Litteratur mot den evige nåtid

Rundt år 2000 følte de fleste store forfattere et behov for å ta opp historiske emner. Innbød tidspunktet til et statusoppgjør eller inntok litteraturen et nytt territorium?

Forholdet mellom romankunsten og historiefaget er sammensatt, med både rivalisering og gjensidig solidaritet. Ifølge klisjeen har historikerne et objektivt perspektiv på hendelsene, mens forfatterne er subjektive. Bildet er nok mer nyansert. Reflekterte historikere vet at faget deres er anakronistisk av natur, fordi måten vi konstruerer fortiden på alltid og nødvendigvis bestemmes og formes av nåtiden. Og motsatt tilfaller det de beste forfatterne å produsere sannhetseffekter om det som unnslipper de andre representasjons- og fortolkningssystemene – spesielt historiefaget med sine store, offisielle fortellinger. Stadig flere historikere erkjenner nå at også de produserer en viss type fortelling som på ingen måte er nøytral i formen. De har også begynt å inkludere romaner i sin forskning, selv om det som oftest bare er som historiske dokumenter.1

Historiefagets viktigste oppgave er likevel å etablere fakta og sette dem inn i et sammenhengende perspektiv, med en nøye undersøkelse av sannhetsgehalten. Ifølge Hermann Broch, Milan Kundera og Carlos Fuentes er romanens oppgave derimot å utforske, uten å gi avkall på fantasiens frihet, den delen av den menneskelige erfaring man ikke har tilgang til ad andre veier.

Det finnes et hav av gode historieverk om den spanske borgerkrig (1936–1939), men hvis man vil forstå hvordan de som deltok opplevde den, er det bedre å lese Klokkene ringer for deg. Ernest Hemingway deltok i krigen, men han valgte å skrive en roman om den, snarere enn bare å gjengi sine erfaringer.

Romanen er en kunstart med en egen dynamikk og historie, som gjennom hele sin utvikling har erobret sitt territorium fra nærliggende sjangre og fag den har konkurrert med. I første halvdel av 1900-tallet absorberte romanen former og funksjoner fra poesien (Marcel Proust, James Joyce, Virginia Woolf og Louis-Ferdinand Céline), filosofien og essayet (Robert Musil, Broch og Proust). William Faulkner og Hemingway revitaliserte romankunsten som et svar på utfordringene fra filmkunsten. I dag kan vi hevde at romanen i stadig større grad konkurrerer med historiefaget og tilegner seg fagets materiale for å gjøre noe annet med det.


Nye grenser i virkeligheten

Riktignok har romankunsten alltid hatt et sterkt bånd til historiefaget. Walter Scotts og Gustave Flauberts historiske romaner – med sine realistiske eller illusjonistiske ambisjoner – utgjør bare én bestemt form denne forbindelsen kan vise seg gjennom. En annen mulig form er å drømme historien, eller å projisere den inn i en mytisk dimensjon, slik mange latinamerikanske forfattere gjorde fra 1960- til 1980-tallet (Alejo Carpentier, Fuentes og Mario Vargas Llosa). Carlos Fuentes’ Terra Nostra er for mange høydepunktet i denne forvandlingskunsten. Men de siste femten årene – hvor vi kan sette år 2000 som et symbolsk skille – har noe nytt vist seg: en forstyrrelse eller endring av grensene mellom litteratur og historie, en omfattende omdefinering av påvirkningsforholdet dem imellom. Romanens utvidelse mot historien begynte å vise seg allerede på 1990-tallet, men ble spesielt utbredt rundt tusenårsskiftet da nesten alle de daværende store romanforfattere bidro til tendensen. Utviklingen har kommet til syne på forskjellige måter.

«Fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid.»
William Faulkner

Noen romaner nekter – i tråd med Kunderas prinsipp – å la historien være hovedtema, men trekker heller fram historiske omstendigheter som kan få fram underkjente sider ved den menneskelige adferd – allerede Flaubert brukte revolusjonshendelsene i 1848 på denne måten i Frédéric Moreau: En ung manns historie (1869). I sine tidlige romaner, som Latterens og glemselens bok (1978) og Tilværelsens uutholdelige letthet (1983), bruker Kundera selv en historisk kontekst (Praha-våren) for å utforske den menneskelige subjektivitetens paradokser og tvetydigheter.

I Philip Roths store roman Menneske-merket (2000) utgjør Vietnam-krigen og dens traumer det historiske bakteppet som belyser dagens rådende ideologi i USA og dens konsekvenser: den politiske korrekthetens intoleranse og vold, nypuritanismens herjinger, den gode samvittigheten som dekker over en permanent hang til å dømme folk.

Også i Orhan Pamuks Snø (2002) belyser en allerede fjern fortid – oppløsningen av kommunistbevegelsen i Tyrkia – nåtidens febrilske vakling mellom en sekulær-autoritær kemalistisk tendens og islamistisk fanatisme. Men de voldelige ideologiske sammenstøtene holdes her på avstand av irrasjonelle fenomener, av tvil og usikkerhet, som ender med å utviske grensene mellom virkelighet og virkelighetsgjengivelse.


Gufs fra Fortiden

Romanen kan også gripe til historien for å trekke fram mer direkte sider som den rådende historien har fortrengt. Det er betegnende her at Philip Roth, som lenge begrenset seg til New Jerseys lille jødiske univers, nettopp ved årtusenskiftet følte behov for å utvide perspektivet og vende sitt ironiske blikk mot den amerikanske historiens skyggesider – som for å si at romanen, for ham, også må utforske den amerikanske drømmens bakside. Gjennom skildringer av en rekke personer og hendelser, utforsker han mccarthyismen og dens katastrofale menneskelige konsekvenser (Gift med en kommunist, 1998). Han skriver om hvordan noen unge, forbitret i de radikale kampene knyttet til 70-tallets motkultur, gikk til grunne gjennom selvdestruktive avsporinger mot terrorisme (Amerikansk pastorale, 1997). Gjennom briljant bruk av kontrafaktisk historie forestiller han seg også at den notoriske nazisympatøren Charles Lindbergh ble valgt til president i stedet for Franklin Roosevelt på 1940-tallet. Slik bringer han til syne det amerikanske samfunnets fascistiske potensial – de latente eller åpenbare tendenser som var der den gang og som utvilsomt ikke har forsvunnet bare fordi man har glemt dem (Konspirasjonen mot Amerika, 2004). Men det er likevel langt fra oppbyggelig litteratur: Roth skriver ikke idéromaner, han forsøker snarere å så tvil om det leserne tar for gitt og deres historiske fordommer gjennom fortellinger med et mangfold av destabiliserende synsvinkler.

En lignende virkning finner vi i Gunter Grass’ I krabbegang (2002). Romanen forteller om en heller ukjent episode fra slutten av andre verdenskrig: historien om passasjerskipet Wilhelm Gustloff som fraktet flere tusen tyske flyktninger vestover i krigens siste dager og ble senket av en russisk ubåt. Flere druknet her enn i forliset til Titanic, men den offisielle historien har oversett disse utilsiktede ofrene, fordi de var på feil side. Grass nøyer seg ikke med å dra dem fram fra glemselen, men veksler mellom ulike tider: Han dykker ned i fortiden – til nazitiden, da Wilhelm Gustloff ble bygd som cruiseskip for folket og var del av regimets propaganda – og streifer innom i nåtiden, hvor han blant annet oppdager en nettside hvor en nynazistisk bevegelse utfolder seg med overskridelsens prestisje. Slik antyder Grass at den beroligende fortellingen om et Tyskland som er renset for gårsdagens forbrytelser ikke klarer å fjerne urovekkende gufs fra en fortrengt fortid. Som Faulkner sa: «Fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid.»


Den subjektive erfaring

I et lignende perspektiv forsøker noen romaner å avmystifisere de konvensjonelle synene på fortiden. Et høydepunkt her er ungarske Peter Esterhazys Himmelsk harmoni (2002), som forsøker over tusen sider å spore sin slekts historie siden middelalderen. Men denne overfloden av fortellinger, som blander etablerte historiske fakta med familiekrønike og legender, blir underlagt en bitende ironi som på fornøyelig og iblant direkte burlesk vis sprenger i fillebiter all den stereotypiske og idealiserte ridderromantikken en slik familiesaga fort kan bringe med seg.

Med en like nærværende grad av ironi undergraver den spanske forfatteren Juan Goytisolo i en stor del av sitt forfatterskap hjemlandets historiske myter,2 som hviler på en gammel løgn om et religiøst og etnisk homogent Spania. Gjennom uforskammede, pittoreske og poetiske fortellinger trekker Goytisolo Spanias jødiske og muslimske komponenter fram i lyset. På lignende vis avdekker J. M. Coetzees Vanære (2000) det usagte i den selvgode versjonen om et forsont Sør-Afrika, hvor også han får fram det som «ikke engang er fortid»: hvordan den endemiske volden fra apartheidtiden lever videre og skaper en svikefull skyldfølelse.

Mer generelt kan vi trekke fram romaner som vektlegger – mot et lineært, darwinistisk historiesyn – hvordan fortiden vedvarer i nåtiden. Jorges Sempruns siste store romaner behandler minnet om en tragisk erfaring som ofte omtales som uutsigelig, nemlig erfaringen fra konsentrasjonsleirene. Dette gjør han på nærmest proustiansk vis, når han endevender den strengt kronologiske framstillingen til historikernes historie. For Semprun dreier det seg mindre om å fortelle om leirene enn om å utforske – gjennom en lek med temporale kortslutninger, ufrivillige tilbakekomster og ubetimelige oppgravinger – måten en slik erfaring oppleves subjektivt og blir en del av varigheten på og senere gjennomsyrer selv den minste følelse hos de som opplevde leirene. Romanens uttalte tema er Buchenwald, men den handler mindre om historien enn om minnet.


Diktatorens følelsesliv

Når Goytisolo i El sitio de los sitios (1995) tar opp beleiringen av Sarajevo på begynnelsen av 90-tallet, er han ikke redd for å bruke alle virkemidlene til samtidens fortellerkunst for å rive temaet løs fra de forenklende, svart/hvitt-framstillingene av beleiringen: sammenvevde fortellinger, usikkerhet om fortellingens objektivitet, motsigende versjoner av samme hendelse, temporale kontrapunkt og gradvis forvirring om fortellerstemmenes status. Romanens puslespill får fram den historiske dybden til Jugoslavia før den etniske rensningen: et virvar av kulturer, samfunn og religioner. Dette blir også åpenlyst anakronistisk belyst gjennom det diffuse ekkoet fra en annen etnisk rensning i en annen tid, nemlig den som fant sted i Spania under den kristne gjenerobringen av den iberiske halvøya.

Samme framgangsmåte finner vi i Bukkefesten (2000), hvor Mario Vargas Lllosa ikke nøyer seg med å fortelle, som en historiker, om fallet til diktatoren Trujillo i Den dominikanske republikk. Han bruker tvert imot en hel rekke metoder (perspektivskifter, ellipser, kronologiske brudd) for å nærme seg de skjulte omstendighetene for Trujillos fall, så vel som diktatorens mer intime sider, og trenger seg inn i diktatorens skjulte følelses- og tankeliv. Slik gir han et innblikk i noen av historiens mest gåtefulle aspekter, som det skjulte båndet mellom et folk og dets tyrann.

Andre romaner presenteres eksplisitt som montasjer eller collager av historiske dokumenter (arkiver, avisartikler, brev og vitnesbyrd) der fortelleren bare dukker opp i noen få korte sekvenser for å binde sammen ready made-materialet. Prototypen på den sjangeren er Anarkiets korte sommer (1972), Hans Magnus Enzensbergers roman om den spanske anarkistlederen Buenaventura Durruti. Romanen sidestiller gamle og nye synsvinkler og gir avkall på både retrospektiv sammenheng og en antatt definitiv «objektiv sannhet». Slik bevarer romanen anarkistlederens gåtefulle sider og usikkerheten rundt fakta (Durrutis død), og overlater til leseren å gjøre seg opp en mening.


Mot den evige nåtid

Ut fra samme prinsipp har Enzensberger laget dokuromanen Hammerstein: Hitlers egensindige general (2008) om den relativt ukjente skikkelsen baron Kurt von Hammerstein som var hærsjef i Nazi-Tyskland, men som gradvis tok avstand fra Hitler på tross av sine høyrepolitiske overbevisninger og måtte ofre karrieren sin for det. Boka beskriver en sammensatt og paradoksal personlighet som – til tross for sine klart høyreorienterte standpunkter – pleiet forbindelser med offiserer i Den røde armé. Hans barn arbeidet også i det skjulte for Sovjetregimet. Romanen er bygd rundt konfrontasjon og kollisjon mellom ikke-fiksjonelle dokumenter og utgjør en mesterlig utforskning av historiens gråsoner som i liten grad passer inn i den offisielle historien.

Det finnes i dag et hav av romaner som tar opp historiske emner, både hos seriøse forfattere og hos mer kommersielle forfattere (skredet av biografiske romaner). Grunnene til at jeg her har valgt å legge vekt på romaner som svarer på et imperativ om å skape eller fornye de litterære formene, er ikke bare estetiske. For om man nøyer seg med å videreføre de gamle reglene for den historiske romanen, virker det nærmest umulig å si noe annet enn det denne formen tillater – og produsere noe annet enn ufarlig historieskrivning i romanform.

Denne endringen i forholdet mellom historiefaget og romankunsten åpner utvilsomt en annen mulighet for romanen: muligheten for å skrive mot glemselen, eller mot et programmert hukommelsestap. Som om det nå også er de store forfatternes oppgave å gjøre motstand – fra sin unike posisjon – mot den enorme og systematiske ødeleggelsen av vår historiske bevissthet som drives fram av dagens rådende orden, av underholdnings- og markedsdiktaturet, som Guy Debord allerede for tretti år siden kalte «den evige nåtid».

Oversatt av H.R.

Guy Scarpetta er forfatter.