Alternativt redskap for informasjon?

«Blog» er en forkortelse for «weblog», og kan oversettes med «loggbok på Internett». Nye amerikanske ord griper ofte forstyrrende inn i vår lingvistiske rutine, men av og til svarer de til virkelige oppfinnelser. Blogs er personlige dagbøker på nettet. De lages med enkel programvare som gjør det mulig å skrive en tekst på datamaskinen, koble seg til nettet og sende den øyeblikkelig til den opprettede hjemmesiden. Webloggene blander med hensikt informasjon og meningsytringer, og ledsages gjerne av lenker til primærkilder, andre blogs eller artikler som webloggeren kommenterer eller nevner for sitt publikum. Den aller første webloggen så dagens lys i 1994 og tilskrives Dave Winter, som har utviklet en av de mest brukte programvarene (Manila).
De såkalte «warblogs», eller «krigslogger», oppsto etter 11. september 2001 etter initiativ fra konservative kommentatorer. De ønsket seg en enda mer patriotisk tilnærming til hendelsene enn den de store og såkalte «liberale» – altså for venstrevridde – mediene hadde. Men Irak-konflikten har gitt fenomenet en mer generell betydning, og det betegner i dag først og fremst blogs viet Irak-krigen.1
En undersøkelse av amerikanernes bruk av Internett under Irak-krigen viser at 55 % av dem utvekslet epost om emnet. Et ikke ubetydelig antall personer benyttet andre informasjonskilder enn de tradisjonelle mediene. De amerikanske brukerne av nettstedet til det britiske BBC, som oppfattes som et mer objektivt forum, økte med 47 %. Tilsvarende tall for The Guardians nettsted – som er mer kritisk – var en økning på hele 83 %.
Den mest berømte warbloggeren er en iraker som går under «blogpseudonymet» Salam Pax («fred» på arabisk og latin).2 I krasse vendinger kritiserte han først Saddam Hussein, senere bombeangrepene, mens han nå for tiden går til felts mot de amerikanske okkupantene. Salam Pax gir et mer levende bilde av livet i Bagdad før, under og etter den militære invasjonen enn flesteparten av de utenlandske korrespondentene. Enkelte har prøvd å fremstille ham som agent for diktaturet eller for CIA, men friskheten i formidlingen hans har trukket så mange brukere til hjemmesidene hans at linjen på et tidspunkt nesten ble sprengt! De største mediene har skrevet artikler om ham, og The Guardian har nylig engasjert ham som kronikør to ganger i måneden.
Flere journalister, tilstede i Irak eller ikke, har også skrevet warblogs. Kevin Sites i CNN ble nødt til å legge ned sin etter ordre fra kanalen han arbeider for. Andre warblogs har prøvd å samle så mye informasjon som mulig om konflikten. Noen har også støttet krigen: «Blogs of War» oppfordret for eksempel først sitt publikum til å støtte de amerikanske troppene, samt organisere pro-amerikanske aksjoner og anti-franske aksjoner (i USA). Deretter forsatte de kampen ved å gå til felts mot anti-G8-aktivistene.

En skal allikevel ikke overdrive fenomenets omfang. Det er ikke så veldig mange personer som benytter seg av webloggene. En rapport fra Pew Center avslører at «Webloggene interesserer et begrenset antall Internettbrukere, men de representerer fremdeles ikke en informasjons- og kommentarkilde for hovedparten av brukerne. Fire prosent av de amerikanerne som har tilgang til Internett, benytter webloggene for å finne frem til nyheter og synspunkter. Det totale antallet er så lite at det er umulig å trekke meningsbærende statistiske konklusjoner om brukerne av dem».3
I rapporten hevdes det at Internett først og fremst har fungert som et middel til få tilgang til varierte kilder (skjønt internettbrukerne i USA støttet krigen i større grad enn andre). Men det tilføyes: «Krigens motstandere benyttet seg av webloggene på en noe mer intens måte enn de som støttet den».
Ross Mayfield, direktør for Socialtext, en bedrift som produserer en programvare hvis mål er å fremme sosiale relasjoner, konkluderer ut fra rapporten at antallet «bloggere» nærmer seg 3 millioner. Blogger.com, et nettsted og samtidig program for avispublikasjoner, nylig oppkjøpt av Google, har mer enn 1 million brukere. Den brasilianske versjonen har allerede mer enn 300 000.
Webloggenes betydning skyldes delvis den innflytelsen de har på journalistene. De har flere ganger tvunget mediene til å omtale saker som ikke «kom ut», for eksempel de rasistiske uttalelsene til den tidligere sjefen for republikanerflertallet i Senatet, Trent Lott, som måtte fratre stillingen høsten 2002. Dan Gillmor, fremtredende kronikør i San José Mercury og forfatter av den første webloggen skrevet av en journalist – for øvrig publisert på hjemmesidene til San José Mercury – mener for sin del at warblogs tilfredsstiller et avgjørende behov: de siler den enorme informasjonsmassen, og hjelper oss til å finne frem til det viktigste materialet.»…. De utgjør likevel bare en liten del av et langt større fenomen.
For webloggene er nå blitt en del av det offentlige domene. De største mediene publiserer blogs – for eksempel The Guardian4 og MSNBC5. Det dreier seg om personlige dagbøker, fortegnelser, loggbøker eller en blanding av alt dette, som forfatterne skriver fra dag til dag, endog fra time til time. Disse webloggene kan være individuelle eller kollektive.
Formen er stadig litt famlende. Den befinner seg i grenselandet mellom det intime og det offentlige, og blir for hver dag som går, stadig mer komplisert. Eksempelvis har det dukket opp såkalte «photoblogs» eller «moblogs», mobile weblogger som man kan forsyne med stemme, bilde eller SMS-meldinger overført direkte fra mobiltelefon. Den personlige tonen og lenkene som gjør det mulig å gå direkte til primærkilden forfatteren henviser til, er sannsynligvis de to mest fremtredende kjennetegnene på hva en blog er (men det finnes like mange definisjoner som det finnes «bloggere»). (…)