En stor tyrkisk roman

I romanen Snø bruker Orhan Pamuk sitt enorme talent i beskrivelsen av de religiøse og politiske spenningene i hvert individ, de som forklarer personenes tvetydige, motsetningsfylte adferd, redsel og ubesluttsomhet.

Tyrkias kandidatur til medlemskap i Den europeiske unionen har skapt reaksjoner som viser i hvor stor grad dette landet er offer for fordommer og stereotype overbevisninger. Alle de som ønsker seg en mindre forenklet beskrivelse av Tyrkia bør med det første lese Orhan Pamuks roman Snø.1 Det er romanforfatterens oppgave å utforske det usagte i de etablerte politiske, økonomiske eller ideologiske diskursene, og Pamuk forsøker ikke å gi et generelt bilde av Tyrkia, han tar oss med inn i konkrete erfaringer, individuelle hendelser, paradoksale opplevelser, sett innenfra:

Etter mange år i Tyskland kommer den unge dikteren Ka tilbake til fedrelandet, til den lille grensebyen Kars i Anatolia som fremdeles er preget av ottomanske, russiske og armenske tradisjoner. Ka arbeider for et tysk blad og skal forske i den økende selvmordsepidemien blant unge jenter som bærer det islamske hijab. Er selvmordene en protest mot den sekulære staten som forbyr bruk av dette hodeplagget på skolen? Eller er jentene offer for en eller annen kynisk manipulasjon?
Ka treffer alle slags mennesker i arbeidet: militære som skal garantere orden, islamistiske aktivister, representanter for staten og politiet, fanatiske elever på predikantenes skoler, angivere som lever dobbelt- eller trippelliv, unge, fortvilede kvinner, tidligere venstreorienterte aktivister, mennesker av folket med stor skepsis til «europeiske verdier» og til Istanbuls europaifiserte borgerskap. Under en «kemalistisk» teaterforestilling blir Ka vitne til et militærkupp som ender i blodbad, og som vi forstår har som mål å forhindre kommunevalget der islamistene ser ut til å vinne. Alle deltakerne i denne virkeligheten forsøker å få ham over på sin side. Bare ved å forråde dem som stoler på ham kan han komme seg foreløpig ut av den manipulatoriske fellen enkelte har satt ham i – og til slutt bli drept.
Ingen svart-hvitt tenkning, moralsk dom eller doktrinær teori preger denne fortellingen. Pamuk bruker sitt enorme talent i beskrivelsen av de religiøse og politiske spenningene i hvert individ, de som forklarer personenes tvetydige, motsetningsfylte adferd, redsel og ubesluttsomhet. Hvorfor har de tidligere kommunistene utviklet seg så forskjellig? Den ene har sluttet seg til «jacobiner»-staten som tidligere forfulgte kameratene hans, den andre bruker sin militære erfaring i islamistenes tjenester. Hvordan kan to søstre – en som har valgt å bruke det islamske hijab, og den andre som er frigjort og står for europeiske verdier – begge ha vært elskerinnen til den samme mannen, en karismatisk forkynner av en ren og hard islamisme? Hva er grunnen til at de mest beviste ateister, innerst inne er flaue over å være atskilt fra sitt eget folk? Hvorfor er hijab både et symbol på underdanighet og opprør? Hvorfor er det så vanskelig å slippe unna de to symmetriske voldsomhetene som holder hverandre i live, nemlig den religiøse fanatismen og den repressive og brutale staten? Hvordan har det seg at enkelte individer aksepterer en tradisjonsbestemt skjebne som de vet vil føre til fortapelse akkurat i det øyeblikket de faktisk kunne ha sluppet unna? Hvorfor gir personene inntrykk av at overbevisningene, selv når de uttrykkes med høy og klar røst, likevel er prekære og tilfeldige? Hvorfor blir resultatet av handlingene som oftest det motsatte av det som var tenkt?
Det er altså ikke den religiøse og politiske situasjonen i Tyrkia som er denne romanens tema. Det er de irrasjonelle, paradoksale og uklare holdningene forfatteren forsøker å legge for dagen og belyse. Og mye forblir uoppklart. Hovedpersonen, som ikke er fortelleren, preges også av hemmeligheter og usikkerheter. Diktene han skriver i Kars, og som kunne ha hjulpet oss til å forstå hvorfor han handler som han gjør, forsvinner sporløst. Kanskje er hans politiske engasjement bare følgene av en kjærlighetssorg (han forråder kanskje fordi han føler seg forrådt av henne han elsker). Og så snøen, denne snøen som aldri slutter å falle over Kars, og som gjør virkeligheten omskiftelig og unnvikende. En demper på volden, selv om den ikke helt greier å slette sporene etter drap og folkemord i menneskenes hukommelse.

1 Snø av Orhan Pamuk, Gyldendal, 2005

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Protektoratet – en blindgate?

Default thumbnail
Neste sak

De fæles frigjøring

Andre saker om Litteratur

Gud i en kakerlak

Den brasiliansk-jødiske forfatter Clarice Lispector var en stemme så anderledes at ingen kunne placere hende. Hendes

Den hellige klovn

I både skrift og billede søgte den franske digter og maler Henri Michaux en idé om

Hinsides reparasjon

Hva ville skjedd hvis Alan Turing ikke begikk selvmord, Storbritannia tapte Falklandskrigen og roboter kunne forelske

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.