/

Hvordan fortelles Europas historie?

Ifølge EUs fremtidige grunnlov skal Europas folk forme sin felles skjebne. Kan de enkelte land da fortsette å beholde en nasjonalistisk oppfatning av fortiden? Hvordan fortelles historien om Europa ved minnesmerker som blir besøkt av millioner av mennesker? Christian De Brie har reist rundt for å se etter, og fant først og fremst de nasjonale seierherrenes historie.

For den nyslåtte, anonyme og nysgjerrige turisten som drar fra by til by1 i noen av EU-landene, stiller følgende spørsmål seg for hver etappe: Hvordan fortelles Europas historie for europeerne? Det er så mange museer, palasser, slott, kirker, monumenter og minnesmerker at man tvinges til å velge, vilkårlig eller partisk. Når vi har sett bort fra kunstmuseene2 og satt parentes rundt folkemuseene, må vi se etter bakerst i reisehåndbøkene. Resultatet kan forvirre.

Tyranniske konger, oppblåste keisere, rovgriske fyrster og biskoper og blodige diktatorer fyller Europas historie med sine evige territoriale, dynastiske, religiøse og nasjonale kriger, mens folkene har fått betale den tunge prisen for disse herrenes maktvilje. Beruset av ære og berømmelse har de, over hele Europa, etterlatt seg tegnene fra et symbolsk maktspråk som de hadde felles: rytterstatuer og triumfbuer, marmorløver, gullsoler, flammende sverd, monumentale urner og bassenger, fryktinngytende demoner og guder. Ikke desto mindre fortsetter vi å øse heder over deres balsamerte minne, og det er ikke alltid de verste som får minst. Vi skryter av deres krigerbedrifter på bekostning av naboer som nå er allierte, i disse slottene og palassene som vitner om deres ødeleggende stormannsgalskap, hvor ofrenes etterkommere toger forbi i ubrutte prosesjoner.

To steder blant så mange andre kan holde som eksempler, nemlig Schönbrunn og Potsdam rett utenfor henholdsvis Wien og Berlin. Det førstnevnte var Habsburg-monarkenes sommerresidens fra 1700 til 1918. Nå fremstilles det som både «symbolet på det østerrikske keiserdømmets storhet» og «et fortryllende sted med sympatisk familiepreg». I de 1440 rommene og den veldige barokkparken etterfulgte slektsleddene hverandre fra Josef den første til Karl den første, via Maria Theresia, Josef den andre og Franz Josef som aldri ville dø (68 års regjeringstid). Slektsledd av despoter,3 og det eneste vi skal huske om dem, er deres interesse for kunst og hager, deres sans for familiefester og for fredelig meditasjon.

Potsdam, de prøyssiske kongenes hovedstad, ble bygd opp fra grunnen på 1600-tallet, i jaktterrenget til den skremmende rovdyrfamilien Hohenzollern, fra sersjantkongen Frederik den første til slakteren fra 1914-18, Wilhelm den andre. Her skal vi beundre en by som ble «forskjønnet» av «den store kongen» Frederik den andre, «kunstens og litteraturens beskytter», som reiste slottet Sans-Souci, «den tyske rokokkoens perle», hvor han tok imot sine «filosofiske og lærde venner». Den krigerske og skruppelløse fyrsten som lot sitt tvangsinnrullerte folk blø i rovplyndringskriger, forbigår man i taushet.



Paradoksalt nok er de skandinaviske monarkiene av og til mer klarsynte når det gjelder deres kongelige fortid enn de germanske republikkene er. «Religion er krig», som kjent. Trettiårskrigen, som rev Europa i stykker fra 1618 til 1648, ble en kulminasjon av hat og blodbad «til Guds ære». En av tidens bødler, den protestantiske svenskekongen Gustav Adolf, førte krig mot sin katolske fetter Sigismund av Polen i den himmelske tros navn, men til fordel for høyst jordiske ambisjoner. Han fikk i all hast bygget et enormt krigsskip, «Vasa», som skulle være flåtens pryd. Skipet var så høyt og hadde så mange kanoner at det sank med mann og mus på jomfruturen 16. august 1628, etter å ha tilbakelagt noen hundre meter.

I et land hvor dragningen mot havet og kunnskapen om det hadde vært nærmest medfødt siden vikingtiden, var dette en lite ærerik episode. Noen ville ha skjøvet den under teppet og forsøkt å glemme den. Ikke svenskene. Innfallet hadde kostet en formue. Det kostet en ny formue å få skipet løs fra gjørmen igjen 333 år senere, restaurere det og forsøke å bevare det i dets opprinnelige tilstand på museet som nå bærer dets navn i Stockholm. Ikke bare for å vitne om redningsmannskapenes tekniske bedrift eller for å vise frem et praktfullt skip til nysgjerrige. Man benytter anledningen til å fortelle om datiden: kongens og hans udugelige hjelperes ansvar, forholdene sjøfolkene levde under, de barbariske straffene, krigens herjinger når to tredjedeler av de kjempende ikke vendte hjem igjen fordi den ene tredjedelen døde på slagmarken og den andre av sykdommer og sår, bruken av samvittighetsløse franske, skotske og tyske leiesoldater, barn og dekksgutter som flyktet og ble satt til tvangsarbeid på Riddarholmen …



24. juli 1943. Winston Churchills protesjé, Air Chief Marshal Harris, også kalt Bomber Harris – øverstkommanderende for Bomber Command i Royal Air Force (RAF) – utsetter Hamburg, Tysklands nest største by og viktigste havn, for den første systematiske terrorbombingen. Operasjonen, som blir døpt Gomorra etter den bibelske byen som ble ødelagt av ild fra himmelen, varer i ti dager, etterlater seg 55 000 registrerte sivile ofre og legger halvparten av byen i ruiner. Bølge på bølge av mellom 300 og 1000 bombefly, amerikanske om dagen og britiske om natten, slipper tusenvis av tonn brannbomber med fosfor, datidens masseødeleggelsesvåpen. Temperaturen når opp i 1000 grader. En ildorkan, krigens første, får asfalten i gatene til å ta fyr, kaster bilene omkring i den overopphetede luften, rykker trær opp med roten, pløyer seg ned i tilfluktsrommene hvor de som har søkt ly, blir brent levende, og får byens mange kilometer med kanaler hvor andre har trodd de skulle finne redning, til å koke. De allierte «terroristenes» mål er å knuse den tyske sivilbefolkningens moral og motstandsvilje ved massiv, ikke-målrettet bombing av de 60 viktigste byområdene. Slik vil man få en rask slutt på krigen. Selv om denne strategien blir en åpenbar fiasko og snarere gir den motsatte virkningen, videreføres den iherdig helt til siste slutt, uten at hovedpersonene – som behandles som helter – noensinne må stå til regnskap. Like før den tyske kapitulasjonen, 13. og 14. februar 1945, blir Dresden og dens historiske kulturrikdommer tilintetgjort. Det er den eneste byen som er blitt spart til nå. Den har ingen militær interesse, og den er fylt opp med titusener av flyktninger. Nå blir den utslettet av en syndflod av bomber og en tyfon av flammer. Over 100 000 mennesker blir drept.



Intet minnesmerke minner om det martyriet innbyggerne i Hamburg gjennomlevde, bortsett fra St. Nikolai-minnesmerket, som omviserne overser – et lite område som skjuler seg ved foten av domkirkeruinene, hvor tragedien blir forsiktig antydet. Jeg uttrykker min forbauselse over denne iherdige tyske selvsensuren når det gjelder landets egne ofre for krigsforbrytelser, nå 60 år senere. Som barn så den gamle vaktmannen byen brenne på noen kilometers avstand, og en rekke medlemmer av familien hans omkom. «De skjønner det,» sier han, «at vi kan ikke. Vi er kollektivt ansvarlige for at 25 millioner sovjetborgere, en femtedel av Polens befolkning og seks millioner jøder omkom. Vi kan ikke snakke om våre ulykker. Det ville være … uanstendig.»

Jeg aner denne holdningen allerede i Berlin, hvor det fascinerende museet som skildrer byens historie fra grunnleggelsen i 1237 til våre dager, er bemerkelsesverdig diskret når det gjelder de alliertes ødeleggende bombing og sovjeternes erobring av byen under en ildstorm som førte til at titusener av sivile ofre ble knust under ruinene. Hukommelsen er selektiv: En rekke steder i hovedstaden vitner om tyskernes vilje til ikke å flykte fra sin nazistiske fortid, for eksempel det fremtidige Holocaust-minnesmerket, monumentet som ble avduket i 1961 over konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg hvor nesten 100 000 fanger omkom, minnesmerket over bokbålet på Bebelplatz en natt i 1933 da 20 000 bøker ble brent. Eller vi kunne nevne minnesmerket over forfølgelsene ved Wannsee, på åstedet for konferansen i januar 1942 som satte den «endelige løsningen» på programmet. Eller det imponerende Jødiske Museet som nylig ble åpnet, eller den permanente Gestapo-utstillingen som snart skal omgjøres til museum og informasjonssenter om nazistenes undertrykkelse.

Kommer vi noen gang til å få oppleve at de europeiske landene (nesten alle) som hadde ansvaret for utryddelsen av indianerne i Amerika, slavehandelen med svarte afrikanere og forfølgelsene i koloniene reiser minnesmerker over denne «hvite terroren»?



Godslig og avslappet atmosfære på Stortorget i Krakow, rundt tøyhallen. Folk sitter på fortauskafeene eller rusler forbi med familien og med små flagg i hånden. Med blikket følger man det brokete, uorganiserte og litt gammelmodige opptoget som går på kryss og tvers med fanfarer i hodet. Det er nasjonaldagen, grunnlovsdagen – ikke en feiring av den grunnloven som gjelder nå, men grunnloven av 3. mai 1791, den aller første i Europa. Endelig seiret lov og orden over vilkårligheten. At et land feirer rettens seier i stedet for hærens nedkjempelse av nabolandene, er i utgangspunktet en hyggelig overraskelse. Men når det dreier seg om Polen, får det en annen betydning. Fire år senere mistet landet sin uavhengighet og ble offer for enda en oppdeling, før det ble oppslukt av sine mektige naboer, Østerrike, Preussen og Russland. For å finne igjen Polen, må vi – bortsett fra perioden 1918-39 – gjennom 200 år med opprør, væpnet kamp og passiv og aktiv motstand mot okkupantene. Prisen er mange millioner døde, seks millioner bare under andre verdenskrig, før polakkene nølende slutter seg til Den europeiske union. Et folk som har overlevd alle forsøk på tilintetgjørelse, kan ikke være annet enn velkomment.



Den store, runde, høytidelige salen vender ut mot Maas. Det er rådssalen for provinsstyret i Limburg-provinsen. Det var her Maastricht-traktaten ble undertegnet den 7. februar 1992. Salen tiltrekker ikke de store folkemengder. Jeg rusler fritt omkring alene, uten annen informasjon enn det man mer enn gjerne forteller – om hvordan det lokale styret fungerer. Traktaten? Hvilken traktat? En av de mest omstridte etappene i byggverket Europa har ikke etterlatt seg uutslettelige spor i innbyggernes hukommelse. Det er en søt by, restaurert slik at den ser helt ny ut, utstyrt med fornyede bygninger og velkjemmede parker, spekket med luksusbutikker. Her venter man på en annen slags besøkende, uten å bry seg altfor mye om fortiden, selv om den er full av historie. Etter spanjolene etterlot riktignok ikke franskmennene seg gode minner her. Byen ble beleiret av Ludvig 14. og hans armeer i 1673, og av gascognerkapteinen d'Artagnan som mistet livet her. Så ble den atter inntatt av armeene til Ludvig 15. i 1748, etter et slag som kostet 8000 mennesker livet. Den ble knyttet til det franske kongedømmet, siden annektert av Republikken og overtatt av Keiserdømmet, frem til 1815. Senere fulgte president François Mitterrands besøk og de forserte forhandlingene om traktaten.



Fra det 18. til det 20. århundre bygde Europa opp sin industrielle makt, basert på kull som den viktigste energikilden, inntil kullet ble detronisert av oljen, og gruvedriften i de fleste kulldistriktene ble innstilt. De eldste gruvene hadde vært i aktivitet i 800 år. Slik var det med Blégny-gruven utenfor Liège i Belgia. Den ble stengt i 1981 og omgjort til et industriarkeologisk museum hvor tidligere gruvearbeidere viser de besøkende omkring. Akkurat som alle andre steder var det ikke bare kullet man utnyttet. Aller mest utnyttet man «svarttrynene», historiske eksempler på arbeidsforholdene. Det var en grusom utbytting som nærmet seg slavedrift. Et arbeid så hardt at vi knapt kan forestille oss det, flere titalls eller hundretalls meter under jorden, i et angstskapende mørke så fullt av støv at det ikke gikk an å puste, varmt og fuktig, med øredøvende larm fra kullvognene, steinborene, boremaskinene og kompressorene. Gruvegangene var trange, faren for ras var permanent, og det samme gjaldt faren for oversvømmelse, kvelning og gruvegass. Gruvearbeiderne kunne være så godt som sikre på å dø en langsom død på grunn av silikose før de fylte 50.

Arbeidet foregikk dag og natt, i åtte timers skift. Betalingen var dårlig, per tonn utvunnet kull, utbetalt av en arbeidsgiverstand som alltid var opptatt av å øke arbeidsrytmen og motsatte seg alle sikkerhetstiltak før det skjedde en ulykke eller katastrofe. Før den siste tidens mekaniseringsfremskritt forandret gruvearbeidernes situasjon, etterfulgte de hverandre i generasjon etter generasjon opp gjennom århundrene for å utføre dette nesten umenneskelige arbeidet uten annen verdighet enn den enestående solidariteten det skapte. Som vi kan tenke oss, var dette de svakestes skjebne. Først og fremst barna, som lenge ble foretrukket både på grunn av sin evne til å smyge seg frem gjennom Jordens trange tarmer og på grunn av lønningene, som var på størrelse med barna selv.

I Blégny var det først i 1940 at man holdt opp med å bruke barnearbeidere ned til ti år; da ble aldersgrensen hevet til 14 år … Videre ansatte man til innvandrere som ikke var særlig i stand til å forsvare sine interesser. Først var det polakker på begynnelsen av 1800-tallet, så ble det spanjoler, tyrkere, ungarere, grekere og etter 1945 italienere. 45 000 italienere ble kynisk solgt til den belgiske stat av sin egen regjering etter krigen, i en byttehandel som dreide seg om «kull mot menneskekjøtt». I bytte mot kullet som ble levert til den italienske innvandrerens hjemland, undertegnet han en kontrakt på fem års obligatorisk arbeid i en belgisk gruve, svært dårlig betalt, med kost og losji i de tarvelige brakkene de tyske fangene hadde etterlatt seg. Før det grenseløse Europa ble konstruert, sirkulerte innvandrerarbeiderne friere enn kapitalen. Senere er situasjonen blitt snudd på hodet.



Et museum over arbeiderklassen? Forsvant virkelig proletariatet før borgerskapet, uten at vi la merke til det – som en historisk kuriositet? Litt av et sjokk for de revolusjonæres moral. Det må vi besøke. Museet befinner seg i København. Det kunne ikke ha vært noe annet sted enn i det sosialt mest avanserte landet. En statue av Lenin står ved porten og viser de få nysgjerrige veien, med armen pekende mot inngangen. Deretter følger en pedagogisk og pragmatisk løype gjennom utviklingen av de danske arbeidernes situasjon fra begynnelsen til vår egen tid. Her ser vi alt, til og med den gradvise forbedringen av boligene, som er gjenoppbygd i full målestokk. Vi lærer mye om flukten fra landsbygda, om den fysiologiske elendigheten blant de unge arbeiderne som helt til 1940 fikk sparken på grunn av tuberkulose eller rakitt, om fagbevegelsens kamp, om de konfliktpregede diskusjonene mellom reformister og revolusjonære og om sosialdemokratiets landevinninger etter at det kom til makten i 1924.

Utviklingen av kvinnenes rettigheter vies spesiell oppmerksomhet. Det samme gjelder havnearbeiderne, som i 1920-årene ble engasjert i grupper på syv og betalt per tonn (300 sekker på 100 kilo om dagen, 50 kilometer å gå til sammen). Deretter følger motstanden mot innføringen av akkordbetaling i industrien i 1950 og det økende antallet arbeidsulykker på grunn av kampen om økt produktivitet. Videre arbeiderungdommens nei til den amerikanske produksjonsmodellen i 1960-årene («stadig bedre og fortere»), samt den siste tidens utflytting og bruken av jugoslaviske, tyrkiske og pakistanske innvandrere for å slippe unna høyt lønnsnivå og sosiale utgifter.

Konklusjon: Når arbeidsgiverne henter proletarer annet steds fra eller drar ut for å utbytte dem på stedet, finnes det ingen danske proletarer lenger. Nei, kanskje, men hvor lenge vil det vare? Museet risikerer å bli foreldet allerede før man avduker minnesmerket over det kapitalistiske borgerskapet.

Kalvinisten Christophe Plantin fra Tours flyktet fra religionsforfølgelsene, slo seg ned i Antwerpen i 1550 og kastet seg ut i et av datidens store eventyr, nemlig boktrykkerkunsten. Han startet et firma med Gullpasseren som sitt symbol, preget av de beste håndverkernes fremste kunnskaper. Hans verksted støpte matriser, typer og originalbokstaver, hadde lagerrom for setterkassene, eget rom til trykkpressene og typografenes rammer, kontor for korrekturleserne og en bokhandel hvor han hengte opp lister over skolebøker og oversikten over forbudte bøker. Trykkeren gikk fra den ene typografiske suksessen til den andre, blant annet en Bibel på fem språk som sikret ham rikdom og berømmelse over hele Europa. Plantin var åpen for renessansens nye ånd. Hans virksomhet omfattet religiøse verker (en nødvendighet i datiden), vitenskapsbøker (botanikk, astronomi, medisin), litteratur (blant annet Ariostos Orlando Furioso) og musikkpartiturer. Mot slutten av sitt liv ble han innhentet av Filip den andres bannstråle. Den Meget Katolske Kongen av Spania ga hertugen av Alba, som var både psykopat og massemorder, i oppdrag å straffe byen Antwerpen for dens overdrevne toleranse. Deretter skulle Alba innføre en nådeløs sensur som forbød trykking av alle bøker, bortsett fra fromme, religiøse skrifter. Ved hjelp av krokveier og ved å slenge ut åte for den dominerende mørkemannsideologien, klarte Plantins firma å unngå ødeleggelsen. Etter hvert ble det overtatt av Plantins svigersønn Balthazar Moretus, som gikk inn for å videreføre kunnskapens fakkel. Blant annet videreutviklet han trykketeknikken for kart, og han utnyttet sin venn Rubens' talenter som bokillustratør. Dette eventyret har nå fortsatt i 300 år. I dag rommer Plantins hus et museum som forteller familien Plantin-Moretus' fabelaktige historie. Det er et vitnesbyrd om hva et kulturelt, kunstnerisk og vitenskapelig Europa ville være uten dynastiske, nasjonale og religiøse grenser. For å minne oss om at arkitekter, malere, musikere, forfattere, filosofer og akademikere har ferdes på kryss og tvers over kontinentet siden middelalderen.

Det er ikke på undertrykkernes kultussteder vi bør lete etter de europeiske folkenes felles hukommelse, men på de stedene som forteller historien om folkenes sosiale forhold, skjulte lidelser og kamp for frihet og rettferdighet. Er det en tilfeldighet at det finnes langt flere av den første typen steder enn av den siste?




1 München, Salzburg, Wien, Bratislava, Krakow, Praha, Berlin, København, Stockholm, Oslo, Göteborg, Hamburg, Maastricht, Liège og Antwerpen.
2 Noen av dem er uforglemmelige: Pinakoteket i München, Kunsthistorisches Museum og Leopoldmuseum i Wien, Gemäldegalerie og Nationalgalerie i Berlin, Statens Museum for Kunst i København, Munchmuseet i Oslo og Musée Royal des Beaux-Arts i Antwerpen, blant mange andre.
3 Blant annet Napoleon, som bodde der i 1805 og 1809.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Sværmeriet for politisk vold

Default thumbnail
Neste sak

Terrorkrig mot egen befolkning

Andre saker om Europa

0 kr 0