Litteratur mot den evige nåtid

Rundt år 2000 følte de fleste store forfattere et behov for å ta opp historiske emner. Innbød tidspunktet til et statusoppgjør eller inntok litteraturen et nytt territorium?

Forholdet mellom romankunsten og historiefaget er sammensatt, med både rivalisering og gjensidig solidaritet. Ifølge klisjeen har historikerne et objektivt perspektiv på hendelsene, mens forfatterne er subjektive. Bildet er nok mer nyansert. Reflekterte historikere vet at faget deres er anakronistisk av natur, fordi måten vi konstruerer fortiden på alltid og nødvendigvis bestemmes og formes av nåtiden. Og motsatt tilfaller det de beste forfatterne å produsere sannhetseffekter om det som unnslipper de andre representasjons- og fortolkningssystemene – spesielt historiefaget med sine store, offisielle fortellinger. Stadig flere historikere erkjenner nå at også de produserer en viss type fortelling som på ingen måte er nøytral i formen. De har også begynt å inkludere romaner i sin forskning, selv om det som oftest bare er som historiske dokumenter.[ref] Allerede i 1942 skrev historikeren Lucien Febvre en avhandling om Rabelais. Men de fleste historikere mener at romaner bare har relevans for mentalitetshistorien.[/ref]

Historiefagets viktigste oppgave er likevel å etablere fakta og sette dem inn i et sammenhengende perspektiv, med en nøye undersøkelse av sannhetsgehalten. Ifølge Hermann Broch, Milan Kundera og Carlos Fuentes er romanens oppgave derimot å utforske, uten å gi avkall på fantasiens frihet, den delen av den menneskelige erfaring man ikke har tilgang til ad andre veier. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Droneøjets menneskejagt

Neste sak

En historisk mulighet

Andre saker om Litteratur

Hinsides reparasjon

Hva ville skjedd hvis Alan Turing ikke begikk selvmord, Storbritannia tapte Falklandskrigen

0 kr 0