Balkan

I skyggen av Dayton

I 1995 fremstilte serbiske og kroatiske ledere seg som «forsvarsverk mot den islamistiske trusselen». Muslimene havnet dermed i en skruestikke mellom to aggressive former for nasjonalisme. Krigen er i dag erstattet av en «indre kald krig». Den nyliberale politikken kveler offentlig sektor. De tre nasjonalistiske partiene fungerer på en klientellistisk måte i et land med 40 prosents arbeidsløshet.

Posted on

Den 25. november 2005 åpnet EUs utvidelseskommissær Olli Rehn forhandlingene om en stabiliserings- og assosieringsavtale (SAA) med Bosnia-Hercegovina. Dermed er landet offisielt en potensiell kandidat for EU-medlemskap.
Men hvilken stat i EU skal det forhandle med? I ti år har Bosnia vært underlagt et ikke-erklært protektorat, en ordning som skulle sikre gjennomføring av avtalen som ble undertegnet i november 1995 på Dayton-basen i Ohio og ratifisert i Paris måneden etter. Avtalen ble utarbeidet under ledelse av USA, og innebar – utover en erklæring av «våpenhvile» – en veritabel konstitusjon (uten noen form for konstituerende prosess…) som stadfestet at to «entiteter» skulle eksistere side om side i Bosnia – Republika Srpska og den bosnisk-kroatiske føderasjon – i en situasjon med dype splittelser etter tre år med etnisk rensing.
De som undertegnet Dayton-avtalen fra serbisk og kroatisk side, var presidentene Slobodan Milosevic og Franjo Tudjman – de samme som i 1991 i hemmelighet hadde forhandlet frem en etnisk deling av Bosnia-Hercegovina1 på ryggen til sine folk, fremfor alt muslimene. De skulle bli «serbere» eller «kroater», eller eventuelt akseptere en islamsk halehengstat som Alija Izetbegovic var fristet til å gå med på.
Bosnisk-serbiske og bosnisk-kroatiske ultranasjonalistiske paramilitære grupperinger brukte utstrakt vold for å skape frykt og hat som igjen åpnet for en «rensing» av territorier som «holdt stand» og støttet seg på nabostatene som hadde forsynt dem med våpen.
Deler av befolkningen klarte å stå imot denne opptrappingen.2 Det var årsaken til at serbiske og kroatiske ledere på denne tiden fremstilte seg som «forsvarsverk mot den islamistiske trusselen» for å rettferdiggjøre oppsplittingen av Bosnia-Hercegovina. De benyttet seg av følgende løgnaktige ligning: muslimsk flertall er lik islamistisk flertall og innebærer dermed en risiko for at ikke-muslimske bosniere på ny blir annenrangs borgere, som under det osmanske riket. Muslimene havnet dermed i en skruestikke mellom to aggressive former for nasjonalisme, og utgjorde rundt 70 prosent av de 100 000 ofrene for etnisk rensing (ikke 250 000, som man først anslo3).
Den berettigete solidariteten fra den muslimske verden og det faktum at mujahedin-soldater kom til Bosnia, forsterket uroen som Beograd og Zagreb utnyttet til sine formål. Likevel var det hovedsakelig i regioner med muslimsk flertall – i etnisk-kulturell forstand – som Tuzla, at «sivilsamfunnspartier» fikk størst oppslutning, noe som motbeviste den nevnte ligningen.
Dessverre gjorde ikke president Alija Izetbegovic seg til talsmann for disse tendensene: ettersom han vaklet mellom et islamsk og et bosnisk-muslimsk nasjonalistisk prosjekt, kunne han ikke konsolidere en felles «stat» for en stor andel av bosniaserbere og bosniakroater. Blant de bosniske muslimene motsatte han seg en orientering av motstanden basert på bosnisk befolkningsblanding. De antinasjonalistiske strømningene som var negative til en muslimsk stat, ga ham likevel kritisk støtte, da de anså ham som et mindre onde som representerte en skjør mulighet for å bevare Bosnia. Men håpet om en militær inngripen utenfra bidro til å forenkle fremstillingen av hva som sto på spill og til å behandle de befolkningsgruppene i Bosnia som vendte seg mot nabostatene, som «fremmede».
Ingen av stormaktene ville engasjere seg i krigen og dermed risikere å miste soldater (det var ikke olje i Bosnia). «Fredsplanene» som ble forhandlet frem av europeerne og FN forankret dermed fremveksten av etnisk rensing og ble i starten fordømt av USA. Amerikanerne fremsto på det tidspunktet som muslimenes forsvarere, og frydet seg over FNs og det europeiske diplomatiets nederlag, samtidig som de tilskyndet en militær likevekt på bakken: bosniakroater mot bosniaserbere.
Dayton representerte ikke desto mindre en gjennomføring av den samme politikken, i og med at den stadfestet den etniske rensingen sommeren 1995 i Srebrenica4 så vel som i det kroatiske Krajina, og konsoliderte samtidig maktposisjonene til Izetbegovic, Milosevic og Tudjman, som alle undertegnet avtalen.
Når befolkninger skal ta kontroll over sin egen skjebne etter en dramatisk konflikt, skjer det gjennom å finne sannheten om krigen og forbrytelsene som er blitt begått. En forutsetning for all forsoning er at de kriminelle blir dømt. Dessverre er FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia i Haag (ICTY) i altfor stor grad fanget av de hykleriske og variable politiske valgene fra stormaktenes side.5
Hvordan kan denne domstolen oppnå klarhet om massakrene i Srebrenica eller den massive fordrivelsen av serbere fra Slavonia og Krajina når disse to etniske rensingene foregikk rett fremfor øynene på internasjonale tropper, og attpåtil rett før forhandlingene i Dayton? Hvordan kan man gjøre siktelsen mot Milosevic troverdig i forbindelse med NATOs bombing i 1999 – når han inntil da hadde vært støttepunktet for alle fredsplanene fra Vesten, fremfor alt Dayton, samt at Franjo Tudjman aldri ble siktet? Og hvordan kunne Dayton-avtalen forene Bosnia når den konstitusjonaliserte uforenlige størrelser – fremfor alt etablering av bosnisk statsborgerskap samtidig som det var umulig med «politiske» valg uavhengige av entitetenes «etniske» basis?
Siden 1995 har Bosnia-Hercegovina gjennomført valg, både på lokalt og sentralt nivå, som er overvåket av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Men ettersom befolkningene har stemt «feil», og styrket de nasjonalistiske partiene som førte krigen, har den militære styrken med ansvar for å gjennomføre Dayton-avtalen, IFOR (Implementation Force), som etter planen skulle trekke seg ut, blitt værende i landet under nytt navn SFOR – Stabilization Force.
Samtidig har det internasjonale samfunnets øverste representant i Bosnia-Hercegovina fått utvidet makt: han skal ikke lenger overvåke gjennomføringen av avtalen, men iverksette «pålegg» – i praksis veritable lover. Han har for eksempel innført påbud om en felles registrering av kjøretøyer, et felles pass for alle, en felles valuta, en lov om statsborgerskap, et flagg… Han har også avsatt lokale folkevalgte; i mars 1999 sparket han eksempelvis presidenten for Republika Srpska, ultranasjonalisten Nikola Poplasen…
En annen «kuriositet»: Guvernøren i Sentralbanken, som utnevnes av Det internasjonale pengefondet (IMF), kan ikke være en bosnisk statsborger… Omstruktureringen av offentlig sektor, salget av statseide bedrifter, og ervervelse av investeringsfond bygger for øvrig på forordningene fra Den europeiske utviklingsbanken (EBRD).
Den 1. januar 2003 overtok EUs politioperasjon (EUPM) stafettpinnen fra FNs operasjon. Og 2. desember 2004 tok en europeisk styrke bestående av 7 000 soldater (EUFOR) over for NATO-styrkene, innenfor rammen av operasjon Althea. Dette betyr ikke at protektoratet er avviklet, men at det er «europeisert»: slik at EU risikerer å måtte forhandle fremtidige stabiliserings- og assosieringsavtaler med seg selv! Men følgende avgjørende spørsmål: «tilbaketrekning», ja, men hvordan, og til hvem sin fortjeneste?
Presset av en massiv utenlandsk tilstedeværelse, har Bosnia etter Dayton blitt proklamert som «enhetlig» samtidig som det er splittet. Krigen er erstattet av en «indre kald krig». En økende andel av befolkningen oppfatter det internasjonale samfunnets høye representant som autoritær og arrogant, og har valgt å stemme på ultranasjonalistiske partier fremfor på kandidater med støtte utenfra. USAs krav om at Alija Izetbegovics parti skal «kvitte seg med» elementer som har for sterke koblinger til Iran og utlevere antatte «terrorister» uten noen form for rettslige garantier, har ført til lignende reaksjoner.
Men det aller viktigste er at «avhengighetssyndromet»6 har bitt seg fast på det sosioøkonomiske plan, at den nyliberale politikken kveler offentlig sektor, at den internasjonale tilstedeværelsen legger beslag på økonomiske ressurser og de tre nasjonalistiske partiene fungerer på en klientellistisk måte i et land med 40 prosents arbeidsløshet, der nesten halvparten at inntektene brukes på mat.
EU har i dag «behov» for en enhetlig bosnisk stat – og dermed en revurdering av den konstitusjonelle strukturen som ble fastlagt gjennom Dayton-avtalen – for å forhandle frem en europeisering av Vest-Balkan (se egen sak under). Men en slik konsolidering kan ikke skje uten åpenhet om fortiden, og fremfor alt ikke uten en økonomisk politikk som fremmer samhold og sosialt vern av alle befolkningsgrupper. Men ingen av delene står på dagsorden i dag.

Oversatt av G.E.1 I mai og juni 2005 ble det publisert utskrifter fra disse møtene i ukeavisen Feral Tribune (Kroatia), se også magasinet Dani (Bosnia) og kommentar fra Andrej Nikolaidis i månedsavisen Monitor (Montenegro) i juli 2005.
2 Jf. Svetlana Broz (barnebarnet til Josep Broz, kalt Tito), Des gens de bien au temps du mal. Témoignages sur le conflit bosniaque (1992-1995) (Gode folk i vonde tider. Vitnesbyrd om Bosnia-konflikten), Lavauzelle, Paris, 2005.
3 Jf. Lara Nettlefield, forsker i Sarajevo fra Columbia-universitetet, rapport fremlagt på konferansen til Senter for internasjonale studier og forskning (CERI) i Frankrike, 28. november 2005.
4 Jf. Sylvie Matton, Srebrenica, un génocide annoncé (Srebrenica: et varslet folkemord), Flammarion, Paris, 2005.
5 Det kom til uttrykk da hovedanklager Carla Del Ponte, etter press fra Østerrike, 3. oktober 2005 trakk tilbake sine anklager mot Kroatia om manglende samarbeid med FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) ? slik at det kunne gis klarsignal for EU-medlemskapsforhandlinger med Tyrkia og Kroatia.
6 Jf. La Bosnie-Herzégovine, enjeux de la transition, Christophe Solioz og Svebor Dizdarevic (red.), L?Harmattan, 2003. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver