Fanget i Irak

«Et opprør kan ledes av 2 prosent aktive og 98 passive sympatisører.» T.E. Lawrence

I boken Kort tid igjen,[1] en av de beste romanene som er skrevet om Vietnam, forteller Gustav Hasford om unge mennesker som engasjerer seg i «US Marines», forandrer seg til å bli grusomme krigere, for til slutt å vikles inn i en kaotisk konflikt som de på ingen måte har forutsetninger for å hanskes med. De er ikke blitt opplært til å kjempe mot en usynlig fiende som ikke opererer med noen entydig forsvars- eller angrepstaktikk, men i stedet beveger seg som dødelig gass.

Irak er ikke Vietnam. Men i løpet av denne «dystre Ramadan» er rollene allerede snudd på hodet: Angriperne er drevet på defensiven, og den amerikanske hæren prioriterer nå å beskytte seg selv mot en stadig dristigere opposisjon. Tallene taler sitt tydelige språk: 10 angrep mot okkupantene i juli, 35 i dag og ca. 10 drepte amerikanere hver uke. I tillegg kommer de dødelige attentatene mot britiske, italienske, polske og spanske styrker. Det hele er i ferd med å bli et mareritt.

De amerikanske strategene tok utelukkende utgangspunkt i USAs enorme militære styrke for å erobre Irak. De brukte marskalk Fochs læresetning om at den moderne krigen består i å lete etter kjernen i fiendens hær, stedet den er på sitt sterkeste, og ødelegge denne kjernen i kamp. Denne strategien var desto lettere ettersom som den irakiske hæren forduftet foran Bagdad, og så godt som aldri gjorde noe forsøk på å bremse erobrerens tokt – ingen ødelagte broer eller tilintetgjorte flyplasser.

En kan lure på om dette ikke var en snedig manøver for å slippe erobrerne inn, og deretter fange dem i en langvarig asymmetrisk konflikt. For de amerikanske styrkene sitter fast i Mesopotamia nå, og det kommer de til å gjøre lenge. De kan ikke skynde seg ut, for det kan føre til en borgerkrig og en «libanonisering» av Irak, og gjøre landet til et «uroelement» i verden i mange tiår fremover.

Motstandsteoretikere definerer motstand på denne måten: «Hvis fienden rykker frem, trekker vi oss tilbake. Hvis fienden står stille, plager vi ham.» Sun Tse, som er en av verdens eldste krigsfilosofer, gir også råd om å utnytte den mektiges svakhet: «Unngå styrken hans, angrip heller de svake punktene,» skriver han. Opprørsstyrkene i Irak gir aldri okkupantene noen skyteskive. Målet deres er å påtvinge amerikanerne en passiv forsvarslinje som er så lang som mulig, og det er en av de mest kostbare krigsformene.

Voldsspiralen er dermed ubønnhørlig satt i gang. Og undertrykkingen – som vil øke med de paramilitære militsene okkupasjonsmyndighetene har opprettet – vil føre til ytterligere motstand. En hevndynamikk som nøres opp av hatet mot invasjonshæren, sirkler inn de desorienterte okkupasjonsstyrkene som har vanskeligheter med å skille fiender fra «venner». Okkupantene gjør derfor stadig vekk en rekke «feilgrep» overfor de såkalte «kollaboratørene», motstandernes viktigste skyteskive.

130 000 amerikanske soldater[2] – hvorav kun 56 000 er virkelige krigere[3] – viser seg allerede å være utilstrekkelig for å «sikre» landet. Irak er blitt et eldorado for private sikkerhetsselskaper.[4] Utenlandske ambassader, vestlige konserner som har inngått gjenoppbyggingskontrakter – i all hovedsak med amerikanske bedrifter knyttet til Bush-administrasjonen[5] – ministerier og andre offentlige bygninger, er alle beskyttet av tusener av leiesoldater rekruttert via private selskaper. Blant disse er Erinys, et selskap som har engasjert 6500 menn for å overvåke oljeinstallasjonene. Selskapet Global Risk tar seg av sikkerheten til medlemmene av det irakiske styringsrådet. Vinnell trener opp den nye irakiske hæren, og Dyncorp utdanner det nye politikorpset. Og Olive beskytter høytstående funksjonærer i amerikanske storselskaper.

Et annet moment er at okkupasjonen av Irak på ingen måte har noen avskrekkende virkning på internasjonal terrorisme. Tvert imot har den stimulert og økt terrorismen på tragisk vis. Det vitner en rekke infame attentater om, fra Casablanca til Riyadh, og fra Mombasa til Istanbul. Samtidig som prosjektet med å opprette demokrati i Bagdad blir mer og mer urealistisk for hver dag som går.

Det begynner å bli lenge siden Pentagons «hauker» erklærte at invasjonsstyrkene ville bli tatt i mot som frigjørere. Denne enorme analysefeilen er grunnlaget for dagens uføre. Washingtons ideologer (Cheney, Rumsfeld, Wolfowitz, Perle) var sultne på makt og utålmodige etter å bruke USAs gruoppvekkende krigsmaskin for å oppfylle sin drøm om et «nytt Midt-Østen». Nå snur alt seg mot dem.

1 Romanen engelske tittel er The Short-Timers, utgitt på norsk i 1987 av Ex Libris. Boken var utgangspunkt for Stanley Kubricks film Full Metal Jacket (1987).
2 Uten mandat fra FN teller okkupasjonsstyrkene 155 000 menn fra 34 land (ingen arabisk eller muslimsk stat er representert).
3 Til sammenlikning sørger hele 39 000 menn for sikkerhet og orden bare i byen New York<#133>
4 Jfr. Thomas Catan og Stephen Fidler: «The military cant?t provide security», http://amsterdam.nettime.org/Lists-Archives/nettime-l-0309/msg00169.html
5 Firmaene som deler på den fantastiske gjenoppbyggingspotten <#150> 8 milliarder dollar <#150> er nettopp dem som hjalp kandidaten Bush mest under valget i november 2000, ifølge en rapport fra Center for Public Integrity, 30 oktober 2003.