/

Et tabubelagt begrep

Kjernen i den nyliberale offensiven har vært å overføre eierskap fra det offentlige til det private. Er det legitimt med privat eierskap av naturlige eller sosiale produkter som jord, luft, produksjonsmidler og kunnskap?

Mellom 1997 og 2002 tillot Lionel Jospins sosialdemokratiske regjering den største bølgen av privatiseringer i Frankrike siden nyliberalismen ble de vestlige regjeringenes religion. At denne utviklingen ble ledet av en koalisjonsregjering bestående av Sosialistpartiet, Kommunistpartiet og De Grønne («la gauche plurielle») – gamle forkjempere for nasjonalisering og for offentlige tjenester – viser i hvor stor grad den private eiendomsretten er blitt et slags tabu. Så godt som ingen våger å stille spørsmålstegn ved dens legitimitet. Men likevel …

Siden 1700-tallet har eiendomsretten vært bærebjelken i vestlig politisk og juridisk tenkning. Den franske revolusjonens erklæring av 26. august 1789 om menneskets og borgernes rettigheter omtaler i paragraf 17 eiendomsretten som «en ukrenkelig og hellig rettighet (som) ingen kan fratas, med mindre offentlig nødvendighet konstaterer det tydelig gjennom loven, og på betingelse av rettferdig og forutgående godtgjørelse.» En moderat formulering, ettersom den legger begrensninger på den «ukrenkelige» retten, begrensninger som faktisk har trådt i kraft enkelte ganger i Frankrikes historie. Den amerikanske konstitusjonen, i likhet med andre nasjonale juridiske lovtekster, postulerer på sin side at eiendomsretten ikke skal pålegges noen hindringer verken når det gjelder bruk (usus), avkastning (fructus) eller fraskrivelse (abusus), bortsett fra i spørsmål av strengt offentlig karakter. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0