/

Hvordan fortelles Europas historie?

Ifølge EUs fremtidige grunnlov skal Europas folk forme sin felles skjebne. Kan de enkelte land da fortsette å beholde en nasjonalistisk oppfatning av fortiden? Hvordan fortelles historien om Europa ved minnesmerker som blir besøkt av millioner av mennesker? Christian De Brie har reist rundt for å se etter, og fant først og fremst de nasjonale seierherrenes historie.

For den nyslåtte, anonyme og nysgjerrige turisten som drar fra by til byi noen av EU-landene, stiller følgende spørsmål seg for hver etappe: Hvordan fortelles Europas historie for europeerne? Det er så mange museer, palasser, slott, kirker, monumenter og minnesmerker at man tvinges til å velge, vilkårlig eller partisk. Når vi har sett bort fra kunstmuseeneog satt parentes rundt folkemuseene, må vi se etter bakerst i reisehåndbøkene. Resultatet kan forvirre.

Tyranniske konger, oppblåste keisere, rovgriske fyrster og biskoper og blodige diktatorer fyller Europas historie med sine evige territoriale, dynastiske, religiøse og nasjonale kriger, mens folkene har fått betale den tunge prisen for disse herrenes maktvilje. Beruset av ære og berømmelse har de, over hele Europa, etterlatt seg tegnene fra et symbolsk maktspråk som de hadde felles: rytterstatuer og triumfbuer, marmorløver, gullsoler, flammende sverd, monumentale urner og bassenger, fryktinngytende demoner og guder. Ikke desto mindre fortsetter vi å øse heder over deres balsamerte minne, og det er ikke alltid de verste som får minst. Vi skryter av deres krigerbedrifter på bekostning av naboer som nå er allierte, i disse slottene og palassene som vitner om deres ødeleggende stormannsgalskap, hvor ofrenes etterkommere toger forbi i ubrutte prosesjoner. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0