Fanget i Irak

«Et opprør kan ledes av 2 prosent aktive og 98 passive sympatisører.» T.E. Lawrence

I boken Kort tid igjen,[1] en av de beste romanene som er skrevet om Vietnam, forteller Gustav Hasford om unge mennesker som engasjerer seg i «US Marines», forandrer seg til å bli grusomme krigere, for til slutt å vikles inn i en kaotisk konflikt som de på ingen måte har forutsetninger for å hanskes med. De er ikke blitt opplært til å kjempe mot en usynlig fiende som ikke opererer med noen entydig forsvars- eller angrepstaktikk, men i stedet beveger seg som dødelig gass.

Irak er ikke Vietnam. Men i løpet av denne «dystre Ramadan» er rollene allerede snudd på hodet: Angriperne er drevet på defensiven, og den amerikanske hæren prioriterer nå å beskytte seg selv mot en stadig dristigere opposisjon. Tallene taler sitt tydelige språk: 10 angrep mot okkupantene i juli, 35 i dag og ca. 10 drepte amerikanere hver uke. I tillegg kommer de dødelige attentatene mot britiske, italienske, polske og spanske styrker. Det hele er i ferd med å bli et mareritt. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Eksplosjon i Bolivia

Neste sak

Ebadi balanserer på knivseggen

Mer Leder

Fransk fiskekrok

I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det ikke mye liberalitet igjen i presidentgjerningen hans.

«Ti stille!»

Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med, er det lett å utvide rommet for bannlysning og forbud.

Vaklende topp

Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.

Hvem blir den neste fienden?

Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.

0 kr 0