Republikanernes røst

Hvis venstresiden i USA skal vinne frem, må den begynne å snakke med de mange vanlige amerikanere som stemmer på Bush – og tror det er et slag mot landets elite.

Det gikk for en tid siden en reklame på tv i Iowa, der en av de da ledende figurene i Demokratenes presidentnominasjon, Howard Dean, ble anklaget for å være «kulturelitens» kandidat: en «skatteøkende, statsekspanderende, latte-drikkende, sushi-spisende, Volvo-kjørende, New York Times-lesende, kroppspiercende, Hollywood-elskende venstreavviker», som ikke hadde noe med å prate med vanlige folk i Iowa.
Reklamen ble finansiert av Club for Growth, en Washington-basert organisasjon som fokuserer på å knytte bånd mellom rike pro-business-folk og pro-business-politikere. Organisasjonen består av økonomer som er motstandere av statlig styring, prominente menn med midler og store tenkere innenfor den Nye Økonomien. De er anerkjente genier som har brukt de siste ti årene på å snakke om avreguleringer og skattesenking som om det dreide seg om Kristi andre oppstandelse.
Med andre ord: De som så Jesus i den evig stigende Nasdaq-børsen, og insisterte på at privatisering og avregulering var direktiver fra historien selv, finansierer nå tv-reklamer som tar avstand fra «eliten».

I dette paradokset ligger noe av mysteriet i USA, cirka år 2004. Takket være den politiske høyredreiningen de siste 30 årene, er velstanden i dag konsentrert på færre hender enn den har vært siden 1920-tallet. Arbeiderne har mindre innflytelse over sine egne arbeidsforhold enn noen gang i vår levetid, og selskapene er blitt de mektigste aktørene i verden. Men denne høyredreiningen – som fortsatt lever i beste velgående – klarer likevel å selge seg selv som en krig mot «elitene», et rettmessig opprør fra mannen i gata mot en motbydelig overklasse.

På toppen av det hele sitter president George W. Bush, tidligere oljemann fra Texas, Yale-student, sønn av en tidligere president og barnebarn av en senator. Han nyter dermed godt av alle de fordeler det øverste USA drysser ned over sine sønner. Bush erklærer samtidig at han har et «populistisk drag», på grunn av all «hån» han og hans Texas-kompanjonger utsettes for fra spradebassene i øst.

Bushs populisme er reell. Hans avsky for østkystsnobbene er objektivt sett latterlig, men den er ærlig følt. Mannen har unektelig noe folkelig ved seg, hans evne til å snakke med vanlige folk som om han er en av dem, er en kjent sak. Og de ser ut til å like mannen genuint. Alt tyder på at Bush vil være i stand til å sanke en betydelig andel av stemmene fra den hvite middelklassen under presidentvalget i november, slik han gjorde det for fire år siden. Til gjengjeld stemte 90 prosent av svarte amerikanere på Demokratene i 2000.

En gang i tiden var populismen selve morsmålet til den amerikanske venstresiden. Man kunne regne med at arbeiderklassen stemte for sterkere fagforeninger, en regulert økonomi og ulike programmer for økonomisk trygghet. På denne tiden var Republikanerne, som var imot alt dette, klart definert som partiet for bedriftsledere, som talsmenn for samfunnets elite.
Republikanerne er fortsatt bedriftslederpartiet, men de har samtidig brukt år på å bygge opp sin egen populismetilnærming, et blandingsprodukt av anti-intellektualisme, påtrengende gudsprat og sentimental fremmaning av middle America, i all sin ydmyke gjennomsnittlighet. Richard Nixon var den første republikanske presidenten som forsto hvilken makt som lå i denne kombinasjonen, og alle seirende republikanere siden hans administrasjon har også fremstilt seg i et populistisk lys. George W. Bush er bare den siste – og en av de mest vellykkede – i en lang linje av business-vennlige politikere som benytter seg av de underkuedes språk.
Denne høyrepopulismen virker. Den vinner frem. Politikerne snakker dens språk, og det samme gjør avisspaltistene, tv-personlighetene, noen tusen talsmenn fra næringslivet, børsmeglere på Wall Street, reklamefolk og finansjournalister. Selv Hollywood, som høyresiden elsker å hate, bruker dette språket.

Høyrepopulismen antar hovedsakelig to former. Den varianten vi så mest av på 1990-tallet var markedspopulismen, som har sine røtter i Wall Streets PR-strategier. Her er den grunnleggende ideen at det frie marked er demokratiets essens. Siden vi alle tar del i markeder – gjennom å kjøpe aksjer, velge mellom barberskumtyper, se film X i stedet for film Y – er markedene et uttrykk for folkets røst. Markedet gir oss det vi vil ha, velter det gamle regimet, gir makt til den lille mann. Siden markedet bare er mennesker som finner ut av ting på sin egen uransakelige måte, er ethvert forsøk på å regulere eller på annen måte blande seg inn i markedet per definisjon intet annet enn arroganse.
I gode tider, som for noen år siden, fremstiller høyrepopulismen vanlige amerikanere som ett med selskapene. På 1990-tallet kunne amerikanske tv-seere kontinuerlig se miniserier der børsen var «revolusjonsmaker», der små gamle damer utvekslet investortips, der småbarn realiserte sitt sanne jeg gjennom produkter, og der vanlige folk solte seg i glansen av alle de flotte nye millionærene investeringene deres hadde skapt. Selv Enron var med på spillet, og sammenlignet sin kampanje for avregulering av elektrisitetsforsyningen med borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet.
I løpet av boomen ble politikere fra begge partier skjønt enige om at privatisering og avregulering var den riktige veien å gå for å gi folket medbestemmelsesrett i økonomiske spørsmål. Aviskronikører fra alle leire forsikret om at hver gang en fagforening ble knust i USA, hylte arbeiderne av glede over å bli frigjort.

Markedspopulismen gjør det imidlertid ikke like bra i dårlige tider. Da trekker den seg sakte tilbake til fløyene og overlater hovedscenen til den gode, gamle tilbakeslagspopulismen: en samling av klagemål mot de «venstreradikale», ikke på grunn av deres manglende tiltro til det frie marked, men på grunn av all ukulturen de har tvunget nedover middle America. De har legalisert abort, avskaffet bønn i den offentlige skolen og truer nå med å tillate homofile å gifte seg. Vanlige folks fiende er på ny den «liberale elite», intellektuelle som tror de vet bedre enn alle andre. Igjen settes den lille mann opp mot en hånlig, foraktende tegneserieversjon av overklassen, og igjen fremstår Det republikanske parti som den lille manns redning.

Denne populismen er besatt av forbrukskulturens symbolikk. I stedet for å irettesette de mektige – ofte republikanere – direkte, kritiserer den de snobbete og delikate tingene man antar de mektige liker, som spesielle kaffesorter, trendy restauranter, prestisjetunge universiteter, ferier i Europa og, fremfor alt, importerte biler.

Slike «pysete» tilbøyeligheter kontrasterer tilbakeslagspopulismen med et idyllisk heartland, der ekte amerikanere spiser store biffer og drikker Budweiser, vet alt om gårdsbruk og kjører amerikanske biler. Fordelen med dette fokuset på forbruksvarer er at det snur opp ned på klassemotsetningene. De tingene som knyttes til «eliten» er også knyttet til mennesker med høy utdanning, og som er en pålitelig liberal velgerkrets. Liberalerne blir snobbene og Republikanerne de som støttes av millioner av vanlige folk. Det at høyrefløyens oljemillionærer i Houston eller Wichita også gjerne ferierer i Europa, drikker fancy kaffe og kjører Jaguar, overses rett og slett, som om det var naturstridig.

Ekte amerikanerne avskyr «elitene» og deres pompøse stil, og derfor stemmer de på menn som snakker rett fra levra, som George W. Bush, hans far, Ronald Reagan og Richard Nixon – Østkystens ultimate mobbeoffer. Da de først var valgt, gjorde imidlertid alle disse sitt beste for å overøse landets elite med politiske gaver av alle slag.

De massive forvrengningene i denne republikanske fremstillingen av eliten i USA, burde være åpenbare for alle som har øyne å se med. For det første det absurde utgangspunktet som tilsier at den amerikanske overklassen er en samling venstreradikalere. Den ene varianten av høyrepopulismen raser mot liberalernes sushi-spising og body-piercing, mens den andre varianten hyller dem som spiser sushi og piercer seg som kløktige entreprenører eller som konsumenter som prøver å finne sin stil. Den ene høyrepopulismen avskyr Hollywoods spredning av «dårlige verdier», mens den andre hyller Hollywoods kreativitet og hevder Hollywood bare gir folket det de vil ha. Og like fullt er det de samme organisasjonene, ofte de samme individene, som fremmer begge disse republikanske strategiene. Konservative intellektuelle skifter frem og tilbake mellom dem uten å blunke.

Hvorfor er ikke disse selvmotsigelsene ødeleggende for høyresiden? En del av svaret er at liberalerne nekter å ta tilbakeslagspopulismen seriøst. De gidder rett og slett ikke å svare på stereotypen av dem selv som en elite med eksklusiv smak, fordi de ser det som et åpenbart bedrag, fabrikkert av strategene på høyresiden. En mindre klikk av liberalere bryr seg ikke med det fordi de mener den konservative populismen bare er kamuflasje for rasisme, som de ser på som en nasjonal epidemi. Problemet i deres øyne er nynazister og høyreekstreme militstyper som Timothy McVeigh. Det er middle Americas sanne ansikt, og det vi burde konsentrere oss om.

Jeg støtte på en spektakulær versjon av denne patologien på et møte arrangert av venstrefolk i Chicago. Etter å ha lyttet til en knusende og grundig kritikk av medieindustrien, reiste jeg meg opp og påpekte at millioner av vanlige amerikanere, ofte kirkegjengere, faktisk deler denne mediekritikken uten å vite om det. De blander rett og slett bare «liberalisme» sammen med de økonomiske og industrielle kreftene som kontrollerer informasjonen. Jeg oppfordret taleren til å gjøre et forsøk på å etablere kontakt med disse vanlige menneskene, og prøve å vende deres klassefrustrasjoner mot høyresiden. Jeg ble nesten umiddelbart satt på plass av en annen i salen som rasende erklærte at hun ikke ville ta del i noe forsøk på å nå ut til Ku Klux Klan!

Det er en flik av sannhet i tilbakeslagsstereotypien av liberalismen. Visse typer venstrefolk ferierer faktisk i Europa, kjører Volvo og drikker caffe latte. Og det er en liten, men veldig høylydt del av den amerikanske venstresiden som ikke har annet enn forakt til overs for arbeiderklassen. Om du noen gang deltar på et lokalt møte for en dyrevernorganisasjon, eller rusler rundt på ett av eliteuniversitetene, vil du legge merke til at visse typer venstreorientert politikk i USA så absolutt er forbeholdt medlemmer av den skolerte øvre middelklassen. Noe for folk som anser politikk mer som en slags individuell terapi enn et prosjekt for bygging av en bevegelse.

For denne avarten av radikalere er politisk aktivitet en slags mild og lindrende åndelighet, en måte å komme i kontakt med de undertryktes dype virkelighet på, og vise at man bryr seg. Buttons og klistremerker annonserer desperat liberalerens godhet for omverden, det samme gjør hans eller hennes «etiske» valg av forbruksartikler. Venstresidens magasiner fremstiller motstand som noe glamorøst, og trykker bilder fra forrige måneds demonstrasjon på samme måte som sladrebladene viser bilder fra veldedighetsball. Det fins til og med et parfymemerke ved navn Activist.

Så har vi den typen venstrefolk som anser det å være på venstresiden som en slags nedarvet ære, et tegn på nobelt blod. Det har lite for seg å prøve å overbevise andre om saken, vil de hevde, og spesielt i uopplyste områder som det dype Midtvesten. Du er enten født med det eller ikke. Venstrefolk med disse tendensene er ikke egentlig interessert i den amerikanske venstresidens katastrofale tilbakegang som sosial kraft, og at dens sosiale bevegelser tørker inn og blåser vekk. Om ikke annet kan de faktisk forstå seg på denne tilbakegangen: Venstresiden består av mennesker med sympati for de undertrykte, ikke de undertrykte selv. Den er en veldedighetsoperasjon.

For disse folkene er ikke en krympende venstreside et problem som en gang kan få konsekvenser for deres materielle velstand, frata dem helsetilbudet eller innflytelsen på arbeidsplassen. Slike ting står ikke på spill for denne typen liberalere. Snarere tvert imot: Det å ha få mennesker på venstresiden gjør den bare mer forlokkende for dem. Overfladisk ikke-konformitet er det den «kreative» hvitsnippsklassen setter høyest av alt, og jo mer ensom man er i sin politiske godhet, jo mer ikke-konform og opprørsk kan man fremstå. Å få være mot de flaggsvingende massene – å ikke marsjere sammen med dem i trettitalls lignende massedemonstrasjoner – er et mål for denne typen liberalere. Det å være på venstresiden handler ikke om å gjøre felles sak med andre, men om å korrigere andre og peke ut feilene deres.

I likhet med den amerikanske venstresiden, misforstår også mange europeere den amerikanske konservatismen. Et spektakulært eksempel på dette fikk vi se under diskusjonene i FN i forkant av Irak-krigen. Frankrikes utenriksminister, Dominique de Villepin, trodde åpenbart at han gjorde fremskritt i å overbevise Bushs tilhengere hver gang han slo ned på feilaktige påstander fra amerikanernes side.
Her var han, en velkledd og dannet mann som snakket flere forskjellige språk, og som fikk åpen applaus fra FN-delegater fra store deler av verden da han irettesatte USAs utenriksminister – som stoisk tok imot fornærmelsene fra sin sosiale overmann.

Det den briljante Villepin overså så totalt, var at amerikanske konservative ikke bryr seg om at argumentene deres bestrides. USA er den militante symbolismens land, en bildenes nasjon. Bushs oppgave var ikke å vinne over FN, men å mobilisere krigsstøtte innenlands, og han kunne ikke håpet på en bedre populistisk dramaturgi enn kampen mellom en klossete, fattig amerikaner og en selvsikker, diktlesende franskmann. Denne mannen var den hatede «liberale elite» i egen høye person, en perfekt motspiller for høyrepopulistiske amerikanere. Med sin lærde, prinsippfaste motstand solgte derfor Villepin krigen til amerikanerne langt mer effektivt enn Bush selv. Ja, jeg tror faktisk at om en utenriksminister fra et annet land hadde ført an i striden mot USA, så kunne krigen kanskje vært unngått. Om Bush er riktig smart, vil han få i stand en slags gjentakelse av konfrontasjonen med Villepin rett før valget i november.

I mellomtiden avstår politiske kommentatorer fra å rette opp eller diskutere den genuine kulturelle kraften som ligger i tilbakeslagsretorikken. Den vender tilbake og overrasker dem like mye hvert fjerde år. Slik oppstår det valgskred der man minst venter det, og høyrefolk der det burde vært venstrefolk, grasrotraseri der det burde vært tilfredshet. Så lenge den amerikanske venstresiden ikke kaster et langt, fordomsfritt blikk ned i det amerikanske folkedypet – og etablerer kontakt med den typen folk som tror at en stemme til Bush er et slag mot eliten – er de dømt til å fortsette ferden inn i glemmeboka. En slik fiasko er enda mer dramatisk for Europa og resten av verden: Prisen er kriger og politiske pålegg fra et USA de nekter å forstå.

1[/ref] 2