Bourdieu, mediene og de intellektuelle

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002) var en vitenskapsmann med glødende politisk engasjement. Mange har kritisert ham for denne påstått umulige kombinasjonen. Verken før eller senere i sin karriere tenkte Bourdieu at man måtte velge mellom jakten på objektiv kunnskap og krav om politisk og sosial handling.

Hver eneste dag gir oss en anledning til å føle det enorme tomrommet Pierre Bourdieu har etterlatt seg, og slå fast i hvor stor grad modellen for den kritiske intellektuelle, som han sannsynligvis var den siste store representanten for i Frankrike, er blitt avleggs. Jeg mener at det som er i ferd med å erstatte den er godt beskrevet av Jean-Claude Milner i hans pamflett Existe-t-il une vie intellectuelle en France [Finnes det et intellektuelt liv i Frankrike?]. Her skriver han: «Den første oppfordringen om å stå til tjeneste ble etterfulgt av den andre: ’slutt å mishage oss med for mange bevis på overdreven kunnskap eller ubehagelig innsikt,’ tilføyde notabilitetene. Det er ikke nok å stå til tjeneste, man må også fremstå som ydmyk. Det fantes retorikere som gjorde denne ydmykheten til sin doktrine, fra Collège de France til Avisen. Herav den intellektuelle i dag, engstelig overfor de sterke, hard mot de svake, ambisiøs uten forsett, uvitende under pedanteriets flitter, upresis i spissfindig stil, uriktig i detaljert stil.»
Selv om Milner, slik det nesten alltid er i lignende tilfeller, sannsynligvis har en tendens til å idealisere den forutgående perioden en smule, synes essensen i det han sier å være korrekt. Det sammenfaller med at en type intellektuell kommer til makten, en intellektuell hvis verdier og atferd Bourdieu hadde spesielt god kjennskap til, og hvis fremvekst han hadde forutsett og skrevet om. Jeg har nylig foreslått å bruke betegnelsen «ærbødig intellektuell» på denne sorten intellektuelle som omhyggelig passer seg for å gi inntrykk av å vite mer eller være mer bevisst enn andre, og som aldri lar en anledning gå fra seg til å uttrykke sin respekt for alle former for makt – innen økonomi, politikk, medier – moralske eller religiøse autoriteter, folkelig overtro, og i så fall, til og med fordommer.

Utviklingen i den senere perioden var ett av spørsmålene jeg ofte fikk anledning til å diskutere med Bourdieu de siste årene. Og det er viktig å bemerke at han nettopp var blant dem som kompromissløst motsatte seg tanken på å praktisere den falske formen for ydmykhet som anbefales i dag, med andre ord å gi konsesjoner og akseptere de tilpasninger som kreves når det gjelder kompetanse og kunnskap, med den forhåpning å tilfredsstille flest mulig. Han var aldri av den oppfatning at den intellektuelles rolle, spesielt hvis han er sosiolog, kan være, slik man i større og større grad krever i dag, å begrense seg til simpelthen å gjenspeile det sosiale i alle dets aspekter – inkludert de mest uakseptable sidene ved det – og i det lengste unngå å bedømme det eller formulere vurderinger som kan komme til å sjokkere eller overrumple de impliserte.
Ifølge Bourdieu har sosiologens oppgave aldri hovedsakelig bestått i å «snuse på det sosiale», eventuelt inkludert det som kan være ytterst motbydelig for en som har holdt fast på visse moralske og intellektuelle krav. For Bourdieu dreier det seg om å erverve seg en reell kunnskap om de mekanismene som styrer samfunnet, ved hjelp av metoder som ikke på noen måte er naturgitte eller umiddelbare; en kunnskap som ikke bare er ønskelig, men absolutt nødvendig, for å kunne ha noe håp om å forandre samfunnet.

Denne siden av problemet er avgjørende for å forstå noen av de skarpeste angrepene Bourdieu måtte hanskes med de siste årene han levde. Han havnet i en posisjon hvor han kunne oppfattes som en som forsvarer en vitenskapelig og elitistisk posisjon mot det man kan kalle demokrati og likhetstenkning når det gjelder kunnskap og overbevisninger. Det er den ærbødige intellektuelles rolle Philippe Sollers trer inn i når han i en artikkel med tittelen «For mangfold i mediene», publisert 18. september 1998 i Le Monde, betegner vår epoke som «en epoke med mangfold, usikkerhet, ansikter som stadig er nye, overraskelser, krysninger, konfrontasjoner, ureduserbare singulariteter». Han anbefaler den intellektuelle å fra nå av akseptere alle former for motsetninger og debatt, gjennom å behandle dem likt, uansett hvor de har oppstått eller hva slags kompetanse eller alvor de som uttrykker et annet standpunkt enn ham selv, besitter.
Alain Finkielkraut uttrykker seg enda klarere når han antyder at det ikke er medienes misbruk av makt Bourdieu angriper, selv om det tilsynelatende virker slik, men snarere det man kan kalle «den demokratiske ukontrollerbarheten». Det han ikke kan akseptere, «er at andres stemmer blir hørt på like fot med hans egen; det er ikke innskrenkningen av det offentlige rom, det er av hans eksistens.»
Dette er et poeng som krever spesiell oppmerksomhet. Mediene er blitt selve inkarnasjonen av demokratisk mangfold, ifølge deler av den intellektuelle verden – i alle fall blant de mest medievennlige i den. Dette må forstås som den mest komplette form for relativisme og subjektivisme når det gjelder overbevisning og tro («det er min mening, det er mitt valg, osv.). En intellektuell som gir seg til å kritisere mediene, spesielt dersom han gjør det fra et ståsted som presenteres som objektivt, eller enda verre, vitenskapelig, stiller seg lagelig til for beskyldninger om å nekte å følge det virkelige demokratiets spilleregler.

Det er en allmenn oppfatning at Bourdieus intellektuelle liv tok en viktig vending med utgivelsen av La Misère du monde [Verdens elendighet] i 1993. Det var på dette tidspunktet han engasjerte seg fullt og helt i politisk og mediekritisk virksomhet. Dette er naturligvis en temmelig kunstig fremstilling av Bourdieus utvikling, i og med at alle tekstene han skrev preges av et sterkt engasjement – fra de aller første, knyttet til opplevelsen av koloniseringen i Algerie, helt til de siste. En annen, enda merkeligere oppfatning som også er nokså utbredt, er at Bourdieu på en måte sluttet å være vitenskapsmann da han engasjerte seg i politisk kamp (med andre ord, valgte side). I en artikkel med tittelen «De intellektuelle i kampen», publisert i Le Monde 19. januar 2001, skriver således Thomas Ferenczi at Bourdieu i mange av sine intervensjoner de siste årene «ga avkall på […] vitenskapsmannens holdning til fordel for aktivistens.»
En svært diskutabel påstand, som Bourdieu aldri ville godtatt. Han trodde ikke at en aktiv tilstedeværelse i offentligheten og arbeid med spørsmål som kunne tiltrekke seg mer oppmerksomhet fra et større publikum – for eksempel spørsmål knyttet til medier generelt og tv spesielt – nødvendigvis innebærer å kaste vrak på en vitenskapelig holdning. Uansett hva man har skrevet eller sagt om dette, mente han aldri at en aktivistisk holdning kunne erstatte den vitenskapelige i spørsmål som har med vitenskap å gjøre.

Som Alain Accardo sier, «Det er […] gjennom så samvittighetsfullt som mulig å underlegge seg det krav om objektivitet som den vitenskapelige moral dikterer, at forskeren kjemper for symbolsk å tvinge frem sannheten om den sosiale verden. Slik skaffer han seg den best mulige forutsetning for samtidig å fullbyrde sin moralske plikt til solidaritet med de undertrykte, som han ruster til symbolsk omveltning av den etablerte orden.» Verken før eller senere i sin karriere tenkte Bourdieu at man måtte velge mellom jakten på objektiv kunnskap og krav om politisk og sosial handling.
Selv når det gjaldt spørsmål som i prinsippet interesserer alle, var han overbevist om at det er en avgrunn mellom den profesjonelle sosiologens metodiske, presise og vitenskapelige behandling, og den retorikken og ordgyteriet som intellektuelle medieyndlinger, mer enn velkomne til å uttale seg i mediene, mesteparten av tiden forsøker å erstatte førstnevnte med. Med andre ord var han hele tiden overbevist om at når det gjelder engasjement, kommer viten og forståelse i første rekke, det handler ikke bare om simpelthen å ta stilling og protestere.
La Misère du monde ble en bestselger, og bidro til at mange mennesker som sannsynligvis ikke hadde noen som helst kunnskap om sosiologi og ikke hadde noen spesiell grunn til å interessere seg for faget, oppdaget det. Bourdieu innledet boken med et kapittel tilegnet dem som i aller høyeste grad føler den sosiale lidelsen, ydmykelsen og noen ganger uverdigheten på kroppen i dagens samfunn. På denne måten uttrykte han offentlig og høytidelig sitt engasjement på de utstøttes side. Det dreide seg naturligvis hovedsakelig om lidelsene til den moderne arbeiderklassen, hvis man går med på at det fortsatt i dag finnes en gruppe, en klasse eller i alle fall en sosial virkelighet som fortjener denne betegnelsen – på dette punktet var Bourdieu for sin del ikke i tvil. Den sosiale elendigheten er imidlertid ikke bare et spørsmål om materiell fattigdom, og den kan også, på en rekke måter, tjene som eksempel innad i den intellektuelle verden selv.

Bourdieu var en person som alltid lot seg opprøre av verdens elendighet, i alle dens former. Jeg deler fullt ut synspunktene Gérard Noiriel uttrykker i en nyutgitt bok, om det som kan kalles engasjementets radikalitet og stilens voldsomhet hos Bourdieu – et resultat av hans opprørthet: «Bourdieus sosiologi, akkurat som Foucaults filosofi […] forsynte meg med argumenter slik at jeg kunne fortsette å tenke med Marx, men mot Marx. To elementer gjorde overgangen mulig. For det første voldsomheten i Bourdieus stil, som absolutt ikke sto tilbake for marxistenes. Jeg fant dette svært tiltrekkende på denne tiden, for jeg var overbevist om at et radikalt språk nødvendigvis gjenspeilte et radikalt engasjement. Videre illustrerte Bourdieus sosiologi på sin måte det leninistiske slagordet som jeg hadde tatt til meg på begynnelsen av 70-tallet: ’bare sannheten er revolusjonær’. Med andre ord, det man må gjøre for å være til nytte for de aller svakeste, er å oppdage og si sannheten. Den fremgangsmåten Bourdieu sto for forekom meg imidlertid mer tilfredsstillende enn førstnevnte, fordi han satte empirisk forskning i første rekke, fremfor abstrakt tale om klassekamp og historievitenskap. I tillegg, mens marxismen hadde konsentrert seg om den økonomiske makten, skaffet Bourdieu til veie redskaper for en bedre forståelse av kulturell og symbolsk dominans, som jeg virkelig forsto viktigheten av i forbindelse med Longwy-konflikten. De ga meg et arsenal av argumenter for å støtte opp under kritikken av ’talsmennene’ som jernverksarbeiderne offentlig hadde uttrykt.»
Jeg tror en rekke intellektuelle i min generasjon, som har hatt et lignende forhold til Bourdieus tenkning og arbeid, ville kunne slutte seg til Noiriels synspunkter her. Jeg hørte ofte Bourdieu si halvt på spøk, halvt i alvor – spesielt når han kritiserte tenkemåten og atferden til Althussers elever – at han var den eneste virkelig marxistiske intellektuelle i Frankrike i denne perioden. Med dette mente han at han var alene om å utføre det analysearbeid og den empiriske forskning på den sosiale virkeligheten som marxister i dag burde føle seg forpliktet til å gjøre.

I hvilken grad trodde han virkelig at det er nok å oppdage og avsløre sannheten om den sosiale verden for å være til nytte for de svakeste? Han anså det i alle fall som en nødvendig forutsetning, noe som er forståelig i den forstand at hvis en intellektuell, som sådan, kan være til nytte for de svakeste, må det trolig skje i form av hva han representerer og hva han er i stand til å tilføre, altså kunnskap. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt den nødvendige forutsetningen også er tilstrekkelig, tror jeg Bourdieu var mer i tvil, eller i alle fall ble mer tvilende etter som årene gikk. Dette er et problem jeg kjenner relativt godt til, fordi jeg ofte diskuterte det med ham, og fordi det hører til de spørsmål vi aldri ble helt enige om.
Jeg har nemlig alltid funnet det litt for optimistisk å tro at økt kunnskap og forståelse nødvendigvis eller i det hele tatt ofte kan ha en frigjørende effekt på dem den er skaffet til veie for. Jeg mener at virkeligheten, spesielt de siste årene, har imøtegått en slik oppfatning. Det er fullt mulig å ta opp i seg den kritiske sosiologiens sannheter på en mer eller mindre kynisk måte, uten at dette fører til nevneverdige forandringer i atferden til dem det dreier seg om: Man fortsetter å handle som før, men med viten hvordan tingene ligger an og i ly av det faktum at – også i sosiologens egne øyne – gjør alle omtrent det som er meningen at de skal gjøre og kan ganske enkelt ikke gjøre noe annet.

Bourdieu fortalte meg flere ganger at han ble dypt sjokkert av det jeg hadde skrevet i Rationalité et cynisme [Rasjonalitet og kynisme] om hvordan større kunnskap, som den vi får fra sosiologien og de humanistiske vitenskapene generelt, faktisk kan føre til det motsatte av forsøk på frigjøring, nemlig resignasjon og kynisme. Dette er uten tvil opprørende, men det er dessverre så godt som udiskutabelt. En interessant bekreftelse på dette er måten man i dag benytter seg av intellektuelle som ble regnet blant de mest subversive i sin tid: Foucault, for eksempel, ser ut til å ha blitt en forfatter som den franske arbeidsgiverforeningen Medef refererer til. Alain Accardo har utvilsomt rett når han bemerker at om Bourdieus syn på sosiale forhold ble møtt med så stor fiendtlighet, i alle fall fra medlemmene av etablissementet, «er det fordi han oppfordrer dem som tar hans syn alvorlig til å være konsekvente og velge side.»
Det er dessverre grunn til å frykte at mennesker i dag lett venner seg til inkonsekvens, og at den til slutt føles helt naturlig. Å tenke på én måte og handle på en annen kan dessverre også bli en habitus, og til og med utgjøre den moderne habitus fremfor noen.

Man kan selvsagt trøste seg med at Bourdieu for sin del enstemmig og åpent ble utpekt til fiende nummer én av alle forsvarere av den liberale orden, og at det vil ta lang tid før hans tenkning blir gjenstand for den formen for utnytting jeg nevnte ovenfor. Som Michel Onfray påpeker, er det for øyeblikket en temmelig forbløffende, svært avslørende og beroligende enighet som kommer til uttrykk mot Bourdieu. «Årsaken er enkel og åpenbar,» forklarer han: «Pierre Bourdieu tilkjennegir klart og tydelig sin kamp mot kapitalismen i dens liberale versjon, og arver derfor som fiender alle de som forsvarer denne politikken, både til høyre og venstre. Det innebærer også de fleste avisene, med unntak av et fåtall, hvor man kan lese rene hyllester uten hentydende kritikk eller troløshet fra en tidligere disippel, og heller ikke forbehold uttrykt mellom linjene av en dreven og diplomatisk blekksmører. I en tid hvor penger er det credo som ideologiske, nasjonale og internasjonale standpunkt organiseres rundt, er det imidlertid få intellektuelle, tenkere, filosofer og andre aktører i ideenes verden som uten omsvøp uttrykker sin motstand mot det liberale herredømmet og utviklingen av verden, som i sin helhet er underlagt markedets lover.

Tross alt, når man spør seg hvilken mulighet intellektuelle har til å gripe inn i verden og bidra til å forandre den, legger man nødvendigvis straks merke til at det er ingenting som er enklere og mer utbredt enn å tro på det de mest kritiske og radikale blant dem sier, og samtidig la være å ta noen som helst konsekvens av det. Dette er et spesielt aktuelt spørsmål apropos mulighetene for å lykkes med kritikk av mediesystemets maktmisbruk.
Det hadde vært en glede å gi Bourdieu rett når han hevder at teoretisk og vitenskapelig kritikk av mediene kan føre til bevisstgjøring og derigjennom en endring av individuell atferd og kanskje en bedring av forholdene. I sin bok om fjernsynet gjør han rede for dette synet: «Jeg er overbevist om (og det at jeg presenterer dem på en fjernsynskanal vitner om det) at analyser som disse kanskje kan bidra, noen steder, til å forandre forholdene. Alle vitenskaper har denne ambisjonen. Auguste Comte sa: ’Vitenskap derav fremsynthet, fremsynthet derav handling.» Jeg stiller meg heller skeptisk til de resultater den sosiologiske mediekritikken hittil har oppnådd, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet noe mer enn andre om hva som fortsatt kan virke effektivt mot en så grenseløs, så velutrustet og så beskyttet makt som det her dreier seg om.

Michel Onfray gjør utvilsomt rett i å gi følgende svar til dem som på grotesk vis har anklaget Bourdieu for å være «den mest medieeksponerte av alle medienes fiender»: «Den medieeksponerte mediekritikken utgjør på ingen måte en motsetning.» Han skriver videre: «Hva sier sofistene som sidestiller kritikken av fjernsynet med forpliktelsen til ikke å stille opp der? At kritikken av hvordan mediene fungerer bare kan foregå i ørkenen? At valget består i å stille opp i mediene for å smigre den lokkende makten, eller holde seg unna for å beholde sin kritiske kapasitet? Jeg for min del anser dette som et galt resonnement, for det finnes en annen mulighet: å stille opp i mediene og kritisere dem, og deretter demonstrere den medieeksponerte mediekritikkens legitimitet.»
Som alle medieeksponerte tenkere forenkler Onfray tingene litt for mye når han tar for gitt at de urokkelige (Bourdieu tilhørte naturligvis ikke denne kategorien) har en klar og ren motivasjon for ikke å stille opp på tv. Han antyder at det ikke kan være fordi de aldri er blitt invitert eller fordi de vet at de ville føle seg utilpass. Jeg spør meg om han ikke dessverre blir nødt til å innlemme tenkere som Jules Vuillemin i kategorien «verdslige klostermunker som holder seg på de tinder som ligger så nært som mulig opp under ideenes himmel, hvor intetheten, tomheten og fraværet hersker.» Bourdieu nærte stor beundring for disse tenkerne, som han regnet blant de få som nettopp har noe substansielt å si i dag. Selv om den «kritiske tilstedeværelsen», når det gjelder tv, radio og aviser, er å foretrekke fremfor «en stillhet like produktiv som ikke-eksistensen», har jeg inntrykk av at de fleste intellektuelle som bruker dette argumentet for å takke ja til invitasjoner fra mediene svært raskt blir mer tilstedeværende enn kritiske – noe som man for øvrig ikke kunne si om Bourdieu. Det er imidlertid ikke det jeg vil diskutere her.

Slik jeg ser det, er ikke spørsmålet om man kan eller ikke kan lykkes med å kritisere mediene i mediene. Mediekritikk i mediene er utvilsomt mulig og man kan til og med si at den er forventet og ønsket av systemet selv. Problemet er imidlertid hvorvidt den er i stand til å oppnå reelle virkninger og hvorvidt den har klart, eller kanskje klarer i fremtiden, å rokke ved den makten den angriper. Om den klarer å endre, om enn aldri så lite, den utviklingen som nærmest virker uunngåelig, og som det ser ut til at ingen, i lang tid, har midler til å gripe inn i.
Christopher Lasch bemerker at «massekommunikasjonens vesen forsterker, i likhet med samlebåndet, maktkonsentrasjonen og det strukturelle hierarkiet i industrisamfunnet. Den gjør det ikke gjennom å spre en autoritær ideologi bestående av patriotisme, militarisme og lydighet, som så mange venstreorienterte kritikere hevder. Derimot gjennom å tilintetgjøre den kollektive hukommelsen, erstatte autoriteter som det var mulig å stole på med en ny type star system. Videre gjennom å behandle alle ideer, alle politiske programmer, alle kontroverser og alle konflikter som like interessante og aktuelle, like verdige til å fange oppmerksomheten til åndsfraværende seere, og dermed like fort glemt og like blottet for betydning.
Under slike forhold er det vanskelig å se hvordan man kan forhindre at mediekritikken blir et medietema som i likhet med et hvilket som helst annet er i stand til å holde på leseren eller seerens åndsfraværende oppmerksomhet i et øyeblikk, men som samtidig glemmes like fort som ethvert annet. Man må altså ikke være en elitistisk, puritansk eller sørgmodig sjel for å stille spørsmålstegn ved hvor effektiv mediekritikk i mediene er, og ved intellektuelle som hevder de lykkes med å være både medieeksponerte og kritiske. For å forklare hva som skjer, er det på ingen måte nødvendig å ty til konspirasjonsteorier eller tillegge de aktørene det gjelder, spesielt de mektigste av dem, en særegen perversitet.
Ifølge Bourdieu er det ikke onde krefter som er i sving i den sosiale verden. Det finnes bare systemer hvis logikk man må beskrive, og – for å bruke Bourdieus språk – felter som fungerer etter lover som til tross for at de ikke er umiddelbart gjenkjennelige, overhodet ikke er hemmelige.

Bourdieu kritiserte ikke journalister med det mål å renvaske de intellektuelle, ikke mer enn Kraus gjorde. Gérard Noiriel skriver at «kritikken av de intellektuelle er uten tvil selve nøkkelen til hele Bourdieus sosiologi. Begrepet ’symbolsk makt’, som han utviklet for å forklare denne formen for dominans, utgår fra ideen om at alle sosiale relasjoner medieres av språket.» Dette poenget er helt avgjørende hos Bourdieu. Ulikheten når det gjelder adgangen til språket og beherskelsen av det som betraktes som godt og tilfredsstillende språk er en av de viktigste formene for diskriminering mellom de som utøver symbolsk makt og de som blir utsatt for den. Og makt generelt – som nødvendigvis har symbolske trekk – er en av de viktigste kildene til skillet mellom de som dominerer og de som domineres.
Bourdieu kom hele tiden tilbake til det betydelige privilegiet til de som har mulighet til å handle på en måte som hovedsakelig går gjennom språket. De som dermed har evnen til å få omverdenen til å godta en fremstilling av virkeligheten som ikke trenger å være objektiv for å være troverdig – og mesteparten av tiden er den det ikke – men som er tenkt ut for å presentere virkeligheten til deres fordel og i henhold til deres mål. Den symbolske makten er fremfor alt makten til å få de dominerte til å oppfatte og beskrive tingene i samsvar med interessene til dem som innehar de dominerende posisjonene.
Dette gjelder naturligvis for intellektuelle. Bourdieu mente at deres forhold til språket og deres mulighet til å skape den verden de snakker om ganske enkelt ved å snakke om den, skaper spesielle problemer som gjør at deres adgang til den virkelige virkeligheten, og mer spesielt den sosiale virkeligheten, ofte blir ekstremt problematisk, for ikke å si umulig. Det gjelder imidlertid for alle meningsprodusenter, spesielt politikere og journalister. Man kan forestille seg at dette kommer til å bli stadig vanskeligere, fordi det å styre i dag er blitt så godt som ensbetydende med det å kommunisere.

Jean-Claude Milner, Existe-t-il une vie intellectuelle en France?, Editions Verdier, Lagrasse, 2002, s. 24.
Alain Finkielkraut, «Sauver l?innocence et le secret», Le Monde, 18. september 1998.
Alain Accardo, «Un savant engagé», Awal, Cahiers d?études berbères, nr. 27-28, 2003.
Gérard Noiriel, Penser avec, penser contre, Itinéraire d?un historien, Editions Belin, Paris, 2003, s. 156. Referansen til Longwy viser til Noiriels bok Longwy, Immigrés et prolétaires: 1880-1980, utkommet i 1984. O.a.
Alain Accardo, op.cit, s. 18.
Célébration du génie colérique. Tombeau de Pierre Bourdieu, Editions Galilée, Paris, 2002, s. 12-13.
Bourdieus bok Sur la télévision (Om fjernsynet) består av manuskripter fra to forelesninger som ble vist på en fransk tv-kanal. O.a.
Sur la télévision, fulgt av L?emprise du journalisme, Editions Raison d?Agir, 1996, s. 63.
Op.cit. s. 64.
Ibid., s. 64-65.
Ibid., s. 64. Se også Pierre Bourdieu, «A propos d?un passage à l?antenne », Le Monde diplomatique, april 1996.
Ibid., s. 66.
Ibid.
Christopher Lasch, Culture de masse ou culture populaire?, oversatt fra engelsk til fransk av Frédéric Joly, Editions Climats, Castelnau-le-Nez, 2001, s. 56.
Op.cit., s. 156.