Kritikk

«Det jødiske spørsmål» på nytt

Tilintetgjørelsen av Europas jøder er et sår som ikke kommer til å bli leget. Men dette såret alene kan ikke utgjøre jødenes samlede hukommelse. Hvordan kombinere kritikk av Israels politikk og samtidig unngå enhver form for antisemittisme? Dette er tema for flere nyutgitte bøker i Frankrike.

Posted on

De som betingelsesløst forsvarer Israels politikk, gjør anklagen om antisemittisme til sitt fremste argument. Dermed mener de å ha et våpen som er i stand til å symbolsk ta livet av dem det rettes mot. Dette våpenet har imidlertid ingen virkning på virkelige antisemitter eller andre negasjonister. Det sikter seg heller inn på dem som tillater seg å kritisere den israelske regjeringen, og søker å frata dem enhver legitimitet.
Pascal Boniface, som selv har vært skyteskive for dette våpenet, reagerer i en ny bok hvor han minner om en rekke faktiske forhold. Enkelte av disse forholdene berører ham personlig, andre er hentet fra de utenrikspolitiske analysene som han er ekspert på.1 Boken konkluderer med nødvendigheten av fredelig sameksistens mellom to stater i Midtøsten, en israelsk og en palestinsk. Det er ikke Israels eksistens han setter spørsmålstegn ved, men den politikken landets ledere fører. Som Israels tidligere ambassadør i Frankrike, Elie Barnavi, erkjenner, befinner vi oss i dag i den postsionistiske æra.2
Vi burde altså kunne betrakte Israel som en stat på linje med alle andre stater. Men hittil har ikke det vært mulig. Ved at sionismen defineres som «det jødiske folks nasjonale frigjøringsbevegelse»3, samtidig som det hevdes at man kan være «sionist og leve utenfor Israel» fordi sionismen «er universell av natur»4, konstruerer man en jødisk eksistens i et lukket, forfulgt fellesskap, og staten Israel er dette fellesskapets sentrum. Både antisemitter og glødende tilhengere av Israels politikk tar utgangspunkt denne fellesskapstanken. Men i Frankrike – og i en god del andre land – er det helt uaktuelt å snakke om noe jødisk fellesskap, for ikke å snakke om en «jødisk lobby».
Jødene kan man bare omtale i flertall, selv om mange av dem i dag føler en dyptgripende forvirring – en forvirring Dominique Vidal5 med rette hevder skyldes ytre faktorer, slik som den blodige blindgaten den israelsk-palestinske konflikten befinner seg i, eller de stadig flere antisemittiske handlingene og erklæringene. Men forvirringen skyldes også en identitetskrise som forsterkes av forsøkene på manipulering av folks tanker.
Tilintetgjørelsen av Europas jøder er et sår som ikke kommer til å bli leget. Men dette såret alene kan ikke utgjøre jødenes samlede hukommelse. Ikke nok med at det er på tide å skrive denne historien i all dens mangfoldighet, som Dominique Vidal ikke unnlater å trekke frem. Vi må imidlertid også gi diaspora-jødedommen6 hele dens plass og all dens verdighet tilbake. Jean-Christophe Attias og Esther Benbassa viser hvilken plass denne delen av jødedommen har i gammel jødisk tradisjon.7
Det lar seg ikke benekte at angrepene mot jødiske skoler og synagoger har blomstret opp igjen i det siste, men samtidig har det også skjedd angrep mot moskeer. Demonstrasjonene mot krigen i Irak har rommet handlinger som ubestridelig er antisemittiske. Disse erklæringene og handlingene er foruroligende – ikke fordi de truer jødenes eksistens eller sikkerhet i Frankrike, men fordi de er et symptom på et farlig tilbakefall i den politiske bevissthet. Enkelte av lederne for De jødiske institusjoners representasjonsråd i Frankrike (CRIF) nøler ikke med å juble over det ytterste høyres gevinster, og de jødiske franskmennene som offentlig fordømmer Israels politikk, blir truet i kraft av å være jøder. Forvirringen er total.
I april 1890 skrev Friedrich Engels et brev til en sosialdemokratisk leder i Østerrike for å advare ham mot enhver antisemittisk konnotasjon i uttalelsene fra partiet. «Antisemittismen», skrev Engels, «er et kulturelt tilbakestående trekk som i sosialistisk forkledning bare tjener de reaksjonæres hensikter».8 Hvis vi skifter ut uttrykket «de reaksjonæres hensikter» med «Sharon-regjeringens interesser», forblir konstateringen den samme. Det er påtrengende nødvendig å minne om hvilke verdier demokrati, frihet og statstilhørighet utgjør for alle – og å føre diskusjonen om Midtøsten ut fra disse begrepene. Dominique Vidals nye bok er et utmerket bidrag til denne diskusjonen.

1 Pascal Boniface: «Est-il permis de critiquer Israel?» («Er det lov å kritisere Israel?»), Editions Robert Laffont, Paris 2003, XXX sider, pris: 19 euro.
2 Union des étudiants juifs de France (Jødiske studenters union i Frankrike): «Le sionisme expliqué à nos potes» («Sionismen forklart for kameratene våre»), Editions de la Martinière, Paris 2003, XXX sider, pris: 15 euro.
3 Jacques Tarnero: Ibid., s. 193.
4 Paul Bernard: Ibid., s. 182.
5 Dominique Vidal: «Le mal-être juif. Entre repli, assimilation et manipulations» («Jødisk uvelhet. Innkapsling, assimilering og manipulasjoner»), Editions Agone, Paris 2003, 130 sider, pris: 9 euro. Dominique Vidal er assisterende sjefredaktør i Le Monde diplomatique, Frankrike.
6 Diaspora er det hebraiske ordet for utlendighet. Diaspora-jøder er jøder som lever utenfor Israel.
7 Jean-Christophe Attias og Esther Benbassa: «Israël imaginaire» («Det innbilte Israel»), Editions Flammarion, Paris 1998.
8 Paul Massing: «Rehearsal for Destruction, a study of political antisemitism in Imperial Germany» («Sceneprøve for tilintetgjørelsen, en studie av den politiske antisemittismen i keisertidens Tyskland»), New York 1949. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver