Ukichirōs amerikanske forskerkollega Vincent Schaefer og hans team flere hundre eksperimenter i Prosjekt Cirrus, der de ikke bare modifiserte cirrus-skyer, men også stratus- og cumulus-skyer, og prøvde å styre en orkan og mønstre selv de største stormene som militærstrategiske redskaper.
Under Vietnamkrigen testet USA værmodifisering i India, ifølge Furuhata med det humanitære påskuddet om å lette tørken. Da metodene virket å fungere, ble de i 1967 brukt for å forsøke å lede orkaner inn over Laos for å ramme de nordvietnamesiske forsyningslinjene, og det kontroversielle forslaget om å så skyer kom fra ingen ringere enn fysikeren Edward Teller, hydrogenbombens oppfinner. Lyndon B. Johnson ga grønt lys for dette militærteknologiske væreksperimentet – som ikke synes å ha fungert etter hensikten – til tross for at rådgivere hadde advart mot sterke reaksjoner og avsky i nasjonale og internasjonale meteorologi-kretser.2For en grundigere gjennomgang av disse historiske debattene og militærkampanjene, se J.R. McNeill og Corrinna R. Unger (red.), Environmental Histories of the Cold War, Cambridge Univ. Press, 2010. Kritikken var langt mer enn en ryggmargsrefleks. Allerede to år før dette skjedde, hadde det blitt nedsatt en amerikansk kommisjon for værmodifisering som utarbeidet en rapport, «Weather and Climate Modification». Den anbefalte internasjonalt forskningssamarbeid og advarte mot militær bruk av værmodifisering.3For en full versjon av denne rapporten, se nettsiden til National Science Foundation.
Det er all grunn til å tro at sikkerhetspolitikken i det 21. århundre gradvis vil dreie bort fra territorial krig og i retning av forsvar mot overterritoriale trusler fra en farlig ustabil felles atmosfære. Istedenfor å sikre det nasjonale luftrommet vil forsvaret bestå i å sikre seg mot lokalklimatiske katastrofer. Et mer fredelig og vellykket samarbeid med atmosfæren vil derimot kreve en endring av det kulturelle klimaet, eller klimakulturen, noe som allerede er i emning. Vi trenger ikke bare klimateknikk, men også en klimaetikk understøttet av en helhetlig atmosfærefilosofi. Vitenskapens funn må omsettes til en ny måte å forstå livet på, der den usynlige lufta virkelig kan sette menneskelivet i et nytt perspektiv.
Luftas filosofi
Lufta er det usynlige elementet som omslutter alt annet, et element vi har lett for å glemme inntil det blir påtrengende med stormer eller hetebølger. Vinden og pusten er i mange kulturtradisjoner det helligste og mest opphøyde av alle elementer, fordi det er et nærvær som finnes både i og utenfor oss. Lufta er ikke bare en allmenning, men noe langt mer intimt: innånding og utånding, duft og utsondring, trykk, fukt og lukt forbinder det indre og det ytre, det nære og det fjerne, kroppen og omgivelsene.
I begynnelsen av det 20. århundret begynte forestillingen om miljøets viktige rolle nesten umerkelig å sive inn i filosofien. Den tyske sosiologen Georg Simmel påpekte for eksempel hvordan den andres lukt har en eksistensiell dimensjon: «Å lukte noens atmosfære er den mest intime oppfatning av en annen person, som så å si trenger inn i sansene våre i en luftig form.»4Georg Simmel, kapittelet «Der Raum und die räumlichen Ordnungen der Gesellschaft» i Soziologie. Untersuchungen über die Formen der Vergesellschaftung, A. Duncker & Humblot, Berlin / Leipzig, 1908. Han ser en økt følsomhet for lukt som et tegn på sosial reservasjon i det moderne samfunnet, noe som bokstavelig talt fører til avstandstagen – en tendens som selvsagt ble forsterket under koronapandemien.
Vi kunne i forlengelsen av dette poenget påpeke at de andres følelsesliv også virker smittende og griper inn i vår egen sfære, slik at fronter og turbulens kan oppstå. Vi snakker om temperament som et spørsmål om temperatur: Mennesker kan være varme eller kjølige. Eller vi går mer klimatisk til verks og snakker om hvordan noen er tørre eller frodige, stormfulle eller stille. Tilsvarende blir det selvsagt fristende å forklare ulike folkekarakterer ut fra klimaet, noe filosofien har gjort helt siden Aristoteles og Hippokrates.
Siden mennesket forholder seg til klimaet overalt, kunne vi tenke at forholdet til elementene er universelt, men begrepene og erfaringene bærer i seg meningsfulle regionale variasjoner. I tradisjonell kinesisk tenkning rommer de fem elementene metall og tre, men ikke luft. I Japan er en klimatisk livsforståelse fanget inn av hverdagsspråket med ordet fudô, som bokstavelig oversatt betyr «vind-jord». Dette særjapanske ordet har blitt gitt filosofisk tyngde i arbeidene til Heidegger-eleven Tetsurō Watsuji i hans lenge glemte Fūdo: Ningengaku-teki kōsatsu (1935), som ble oversatt til engelsk som Climate and Culture: A Philosophical Study (1961). Når Furuhata drøfter Watsuji, er han opptatt av sammenhengen mellom en interesse for jorda som nasjonens grunnlag i en blanding av organisk metaforikk og geopolitikk, som skulle vise seg så forførerisk både i Japan og Tyskland opp mot andre verdenskrig.
Brytning mellom to tendenser
Røttene til en tanke om klima, natur og folkeånd stikker dypt: Watsuji hentet ikke bare inspirasjon fra Heideggers stemningsfilosofi og eksistensielle fenomenologi, men også fra Johann Gottfried von Herder (1744–1803), som først formulerte begrepet klimatologi. For Herder var klimatologien et middel ikke så mye til å forstå naturen, men til å forklare forskjellene mellom kulturer, som uunngåelig formes av klimaets livsbetingelser. Watsuji påpeker at Herder nok lot seg lede av en poetisk fantasi og en form for klimadeterminisme, men han anser problemstillingen som så viktig at det er forsøket verdt å gjenoppta Herders prosjekt. Det kan føyes til at Herder selv skriver om menneskets aktive rolle overfor klimaet med en treffsikkerhet som fortsatt imponerer:
«Uten tvil er klimaet en legemliggjøring av krefter og innflytelser som både planter og dyr bidrar til, og alt som lever bidrar til gjensidige forvandlinger, slik mennesket også står plassert som hersker over jorda, som det også kunstferdig forandrer. Siden mennesket stjal ilden fra himmelen og behersket jernet med sin neve, har det ikke bare underlagt dyrene, men også sine menneskebrødre sin egen vilje, og siden de har oppfostret både disse og plantene som tjenere til sine egne formål, har mennesket på mangfoldige måter medvirket til klimaets forandringer.»5Johann Gottfried von Herder, Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit, Berlin og Weimar, Johann Friedrich Hartknoch Verlag, 1784–1791
Vel er vi som «leire i klimaets hånd», sier han, men klimaet kan også elte fram «et mangfold av ulike former», og i denne formingen kan mennesket selv bidra og ta noe av skjebnen i egne hender.
I sin klimahistoriske refleksjon er monsunen Watsujis hovedeksempel. Han drøfter hvordan hele den japanske kulturen er preget av denne periodiske lumre og utmattende varmen som innbyr til resignasjon og det han kaller en følelsesløs livsholdning. Han mener denne er enda mer utbredt i Kina, der monsunklimaet er mer enerådende, for japanerne har i tillegg tyfoner, uforutsigbare tropiske orkaner som gir dem et stormfullt, krigersk og oppfarende temperament. Mye av utlegningen til Watsuji handler om brytningen mellom disse to tendensene i kunst, historie, politikk og tenkning.
Vinden, varmen, kulda og kroppen
Ved første øyekast kan denne klimatiske kulturforklaringen virke forenklende, om ikke også fordomsfull. Men i Watsujis klimafilosofi skjer det noe mer betydningsfullt: Watsuji viderefører Heideggers filosofi om stemninger, som også ofte utlegges og oversettes som atmosfære. Når vi fryser, skriver Watsuji, påvirker det hva Heidegger kaller vår «eks-istens», for kulden utenfor meg og i meg kan ikke skilles fra hverandre. Tilsvarende preger hetebølgene og monsunens lummerhet livsstemningen og livsrytmen, slik at miljø og subjekt blandes sammen. Vi er ikke helt oss selv i varmen. Varmen som får oss til å koke over i raseri eller kollapse i apati. Så hvem er vi om ikke en del av heten selv?
Stemningen gir opphav til tanker som på et vis kommer fra omgivelsene, følelser som oppløser skillet mellom det indre og det ytre. Slik sett er det relevant at fudô, som Watsuji gjorde til sitt hovedbegrep, har blitt oversatt som «vind-kropp» av en av hans arvtakere i Kyoto-skolens japansk-europeiske miljøtenkning, Tadashi Ogawa. Han har også satt det i sammenheng med chi, en kraft som finnes både i det ytre og i det indre. Hans Watsuji-inspirerte bok har kommet ut på engelsk som Phenomenology of Wind and Atmosphere (2021). I hverdagserfaringen gjenfinner han erfaringen av «vind-kropp» i opplevelsen av en luft ladet med stemning eller en «spenningsfull luft» (kinehosita kuhki).6Se Tadashi Ogawa, «Gefühl und Stimmung in der politischen Phänomenologie im Anschluß an Machiavelli», Universitetet i Kyoto, 2004.
Watsujis fudô-begrep blir også grundig gjennomgått i David W. Johnsons Watsuji on Nature: Japanese Philosophy in the Wake of Heidegger (2019). Johnson forklarer her at fudô ikke er det samme som klima: Det finnes ikke noe fudô på Antarktis, siden kontinentet ikke har hatt en permanent menneskebosetning. Det gjør det derimot i Arktis: Det er vanskelig å tenke seg et mer fullkomment eksempel på fudô enn den opprinnelige levemåten til inuittene, med deres rike og komplekse forhold til snøen og isen, deres tålsomme mentalitet og iglo-arkitektur, varmet opp av deres egen kroppsvarme og en beskjeden tranlampe.
Stoffskifte og klimaregulering
Klimateknologien oppstår i skjæringspunktet mellom arkitektur og økologi, og en relativ kontroll av luft, vind og livsmiljø er åpenbart mulig i bygninger. Klimakontroll kan faktisk sies å være arkitekturens fremste oppgave. Bygninger holder på varmen eller kjøler oss ned, stenger vinden ute og beskytter oss mot vær, regn og fukt.
Hos Furuhata er også arkitekturen et sentralt tema. Han skriver inngående om den såkalte metabolistiske skolen, som med utgangspunkt i Karl Marx’ tenkning om et generelt stoffskifte fikk stor innflytelse i Japan på 1960-tallet. Denne arkitekturbevegelsen utvidet tanken om klimakontroll til en visjon om arkitekturen som del av naturens «vitale prosesser fra atom til galaksehop». De var også opptatt av tanken om jorda som et lukket klimasystem, en kapseløkologi i stor skala, inspirert av Kenneth Bouldings tekst «The Economics of the Coming Spaceship Earth» (1966). Med romkapselen som forbilde skapte de flyttbare, mikroklimatiserte kapselmoduler som kunne stables oppå hverandre som konteinere.
Drømmen om å gjøre større områder til klimaregulerte kapsler førte til et samarbeidsprosjekt mellom den amerikanske designeren Richard Buckminster Fuller og den japanske arkitekten Shoji Sadao, som foreslo å bygge en stor kuppel over Manhattan, et prosjekt de framsatte i 1960. Ifølge Buckminster Fuller ville den «stenge ute regn, snø og stormer, så vel som industriell forurensning fra utsiden», og den ville kanskje ha stengt røyken fra sommerens skogbranner ute også, samtidig som «temperaturen på innsiden vil være så stabilisert at kuppelen vil få en semitropisk atmosfære».
Slike isolasjonsdrømmer faller uansett på sin egen ugjennomførbarhet: Arkitektonisk kan vi ikke domestisere særlig store deler av atmosfæren. Om alternativet, en form for klimatisk design, er en aldri så diskutabel tilnærming til atmosfæren, må tiltak for manipulasjon av temperatur og vær like fullt diskuteres grundigere, både akademisk og i offentligheten, siden den termostatiske tendensen gjør oss desperate når vi blir ofre for ekstremvær og et løpsk klima. Direkte kjemiske inngrep i atmosfæren for å dempe sollyset framstår som et delirium framprovosert av den globale varmen og har blitt møtt med velbegrunnet og sterk motstand av forskerstanden. Men kunne en regional atmosfærekontroll fungere, for å dempe varmen eller andre uønskede former for ekstremvær? Mens vi i Vesten diskuterer hypotetiske inngrep, som å produsere skyer langs kysten ved å sprøyte vanndamp opp i høyere luftlag, har Kina allerede iverksatt en rekke metoder for værkontroll. Kinas kontor for værkontroll har 37 000 ansatte, og innsatsen går særlig ut på å skape regn der det trengs, eller å løse opp skyer og nedbør slik de gjorde under OL i 2008.
Atmosfæren som biologisk konstruksjon
Viljen til å mestre sitt eget luftrom er likevel et hinder for en atmosfære-filosofisk innsikt, og en ny klimaetikk må snarere vise forståelse for at atmosfæren er én: et sammenhengende osean av luft som strekker seg fra landjorda og opp mot det ytre rom. Over alle hav og kontinenter virvler, strømmer og flyter lufta og fører med seg fuktighet og partikler.
Siden atmosfærens sammensetning og relative stabilitet er et mirakel utført av fotosyntesen, er det slående at de dypeste betraktningene om lufta de siste årene finnes i en bok om planter, i filosofen Emanuele Coccias La Vie des Plantes (2017). Her sier han at det er umulig å forstå en plante uten å forstå hva verden er, og motsatt kan vi bare forstå vår verden gjennom plantene, som ikke bare gir føde til andre livsformer på landjorda, men også har skapt atmosfæren. Pusten, på gresk pneuma (ånd eller pust), er livets mest grunnleggende trekk, og i Bibelens skapelsesberetning skaper jo også Gud mennesket ved å «blåse liv» i leiren, men for Coccia er det avgjørende at plantene er menneskets livsbetingelse og inntar en primær rolle i verden, mens mennesket og dets intellekt kommer senere. Selv sjelen og ånden tilhører verdens pust: Det tyske atmen (å puste), som er roten til begrepet atmosfære, kommer fra det indoeuropeiske Atman, som i sanskrit-tradisjonens vediske tenkning betyr sjelen eller ånden. Å ånde er ifølge Coccia å romme noe av det som rommer oss. Omgivelsene og det pustende, levende individ er ett og kan ikke forstås atskilt. Blanding er verdens fremste prinsipp, og i atmosfæren kommer alt i kontakt med alt annet.
Klimatiske medier
Coccias metafysiske overveielser ligger ikke så langt fra Furuhatas beskrivelse av klimaet som et medium. Furuhata forklarer at han bruker tittelbegrepet «klimatiske medier» i dobbel forstand. For det første er klimaet og atmosfæren et fysisk medium og gjenstand for alle mulige utvekslinger og kommunikasjoner (radiosignaler, stråling og mye annet). For det andre betyr klimatiske medier alle framstillingsformer som gjør den usynlige atmosfæren synlig, alle modeller og plansjer som gjør omskiftelige værsystemer og klimatiske mønstre begripelige for oss.
Atmosfæren, som tidligere ble tatt for gitt som noe implisitt, blir gjort til noe eksplisitt, skriver Furuhata. Lufta kommer først i forgrunnen når den blir offer for tekniske inngrep, og dens bevegelser blir først mulige å forholde seg til strategisk når vi kan måle og kartlegge dem. Gjennombruddet i arbeidet med å lage pålitelige værmeldinger kom med de første meteorologene. Vilhelm Bjerknes’ (1862–1951) forskningsprosjekt som begynte i 1902, ble et vannskille innen vitenskapeliggjøringen av værvarsler. Bjerknes’ geni-strek var å dele inn luftrommet i et rutenett for så å utvikle ligninger for termodynamiske forutsigelser om fordelingen av varm og kald luft, og bevegelsen mellom fronter og luftlag.
Selv om Coccias mer økologiske forståelse av mediering i prinsippet kunne beskrives som en fenomenologi, er det innslag av nye vitenskapelige funn også i hans atmosfære- og plantefilosofi. Er det noe klimaendringene har vist oss, er det at forholdsvis små fraksjoner kan utgjøre en stor forskjell. Eksperimenter med værmanipulasjon viser oss noe som er avgjørende i klimaendringenes tid: Relativt små endringer i den atmosfæriske sammensetningen av kjemiske stoffer og partikler kan få store konsekvenser. Ikke bare måler vi CO2-innholdet i atmosfæren i langt mindre kvanta enn prosent, nemlig deler per million (ppm). Som forholdstall høres det forsvinnende lite ut, men den 2,5 ppm vi legger til i atmosfæren hvert år, veier hele 20 milliarder tonn. Dermed er det de foreslåtte anleggene for direkte karbonfangst som virker forsvinnende små. Langt mindre kjemiske endringer i atmosfæren kan gjøre store utslag, som for eksempel innvirkningen av gasser fra kjøleanlegg og spraybokser på ozonlaget. Slike påvirkninger viser at ikke bare menneskesamfunnet, men også det Furuhata kaller klimatiske medier – plansjer, målinger og modeller – i praksis er blitt en integrert del av jordas klimasystem.
Menneskeskapte plansjer og skjemaer virker altså tilbake på planeten og atmosfæren i en feedback-effekt, og demonstrerer slik sett det Vladimir Vernadskij i tittelen på en artikkel kalte «Vitenskapelig tenkning som planetært fenomen».7Se Vladimir I. Vernadskij, «Scientific thought as a planetary phenomenon: The biosphere and the noosphere» i Paul R. Samson and David Pitt (red.). The Biosphere and Noosphere Reader – Global environment, society and change, Routledge, London, 1998. Å få i stand en lignende feedback fra kunnskap om global oppheting til en sporbar innvirkning på atmosfæren er vår tids store oppgave. I den globale oppvarmingen har vi store datasett og registrerer ikke bare CO2, men også metangass med ulike isotoper som kan spores presist tilbake til utslipp fra storfe og fracking.
Partiklenes gåtefulle vandringer
I klimavitenskapens langtidsvarsler er det mange usikkerhetsmomenter, der vi fortsatt mangler gode modeller og sikre resultater. En av disse er virkningen av aerosoler – som blant annet finnes i luftforurensning over byene, og som faktisk bidrar til å kjøle ned lufta, i det minste om dagen, selv om de også fungerer som et varmeteppe om natten. Det blir en ubekvem oppgave for klimaforskerne å forklare at elbiler og renere luft bidrar til mer oppvarming lokalt. I første omgang vil kanskje noen trekke forhastede slutninger og tenke at forurensning er bra, eller i det minste greit, men å formidle kompleksiteten i atmosfærens mekanismer er likevel en del av klimavitenskapens oppgave: Utfordringen er å få det uforutsigbare samspillet mellom aerosoler, fuktighet, temperatur og drivhusgasser til å vekke interesse og respekt for atmosfærens finstemte mekanismer.
Kartlegging av aerosoler er ikke bare en vitenskapelig kriseovervåkning av en atmosfære i ulage, for de siste tiårenes funn gir også en fascinerende innsikt i hvordan lufta og atmosfæren fungerer. Sand og støv fra Kina blåser jevnlig over hele Stillehavet, og på veien gir de fruktbart jordsmonn på øygruppen Hawaii, som uten denne tilførselen ville gått tom for kalium og andre næringsstoffer. En lignende transport skjer fra Afrika med de såkalte handelsvindene, som bringer støv inn over det ellers fattige jordsmonnet i Amazonas i så store mengder at det blir anslått at den frodige regnskogen ville vært en umulighet uten. Aerosolenes lange migrasjoner er også problematiske. På Grønland har de funnet blyfragmenter i dype islag, som viser seg å komme fra gruvedrift i Romerriket for to tusen år siden.8McConnell et al., «Lead pollution recorded in Greenland ice indicates European emissions tracked plagues, wars, and imperial expansion during antiquity», PNAS, 11. april 2018. I dag er Grønland selvsagt utsatt for langt mer svevestøv: Sot og aske fra skogbranner i Nord-Amerika legger seg på isen og får den til å smelte raskere. Det gjør også støv fra Aralsjøen, som en gang var verdens fjerde største innsjø og nå er blitt til en ørken av giftig støv. Salt og sprøytemidler blåser med vinden til Grønland i så store mengder at konsentrasjonen i brystmelken til inuittkvinner viser seg å være skadelig for barn som ammes.
Skyenes flyktige funksjoner
En annen del av luftas hemmelige liv er skyenes innvirkning på klimaet. Aerosolene kan bidra både til skydannelser, oppløsning av skyer, og nedbør. De minste partiklene skaper lett mindre dråper som danner skyer, men de er uegnet til å skape regn. Langt viktigere enn sand og støv er de organiske aerosolene, som riktignok er langt færre, men også mye større. Organiske aerosoler som soppsporer, pollen, hudfragmenter og knuste blader er vekstmedier for kondenseringen av regn og dannelsen av snøkrystaller.
Hva som skjer når aerosolene i atmosfæren forandres, er uforutsigbart. I 2020 kom den første store studien som viste at nedbør nå kondenserer rundt mikroplast i stor skala: Om det fører til mer regn, er uvisst, men det er allerede problematisk at plasten på denne måten sprer seg overalt, til steder som ellers ville vært rene og uforsøplede. Forskernes overslag tilsier at 10 000 tonn plast regner over USA hvert år, noe som tilsvarer omkring 123 millioner plastflasker.9Se Janice Branney et al., «Plastic rain in protected areas of the United States», Science, 12. juni 2020. Hvilken innflytelse mikroplast har på vær, nedbør og klima, vet vi fortsatt lite om.
En annen endring i aerosolene og deres fordeling er aske og sot fra skogbranner. Forskning på skogbranner i Amazonas har bekreftet noe meteorologene lenge har visst: Branner skaper mange og for små aerosoler. De binder opp all fuktigheten i lufta, men istedenfor regn danner det seg mikroskopiske dråper som danser over trekronene uten å bli til nedbør, og som deretter fordamper. Resultatet er at regnskogen mister både skydekke og regn, slik at den varmes opp av solen og begynner å tørke ut. Dette er dårlig nytt, for trærne har selv en ekstremt viktig rolle å spille når det gjelder å skape fuktighet og nedbør.
Amazonas og de flyvende elvene
I 2021 ga miljøskribenten og skogseksperten Fred Pearce ut A Trillion Trees – Restoring our Forests by Trusting in Nature, som åpner med tre kapitler om trærnes klimatiske rolle. Trær og skoger er de opprinnelige værmakerne, og de er langt dyktigere enn oss mennesker til å tilpasse atmosfæren de lever i, til sine behov. «Trær dominerer ikke bare vår levende verden: De skapte den», skriver Pearce. Før trærne, for omkring tre hundre millioner år siden, var kontinentene for det meste hete og livløse. Trærne koloniserte først våtmarker ved kystene, og idet de avga fuktighet, resirkulerte de regnet fra kystområdene slik at det regnet lenger inne i landet, så flere trær i neste omgang kunne vokse lenger borte fra kysten. Trærne spredde seg og laget sin egen atmosfære. Trærne gjør det menneskene ikke klarer: De skaper gigantiske utendørs klimaanlegg.
Det er en myte at trærne i Amazonas produserer en femtedel av verdens oksygen, påpeker Pearce, for de absorberer faktisk like mye oksygen som de slipper ut. Det virkelig imponerende bidraget fra trærne er fuktigheten. Stomata på undersiden av trærnes blader fanger inn karbondioksid, og slipper ut avfallsproduktene fra fotosyntesen, nemlig oksygen og vann, som først er pumpet opp fra bakken. Mysteriet her er ifølge Pearce at trærne pumper opp mye mer vann enn det som skal til for fotosyntesen, og alt dette går ut i atmosfæren. Vel kjøler vannet ned trærne, men det kunne også gjøres på andre måter: «Det ser i stedet ut til å være en kollektiv hensikt. Trær slipper ut fuktighet for å skape en verden som er gunstig for flere trær.»
Atmosfærisk diplomati
Pearces neste store poeng er at klimatiseringen ikke bare har lokale effekter: Fuktigheten som blir skapt av trærne, skaper samtidig bevegelse i luftmassene og bidrar til å styrke, kanskje til og med skape, vindsystemer. Det hydrologiske kretsløpet. Ut fra den enkle fysikken som normalt styrer luftstrømmene, skulle handelsvindene fra Afrika i prinsippet stanse opp og bøye av når de treffer de kjølige regnskogene i Amazonas, men skogens eget vindsystem tar over og frakter fuktig og kjølig luft hele veien til Andesfjellene, der vinden bøyer av og går sørover, hvor den endelig gir regn til pampasen i Argentina. Disse flyvende elvene er en nokså ny oppdagelse, og gjør ifølge Pearce at meteorologien må revurderes. Mye av regnet i Kina stammer fra fuktighet produsert av skoger i Skandinavia og Sibir.
Med et slikt system av vinder blir ansvaret for å holde skogene intakte av vital betydning for jordbruk og vannforsyning i fjerne land. Det er dermed ikke bare drivhuseffekten som tvinger oss til å samarbeide om luftas allmenning, men også forbindelsen av lokalklimaer rundt om på kloden. Vi kan forestille oss framtidige kriger om flyvende elver, spekulerer Pearce, og maner til et atmosfærisk diplomati. Han påpeker, i likhet med Furuhata, at klimaet har en sterk geopolitisk side, men alt som har med atmosfæren å gjøre, opererer ut fra en annen logikk enn på landjorda.
Aeropolitikk
Under andre verdenskrig ga krigsjournalisten Burnet Hershey ut en bok som innvarslet en ny epoke med den framsynte tittelen The Air Future – A Primer of Aeropolitics (1943). Selv om Hersheys bok synes å være glemt i dag og aeropolitikk er blitt et lite kjent nisjebegrep for luftfarten, er det all grunn til å gjenopplive dette atmosfæriske motstykket til geopolitikken.
En ansats kom allerede i 1978 med den internasjonale avtalen om forbud mot fiendtlig bruk av miljømodifiserende teknologier, som ble underskrevet av 48 land. Men som analytikeren Doug Irving ved den sikkerhetspolitiske tenketanken RAND har påpekt, kunne denne avtalen trenge en oppdatering som begrenser farlig geoingeniørkunst uansett intensjon.10Doug Irving, «Manipulating the Climate: What Are the Geopolitical Risks?», RAND Review, 29. desember 2021. Traktaten vektlegger «overlagte» miljøendringer med «fiendtlige hensikter», men i vår tid bør en slik avtale fornyes og forplikte partene til å ta mer aktivt vare på klimaet, miljøet og værsystemene. At skadeverk på jorda og klimaet i stor skala skjer «uintendert» og uten «fiendtlig hensikt», bør ikke gjøre skaden nøytral eller lovlig i internasjonal sammenheng.
Der geopolitikken innbyr til å forstå nasjoner utenfor eget territorium som venner eller fiender, vil den nye aeropolitikken måtte forholde seg til lufta og atmosfærens egenliv som en avgjørende tredjepart – og pleie relasjoner til andre territorier over avstand, mediert av atmosfæren. Lufta bør slik sett behandles som noe mer enn et medium for flyvning og kommunikasjon eller en vertikal utvidelse av jordiske territorier opp i luftrommet. Atmosfæren er først og fremst et medium for livet selv, overlevelsens første betingelse og dermed også en første rettighet. Vi har fått en forsmak på denne typen diplomati med forurensning, onde vinder som krysser landegrenser. Gitt atmosfærevitenskapenes nye funn vil vi også måtte regne inn gunstige vinder og plikten til å ta vare på dem. Værmanipulasjon som selvforsvar, kanskje til og med som forsvar for naturen, er allerede på agendaen, men forskere påpeker at selv «regional geoingeniørkunst» som det å skape regn i en region, vil kunne føre til tørke i en annen.11Se Robert Monroe, «Simulation points out possibilities and pitfalls of regional geoengineering schemes: Model demonstrates that ending drought in one African region reduces rainfall in another», UC San Diego, 27. juli 2021.
Rammene for en aeropolitikk er knapt lagt, men den vil måtte romme noe mer og noe annet enn utslippskvoter. Vi befinner oss i det grenseløse luftoseanet. Å utvikle en større bevissthet om lokalklimaet som livsbetingelse åpner samtidig for innsikter om atmosfærens store strømninger og sammenhenger. Oppgaven med å holde lufta i en sunn og levelig balanse går i vår tid langt utover klimaregulering for komfortens skyld. I overopphetingens tid kan ikke overlevelsen i det lange løp sikres med paniske kunstgrep og teknologisk klimatisering, men vil heller forutsette en allestedsnærværende atmosfærisk visdomskultur med utallige lokale variasjoner.
© norske LMD
Anders Dunker er forfatter, skribent og oversetter.
- 1Fred Pearce, «The Upper Atmosphere Is Cooling, Prompting New Climate Concerns», Yale Environment 360, 18. mai 2023.
- 2For en grundigere gjennomgang av disse historiske debattene og militærkampanjene, se J.R. McNeill og Corrinna R. Unger (red.), Environmental Histories of the Cold War, Cambridge Univ. Press, 2010.
- 3For en full versjon av denne rapporten, se nettsiden til National Science Foundation.
- 4Georg Simmel, kapittelet «Der Raum und die räumlichen Ordnungen der Gesellschaft» i Soziologie. Untersuchungen über die Formen der Vergesellschaftung, A. Duncker & Humblot, Berlin / Leipzig, 1908.
- 5Johann Gottfried von Herder, Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit, Berlin og Weimar, Johann Friedrich Hartknoch Verlag, 1784–1791
- 6Se Tadashi Ogawa, «Gefühl und Stimmung in der politischen Phänomenologie im Anschluß an Machiavelli», Universitetet i Kyoto, 2004.
- 7Se Vladimir I. Vernadskij, «Scientific thought as a planetary phenomenon: The biosphere and the noosphere» i Paul R. Samson and David Pitt (red.). The Biosphere and Noosphere Reader – Global environment, society and change, Routledge, London, 1998.
- 8McConnell et al., «Lead pollution recorded in Greenland ice indicates European emissions tracked plagues, wars, and imperial expansion during antiquity», PNAS, 11. april 2018.
- 9Se Janice Branney et al., «Plastic rain in protected areas of the United States», Science, 12. juni 2020.
- 10Doug Irving, «Manipulating the Climate: What Are the Geopolitical Risks?», RAND Review, 29. desember 2021.
- 11Se Robert Monroe, «Simulation points out possibilities and pitfalls of regional geoengineering schemes: Model demonstrates that ending drought in one African region reduces rainfall in another», UC San Diego, 27. juli 2021.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
