Kosovo erklærte ensidig uavhengighet i 2008, men bare et mindretall av verdens stater har anerkjent landet. 14. september skal uavhengigheten drøftes i FNs generalforsamling. I tre år har det serbiske diplomatiet jobbet iherdig med å fraråde de andre landene å anerkjenne utbryterprovinsen. Serbia har fått overraskende mye og uventet støtte.
I grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan er kalasha-folket blitt et symbol i en fiktiv historiefortelling, som de ikke har noe mot å bruke til sin fordel.
Flere land i det tidligere Jugoslavia sto klare til å bli med i EU etter at Slovenia ble med i 2004. 14. oktober i år anbefalte Europakommisjonen å innlede forhandlinger med Makedonia, og at forhandlingene med Kroatia bør sluttføres innen sommeren 2010. Et spill for galleriet eller et ærlig ønske om å få utvidelsesprosessen på Balkan tilbake på sporet?
«Hvis vi må, så selger vi smykkene til konene våre for å ferdigstille denne motorveien,» har den albanske statsministeren Sali Berisha erklært. De beregnede kostnadene for forbindelsen Tirana-Pristina har allerede overskredet én milliard euro. Gigantprosjektet skal forbedre de økonomiske relasjonene mellom Albania og Kosovo. Men dreier det seg også om å komme et skritt nærmere «Stor-Albania»?
Mens Sarajevo feirer utleveringen av Radovan Karadzic til Krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, øker spenningene innad i føderasjonen. Kosovos uavhengighet har gjenoppvekket frykten for at den «serbiske entiteten» (Republika Srpska) skal løsrive seg. Flere serbiske leder mener dette er en naturlig konsekvens av utviklingen i det tidligere Jugoslavia. I tillegg til at endemisk korrupsjon er i ferd med å smuldre opp føderasjonen, skaper også Dayton-avtalen fra 1995 problemer for landet.
Romfolket har blitt forfulgt siden de første ankom Europa på 1300-tallet, og selv nazistenes folkemord på dem ble fullstendig oversett ved Nürnbergprosessen. På Balkan ble de de første ofrene for oppstykkingen av Jugoslavia og jernteppets fall.
Ukrainas skvis mellom Europa og Russland har blitt ytterligere forsterket av Polens inntreden i Schengen-området ved årsskiftet. Grensene mot vest er stengt, men EU trenger et stabilt Ukraina for å demme opp mot Russland. Er Ukraina dømt til evig status som bufferstat?
Kosovo vil sannsynligvis erklære seg uavhengig i den kommende tiden. Konsekvensene vil bli enorme for grensen på Balkan. Uavhengigheten vil skape presedens for alle de andre folkegruppene som gjør krav på egen stat. Tilsynelatende virker det fornuftig at hvis folkegrupper ikke ønsker å leve sammen, kan de like så godt skille seg fra hverandre. Problemet er bare at de mange nasjonalitetene i det tidligere Jugoslavia ikke har noen klart atskilt geografisk tilhørighet. Dermed vil mange av dagens land raskt forvandles til «mikrostater». Hvordan vil kartene over Balkan se ut i framtiden? Er «etniske» grenser de eneste rettferdige grensene?
Hver måned åpnes en ny massegrav i Bosnia. 15 år etter den «etniske rensingen» i Bosnia-Hercegovina hviler ennå halvparten av ofrene i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Men arbeidet er ikke uten konflikter. Etter at Den internasjonale straffedomstolen i Haag tidligere i år stadfestet at Serbia begikk folkemord i Srebrenica, har arbeidet blitt stadig mer politisert. Folkegruppene i det tidligere Jugoslavia har ennå til gode å forsone seg med den nære fortiden, og grusomhetene som ble begått. Vil den nye generasjonen bosniere kunne leve sammen i fred?
FNs spesialutsending Martti Ahtisaari vil føre Kosovo inn på veien mot uavhengighet. Ahtisaaris tekst er på langt nær et «kompromiss» med et internasjonalt formynderskap. Men de kontraproduktive konsekvensene av internasjonalt formynderskap er velkjente i Bosnia-Hercegovina. Nesten åtte år med internasjonalt protektorat i FN-regi har vist svært magre resultater. Målsettingen om et multietnisk samfunn står igjen som et vakkert ideal, men rettsinstansenes fallitt er total, den økonomiske og sosiale situasjonen er katastrofal. Og tyrkere og bosniere må finne seg i en heller brutal «albanisering» for å beholde en plass i det sosiale rom i Kosovo. Man risikerer å utløse ny oppflamming i regionen.
Nå er Montenegro selvstendig. Tilhengerne av dette prosjektet ønsket en multietnisk stat med støtte fra alle folkegruppene i landet. Uavhengighetserklæringen av 3. juni 2006 sier i så måte
Sant nok «manipulerte» Milosevic nasjonalistiske strømninger, men det var diktere og andre som ga ham materialet til hans aggressive nasjonalisme. Og han fikk hjelp av vestlige lands evige forhalingspolitikk, de som i årevis gikk Milosevic? ærend og anerkjente ham som en viktig stabiliserende faktor for regionen. Sent på 80-tallet satte Milosevic vilkårene og avgjorde den politiske dynamikken.
I 1995 fremstilte serbiske og kroatiske ledere seg som «forsvarsverk mot den islamistiske trusselen». Muslimene havnet dermed i en skruestikke mellom to aggressive former for nasjonalisme. Krigen er i dag erstattet av en «indre kald krig». Den nyliberale politikken kveler offentlig sektor. De tre nasjonalistiske partiene fungerer på en klientellistisk måte i et land med 40 prosents arbeidsløshet.
Flere hundre års samboerskap i Kosovo–styrt av de subtile reglene som hører «gode naboskap» (komsiluk) til–kunne ikke stå imot moderne fremvekst av nasjoner. Serbiske historikere har utarbeidet teorier om serbernes «historiske rett» på Kosovo som en motvekt mot kosovoalbanernes «demografiske rett» (fra midten av 1900-tallet har albanerne vært i flertall i Kosovo). Hos så vel serbere som kosovoalbanere bidrar skolebøkene i stor grad til å befeste og forsterke disse motstridende oppfatningene av fortiden. Det internasjonale samfunnet forkaster i dag verdier det selv hevder å stå for–nemlig et åpent og tolerant samfunn–ved å velge å prioritere en nasjonal diskurs.
Problemene tårner seg opp i Kosovo, fire år etter NATOs intervensjon i 1999. Arbeidsledigheten er høy, og utsiktene til økonomisk utvikling er små. Samtidig er FN-administrasjonen ute av stand til å finne en løsning på spørsmålet om uavhengighet for Kosovo, og situasjonen for den serbiske minoriteten er urovekkende.
Problemene tårner seg opp i Kosovo, fire år etter NATOs intervensjon i 1999. Arbeidsledigheten er høy, og utsiktene til økonomisk utvikling er små. Samtidig er FN-administrasjonen ute av stand til å finne en løsning på spørsmålet om uavhengighet for Kosovo, og situasjonen for den serbiske minoriteten er urovekkende.
