Mens de europeiske landene intensiverer grenseovervåkingen for å stanse migranter, holdes grensene åpne for handel uten hensyn til sosial dumping. Begge problemene kan løses med gjeninnføring av tollmurene, som nærmest har blitt fjernet siden slutten av 1980-tallet.
Doha-runden i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), som begynte i 2001, skar seg til slutt. I Europa er mange nå stemt for at man går tilbake til proteksjonisme på nasjonalt eller lokalt plan. Men hvorfor ikke tilpasse John Maynard Keynes opprinnelige idé om en Internasjonal handelsorganisasjon (International Trade Organisation–ITO), som hadde full sysselsetting og sosiale framskritt blant sine mål, til vår tid? Snarere enn å la de mektigste statene som føyer seg etter de flernasjonale selskapene sine, organisere framtidens handelsforhold. Reglene for verdenshandelen gagner ikke fattige land. Keynes foreslo allerede i 1942 at man opprettet ITO som skulle støtte seg til en internasjonal sentralbank. Men forretningsverdenen var i stor grad imot. Mens WTO ikke har noen forbindelse til FN og dermed ikke anerkjenner noen av organisasjonens konvensjoner, inkludert menneskerettighetserklæringen av 1948, begynner ITO-charteret med å referere til FNs charter. Utvikling, full sysselsetting og sosiale framskritt er blant dets målsettinger. Hva om de gjeldstyngede landene i Sør i dag viftet med sin gjeld på 26 000 millarder dollar som en slags «atomtrussel» mot verdens finanssystem, dersom dette systemet ikke gir samtykke til opprettelsen av en ITO? Ingenting står i veien for at vi gjenoppfinner handelsmekanismene.
Handel kan ikke opprettholdes uten krig, og krig kan ikke føres uten handel.Jan Coen, generalguvernør i det nederlandske Ostindiakompaniet (1614). Å leie utenforstående til å utkjempe kriger har en like lang historie som krigen selv. Så godt som alle imperier, fra det gamle Egypt til det viktorianske britiske imperiet, gjorde bruk av utenlandske tropper i en eller annen form. Den folkelige litteraturen opp igjennom historien er full av fortellinger om disse soldatene. I noen epoker dreide det seg om utenlandske enkeltindivider som på privat basis gikk inn i konflikter og kjempet for den siden som betalte mest. De ble vanligvis kalt «leiesoldater» (mercenaries). I andre perioder dukket de opp i form av svært organiserte enheter. I begge tilfeller var hovedmotivet å tjene mest mulig penger.Denne private aktiviteten på det militære området var ofte et speilbilde av, og i noen tilfeller pådriver for, den økonomiske utviklingen i retning markedssamfunnet og etableringen av militære grupper basert på kultur eller etnisk tilhørighet. De bidro også til fremveksten av de aller første selskapene med skrevne kontrakter, individuelt entreprenørskap, intrikate finansieringssystemer og så videre.I verdenshistorien er statlig monopol på voldsbruk snarere unntaket enn regelen. Som Jeffrey Herbst har skrevet: «Privat voldsbruk var et rutinemessig aspekt ved internasjonale forhold før det 20. århundret.» Faktisk er «staten» en relativt ny styringsenhet, som har utviklet seg først de siste fire hundre årene. Ofte var det private voldsmarkedet utgangspunkt for oppbyggingen av en offentlig makt.Private militære organisasjoner var særlig på høyden i systemoverskridende perioder. Svekkede regjeringer vendte seg til sterke militære kapasiteter (ofte overlegne lokale styrker), som var tilgjengelige på markedet. I slike perioder var transnasjonale selskaper ofte de mest effektive og best organiserte militære aktørene.Etter Romerrikets fall sank Europa inn i «the dark ages» og alt som bar bud om pengeøkonomi smuldret vekk. I det føydalistiske systemet, der styringsmulighetene var små eller ikke-eksisterende, ble hærstyrker organisert etter obligatorisk militærtjeneste. Samtidig var innleide soldater en integrert del av enhver hærstyrke i Middelalderen. De utførte ofte tekniske oppgaver som de midlertidige føydale styrkene ikke kunne ta seg av. De første private militære organisasjonene som dukket opp i denne perioden, var grupper av faglærte arbeidere som leide seg ut til den som ga best pris. Ofte spesialiserte de seg i bruk av spesielle våpen, som armbrøsten, som ble ansett som upassende for adelsmenn og for krevende for bondehærene. Senere etablerte spesialister i bruk av skytevåpen og kanoner et internasjonalt laug med sine godt skjulte yrkeshemmeligheter.Problemet med det føydale militærsystemet var at hele prosessen var ekstremt ineffektiv. Herskerne i dette samfunnet hadde begrensede, ikke-spesialiserte styrker i tjeneste kun i korte perioder av året. Det største problemet var imidlertid at føydalherrene var avhengige av sine egne undersåtter for å etablere hærstyrker, samtidig som det ofte var nettopp disse undersåttene som skulle nedkjempes. Så føydalismens sosiale begrensninger for militærvesenet bidro til at herskerne på ny baserte seg på innleide enheter.Fra 1200-tallet sørget fremveksten av en bybasert handelsøkonomi for ny sirkulasjon av penger. Spesielt viktig var utviklingen av bankvesenet. Handelskompanier vokste frem i denne perioden, og flere italienske byer ble til og med overtatt og styrt av private investorer. Tiden var preget av store forandringer, og det var i denne sammenhengen systemet med condotta (kontrakt) blomstret opp. Denne ordningen besto i at militære tjenester ble kontraktsmessig overlatt til private enheter. I starten ble ordningen drevet
Koblingen mellom skogsindustri og våpenhandel er sterk i flere afrikanske og asiatiske land, og ulovlig salg av tømmer har bidratt til å finansiere blodige kriger. Vestlige selskaper og stater har et stort ansvar som kjøpere av såkalt «konflikttre».
