Den armenske diasporaen vender hjem

De som besøkte Armenias hovedstad sist sommer kunne ikke besøke noen museer, og de fleste sentrumsgatene i Jerevan var stengt. Museene var under oppussing og gatene og fortauene ble lagt på ny. Byen fikk en ansiktsløftning takket være en sjenerøs gave fra den amerikansk-armenske milliardæren Kirk Kirkorian. Eieren av MGM-studioene i Hollywood, flere hoteller i Las Vegas, og mye annet, har satt av 170 millioner dollar siden 2001 til bygging av veier og boliger i den jordskjelvrammede regionen, samt til utlån for småbedrifter. Denne pengesummen tilsvarer en tredjedel av Armenias nasjonalbudsjett, og gir arbeid til 20 000 mennesker.
Gerard Cafesjian er en annen amerikansk-armener, og han bruker rundt 25 millioner dollar på å renovere den halvferdige «Kaskaden», et kompleks av trapper og verkstedslokaler som knytter det sentrale Jerevan sammen med Monument-distriktet, for å bygge et moderne kunstmuseum. Nye butikker, restauranter og byggeprosjekter florerer. Den armenske diasporaen begynner å komme tilbake til Armenia, og utgjør en merkbar forskjell i hovedstadens gater.
I tillegg til de tre millioner innbyggerne i Armenia, bor det dobbelt så mange spredd rundt i andre land. Russland, USA, Georgia, Frankrike, Iran og Libanon er de landene med størst konsentrasjon av armenere. Siden jordskjelvet i 1988, som ødela en tredjedel av landets industripotensial og drepte over 25 000 mennesker, har diasporaen rykket inn og sendt massiv humanitær hjelp til Armenia. De siste to årene har private investeringer erstattet bistanden, og sikret diverse økonomiske aktiviteter, fra programvareselskaper til høyteknologisk medisin.

Politisk sett er forholdet mellom Armenia og diasporaen mer komplekst. Tradisjonelle politiske partier fra diasporaen har etter alt å dømme en viss innflytelse i landet, slik som Armensk Revolusjonær Føderasjon (Tashnaktsoutyun), og det Liberale Demokratiske Parti (Ramgavars), som har sine partiavdelinger og medier. Like fullt er det fortsatt store politiske skiller og oppsamlede misforståelser mellom Armenia og diasporaen.
Ved starten på den folkelige bevegelsen i Armenia i 1988, gikk diasporaens partier ut med en erklæring som ba om ro, og som stilltiende ga sin støtte til de sovjetiske styresmaktene. De armenske partiene har tradisjonelt fryktet naboen Tyrkia, og de så på svekkelsen av den sovjetiske (altså russiske) makten i Armenia som en faktor som ville gjøre landet mer utsatt for tyrkiske trusler.
Armenere fra Marseille, Kairo og Boston kom til Armenia i årene etter Sovjetunionens sammenbrudd, og fikk kultursjokk. De ville investere, men forsto ikke det sovjetiske byråkratiets særegenheter, og heller ikke de nye spillereglene i den ville markedsøkonomien, korrupsjonen og «lovenes» relativitet. Mange tapte sine investeringer på få måneder, og skuffelsen var så stor at noen begynte å snakke om å «være en annen nasjon», som en siste utvei. (…)