Russland tilbake til fremtiden

Markedsliberalismen har langt ifra svart til forventningene i det russiske folket, og det i så stor grad at arven fra Sovjetunionen fremstår i et nytt og mer fordelaktig lys.

Mange har nok sett det, i alle fall på tv-skjermen: Vera Mukinas monument av en arbeider og en kolkoskvinne1 som med hammer og sigd i hånd kaster seg mot en lysende fremtid. Monumentet, som står ved inngangen til Utstillingsparken i Moskva, ble tatt ned for ikke så lenge siden. Ikke for å kastes på skraphaugen, men for å restaureres. Røde flagg har begynt å dukke opp igjen under russernes offisielle feiring av seieren over Nazi-Tyskland 9. mai, i tillegg til den røde flaggborgen på kommunistenes opptog 1. mai og 7. november.2 Sovjetunionens nasjonalsang kan igjen høres.3 Tenåringer kler seg i t-skjorter med teksten «CCCP, mitt fedreland». Rockeband resirkulerer gamle sovjetiske «slagere». FM-båndet i Moskva sender stadig oftere sanger med russisk tekst. Hippe kafeer dekorerer med sovjetiske symboler, og gir dermed uttrykk for en slags postmoderne nostalgi.

Pendelen begynte å svinge allerede på midten av 1990-tallet. Sovjetiske filmer ble vist på tv «etter ønske fra publikum», ifølge kanalene. En lederskribent uttrykte sin bekymring i avisen Izvestija i 2001: Det «sovjetiske folket» er fortsatt der, og nostalgien ser ut til å være «den rådende stemningen».4 Meningsmålinger fra anerkjente institutter bekrefter dette: «57 prosent av russerne vil tilbake til Sovjetunionen» (2001), 45 prosent mener sovjetsystemet var «bedre» enn dagens system, 43 prosent ønsker til og med en «ny bolsjevikrevolusjon» (2003). Oppfatningene om utviklingen i Russland de siste årene fremstår som like lite «korrekte»: skepsis til «den demokratiske revolusjonen» i august 19915 og massiv forkastelse (nesten 80 prosent) av de store «kriminelle» privatiseringene.

Demokratene raser, og gir ulike forklaringer på dette: hukommelsestap («de har glemt fangeleirene og knappheten»), hat mot de rike «fordi de er rike», middelmådighet fra taperne og de gamle, og «biologien vil løse problemet». Under Vladimir Putin har politiske begivenheter nørt opp under deres bekymringer: rettsforfølgelse av flere av deres venner og sponsorer blant oligarkene6; rehabilitering av NKVD og KGB7; økende innflytelse for silovikiene8 og KGBs etterfølger FSB; ønske om å gjenopprette russisk innflytelse i de tidligere sovjetiske områdene og offisiell kritikk mot USAs inntrengning her, samt kritikk av Irak-krigen til tross for Putins «strategiske allianse» med Washington etter 11. september 2001.

Det har likevel ikke manglet på forsøk på å avskrive kommunismen. Siden 1991 er russerne blitt overstrømmet med arkivmateriale, artikler, bøker og tv-programmer som slår ned på «bolsjevikenes forbrytelser»: rød terror under Lenin og Trotskij, «terrorvelde» under Stalin, hungersnød i 1932-33, Gulagleirene, deportering av folk som var «straffet» eller «mistenkt» for samarbeid med Nazi-Tyskland, undertrykking under Bresjnev. De store mediene, journalister og historikere har med glød kastet seg inn i «kampen om hukommelsen» og for «demokratiske markedsverdier». Denne kampen har de ført side om side med et omfattende nettverk i Vesten, og da spesielt i USA, av institusjoner, universiteter og stiftelser – Ford, Soros, Hoover, Heritage, Carnegie, USIS, USAID – for ikke å snakke om de filantropiske oligarkene i Russland.9

De motsetningsfylte debattene under Gorbatsjov-perioden har veket plassen for anklageskrifter mot «Ondskapens regime» i alle dets former. Den brennende russiske antikommunismen kan få vestlige korsfarere til å blekne. Det gjelder imidlertid å holde frem skremmebildet av «de rødes tilbakekomst» og faren for borgerkrig hver gang det nye regimet trues av krise.

Fordømmelsen av «bolsjevismen» fører for øvrig til at motstanderne av den rehabiliteres, spesielt «de hvite» og dissidentene. Også noen tilfeller av samarbeid med nazistene ses på «med forståelse». Izvestijas kronikør Maxim Sokolov forsøker å forklare dette på følgende måte: «Det var kompliserte tider… [Det tredje riket] var den eneste bastionen som forsvarte Europa mot det bolsjevikiske barbariet. Hvis Reichsführeren [Himmler] hadde levd i dag, ville han nok blitt æret for sin kamp mot totalitarismen.»10

Denne formen for karikert revisjonisme ser bort fra den sovjetiske historiens spekter av kontekster, perioder, regimer, samfunn og svært mangfoldige kulturer. Den kritiseres også av mange historikere, men det er ikke de som setter tonen. Bestselgerne til Viktor Suvorov er mye mer utbredt. Hans siste utgivelse, som kom mot slutten av 2002, åpner med følgende utsagn: «Alle de sovjetiske lederne var krapyl og slyngler, uten unntak.» 11

En av foregangsmennene for den offisielle antikommunismen, Alexander Tsipko, mener imidlertid at denne typen sverting virker mot sin hensikt: Allerede i 1995 klaget han over at de demoraliserende effektene av den, kombinert med «konfiskerende reformer», ville «skape grobunn for en rehabilitering av den sovjetiske historien».12 Dette skulle vise seg å stemme.

Bak angrepene på «sovjetsystemet» ligger en nedrakking av egalitære og kollektive samfunnsverdier – like sterkt forbundet med russisk tradisjon som med sovjetepoken. Angrepene rammer «grasrota», arbeiderne, som både opplever at deres livssituasjon er usikker og at de stigmatiseres som «medsammensvorne» til det gamle regimet – samt «hjelpetrengende», «late» og «unyttige» for den postindustrielle fremgangen.13

Til tross for denne syndfloden av antikommunisme, styrer Russland fortsatt unna fullstendig «enveistenkning» om Sovjetunionen. Det finnes altfor mye erfaring, kulturelt arvegods og sønderrevne minner til at en slik uniformering kan slå rot. Livshistorier kan, på samme måte, skape et kaotisk ekko fra ekstreme tider da grensene var bevegelige og uforutsigbare mellom krystallklar tro, virkelige gleder, og et plutselig og uforståelig fall ned i den blinde terrorens avgrunn.

Et sentralt vitne fra fangeleirenes univers er Varlam Sjalamov.14 Han beskriver sin ungdom, med gløden fra Lenin og de revolusjonære idealene i den svært ambivalente sovjetiske perioden på 1920-tallet («Hvilke horisonter, hvilke uendeligheter hver enkelt fikk anledning til å se, til og med den aller enkleste mann»)15 I en av hans bøker lar helt vanlige mennesker oss forstå hvorfor de støttet denne formen for sosialisme, gjennom Ludmillas fortelling. Som datter av bønder rammet av «avkulakisering»16 krysser hun grensen mellom ulike verdener for å klatre på den sosiale stigen, i byen.

Millioner av folk fra landsbygda gjorde det samme. I tillegg til historier om bønder som overlevde borgerkrigen og ble værende i landsbyen sin etter kollektiviseringen, har også andre livshistorier kommet frem i tide,17 det vil si på begynnelsen av 1990-tallet – da ordet ble friere og foreløpig ikke var reformatert av den rådende antikommunistiske ideologien.

Ett av problemene knyttet til rekonstruksjonen av hukommelsen i denne nye situasjonen, er at Sovjetunionens ofre og martyrer knyttes til en «antitotalitær» ideologi som er formulert i ettertid. Blant disse er det mange kommunister og venstreopposisjonelle trotskister18 som selv etter at de hadde sluppet ut av fangeleirene, ikke sluttet å tro på og arbeide for «sosialismen» – noe man på deres vegne tar avstand fra i dag. Hvem uttaler seg, og med hvilken rett, i de dødes navn?

Flertallet av eks-sovjetere som lever i dag, har imidlertid ikke opplevd de ekstreme tidene. De fleste trekker frem erfaringer fra de førti sovjetiske årene etter krigen og Stalins død. En kunstner minnes 1960-tallet på denne måten: «Det er mulig jeg idealiserer, men det var en optimistisk stemning i landet på den tiden. Jeg snakker ikke om politikk, men om den moralske tilstanden hos folk rundt meg. Impulsene fra The Beatles fikk frem en higen etter kjærlighet, som nådde høydepunktet med hippiebevegelsen… Det var en lys tid, som lærte meg å leve med et optimistisk syn på fremtiden.» En uventet sammenstilling av referanser: den ene i tråd med de offisielle idealene («fremtidsoptimisme») og den andre knyttet til en ikke-konformistisk kultur (The Beatles).

Det henger sammen med at tilliten til perspektivene om et land i rasende utvikling, hvor ingen fryktet morgendagen, hos mange eksisterte side om side med «apolitiske» holdninger og forsøk på å skape en alternativ kultur. Andre, motstandere av Bresjnevregimet, lengter tilbake til 1991, da verden skulle skapes på nytt. «Fremtiden hadde ennå ikke funnet sted» – og den skulle by på mange nederlag. Hvor mange av disse menneskene har nå trukket seg tilbake, syke, deprimerte og overveldet av tristhet ved synet av hva forandringen, som de hadde så store forhåpninger til, har resultert i.

«De nye lederne diskrediterer chestidisiatniki, folk fra 1960-tallet,» forteller Vassilij Juravliov, «fordi de utgjør en levende anklage. Det er nemlig gjennom å stå på deres skuldre at oligarkene og andre næringslivsledere har kommet seg til makten.»19 Folk som var unge på den tiden, og som verken var aktivister, opposisjonelle, intellektuelle eller partikadre, men ganske enkelt lystne på å leve livet fullt ut, forlot det komfortable livet i storbyen for å delta i «de store byggeprosjektene» i perioden 1950-80. Kanskje var det romantisering som drev dem, eller godtgjørelsen som ventet. Byggingen av «De vises by» i Novossibirsk, store kraftverk i sibirske elver, industrikomplekser i Togliatti og ved elven Kama, og den nye transsibirske jernbanen BAM, vekker minner om en intens ungdomstid – til tross for den i dag utbredte følelsen av at det hele var bortkastet.

Andre er kommet såret tilbake etter et forferdelig eventyr: krigen i Afghanistan. De lemlestede menneskene i førtiårsalderen som man ser i gatene og på t-banen er levende historie. Og den unge generasjonen som er «tilbake fra Tsjetsjenia», en annen avskyelighet, har allerede overtatt stafettpinnen.

De fleste har imidlertid ikke deltatt i så tøffe tak. De har simpelthen levd, befunnet seg midt i et mønster av sosiale relasjoner og en kultur som de ikke forlater uten smerte. Den ukrainske forfatteren Andrei Kurkov, født i 1961, snakker om dette på sin måte, som ikke er så sjelden: «Dette samfunnet var grunnlagt på vennskap. Du kunne banke på døra til naboene dine hvis du trengte penger, og de lånte deg penger. Etter Sovjetunionens fall, smuldret hele denne solidariteten bort (…) Folk som ble født rett før fallet, og som nå er i 20-årsalderen, tilpasser seg fort. For min generasjon er ensomheten denne epokens sykdom. Jeg har mistet mange venner. Mange har tatt sitt eget liv, andre har emigrert.»20

Er dette bare minner om gamle vennskapsforhold – eller er det livstegn fra en sosial kultur som fortsatt er merkbar i motstanden mot liberaliseringen? Kulturforskeren Ludmilla Bulavka har hentet inn vitnesbyrd fra arbeidermiljøer som har vært engasjert i de siste årenes protestbevegelser. De militante arbeiderne er ikke nådige overfor sine egne illusjoner i perioden 1989-91 (støtten til demokratene), og føler et smertefullt tap i forbindelse med Sovjetunionens fall. De aksepterer ikke at sjefene bestemmer uten å rådføre seg med dem, og ønsker fortsatt å tro at «Staten, det er oss». De er fremdeles knyttet til en kultur for konsensus og en sosial paternalisme.21

I Vesten mangler man et helt kontinent av kunnskap for å kunne forstå hva denne følelsen av «tap» består i: et kulturunivers, et finmasket sosialt liv som ikke er i overensstemmelse med noen ideologi. I hvilken av Vestens små skuffer skal man forøvrig plassere ikke bare avantgarden, men også populærkulturen som har satt sitt preg på generasjoner av russere: Boris Alexandrovs musikaler og Leonid Utesovs jazz, Ilf og Petrovs humor, soldaten Vassilij Tjorkins eventyr, Vassilij Suksins filmer og amatørkunsten i fabrikklubbene? For ikke å glemme den utbredte visesangen – en sentral form for «masseprotest» i årene 1960-80? Og hvordan skal man tolke de ikke-konformistiske skaldenes nylige kåring av balladen «Grenada» av Mikhail Svetlov – «komsomol-poeten»22 fra 1920-tallet – til «århundrets vise»? Vil det noen gang bli mulig å oppfatte meldingene fra dette Atlantis som virkelig har eksistert?

En undersøkelse ledet av Mikhail Gorsjkov og gjennomført med støtte fra den tyske Friedrich Ebert-stiftelsen23 viser i hvilken grad «rehabiliteringen av Sovjetunionen» bygger på en velutviklet refleksjon, som er lite preget av stereotypier. Undersøkelsen avdekker at makthaverne og mediene har mislyktes i sitt forsøk på å presentere de 70 sovjetiske årene som et «mareritt», og anslår snarere at presset i denne retning har utspilt sin rolle. Oppfatningene varierer likevel avhengig av hvilken periode man snakker om og hvilken aldersgruppe man spør:

– «Stalinismens forbrytelser kan ikke på noen måte rettferdiggjøres»: Det mener 75,6 prosent i aldersgruppen 16-24 år, 73,5 prosent i aldersgruppen 25-35, 74 prosent i aldersgruppen 36-45, og 66,8 prosent i aldersgruppen 46-55. Bare 53,1 prosent i aldersgruppen 56-65 sier seg enige i påstanden.

– «De marxistiske ideene var riktige»: Bekreftende svar på dette varierer fra 27,4 prosent hos de aller yngste, og 50,3 prosent i den eldste aldersgruppen.

– «Det vestlige demokratiet, individualismen og liberalismen er verdier som ikke passer for russere»: Denne oppfatningen deles av 62,9 prosent i aldersgruppen 56-65, mens bare 24,4 prosent i aldersgruppen 16-24 sier seg enig.

– Blant grunner til «å være stolt», nevner 80 prosent i alle alderskategorier seieren i 1945. De over 35 år setter gjenoppbyggingen etter krigen på andreplass. De yngste (16-35) trekker frem «Russlands store poeter, forfattere og komponister». Omtrent 60 prosent i alle aldersgrupper tar med russiske romfartsprestasjoner.

– Utsagnet om at «Sovjetunionen var det første statssystemet i Russlands historie som sikret vanlige mennesker sosial rettferdighet» støttes av et flertall av de over 35 år, 42,3 prosent i aldersgruppen 25-35 mot bare 31,3 prosent av de mellom 16 og 24.

På spørsmål om hva som kjennetegner de ulike periodene i Sovjetunionens historie trekker et flertall av de spurte frem følgende stikkord: Den stalinistiske perioden var preget av disiplin og orden, frykt, idealer, fedrelandsfølelse og rask økonomisk utvikling. Bresjnevperioden tillegges karakteristikkene sosial beskyttelse, livsglede, vitenskapelig og teknologisk suksess, utdanning og tillit mellom mennesker. Dagens Russland knyttes til kriminalitet, usikkerhet om fremtiden, konflikt mellom nasjoner, muligheten for å berike seg, krise og sosial urettferdighet.

Personer med liberale holdninger gir Bresjnevperioden 25 prosents positiv overvekt (45,9 prosent blant kommunister), mens Jelstinperioden tillegges en negativ vekt på 21 prosent (59 prosent blant kommunister). Når det gjelder fremtiden, ønsker et overveldende flertall statlig styring av de store sektorene i økonomien, utdanningssystemet og helsevesenet, og blandingsøkonomi (statlig og privat) bare på områdene mat, boliger og medier. Et flertall på 54 prosent «velger et samfunn med sosial likhet» og mener demokratiets viktigste kjennetegn er «borgernes likhet for loven».

Synet på fortiden er i utvikling, og filtreres altså av erfaringene med «markedsreformer», og de velkjente, katastrofale konsekvensene de har hatt. En av de første pådriverne for disse reformene, sosiologen Tatjana Zaslavskaia,24 mener «arbeiderne er enda mer fremmedgjorte fra eiendommen og har enda færre rettigheter enn i Sovjettiden (…) Produksjonen er ikke bare komprimert, den er også degradert både strukturelt og teknologisk (…) Sektorer som i Sovjetepoken sikret sosiale behov og hevet, om enn i beskjeden grad, befolkningens livskvalitet, degraderes mer og mer i dag. De demokratiske fremskrittene i perestroika- og glasnostperioden er i fare (…) Polariseringen i samfunnet er kolossal (…): 20 til 30 prosent av befolkningen får ikke dekket livsviktige behov, lever i falleferdige boliger, kan ikke spise når de er sultne, er syke og dør før tiden.»

Den liberale økonomen Grigorij Javlinskij, leder for reformpartiet Jabloko, snakker om «avmoderniseringen» av Russland, økologen Oleg Ianitskij om «risikosamfunnet».

«Vi levde bak jernteppet,» forklarer historikeren Viktor Danilov, som forsker på bøndene og kollektiviseringen. «Vi ante ingenting om virkeligheten utenfor, og trodde vi levde i utjevningens elendighet. Nå når jernteppet er borte (…) har vi lidd oss gjennom den virkelige elendighetens prøvelser. Vi vet nå at i Sovjetperioden levde vi ikke i elendighet, men i en utjevnet ’tilstrekkelighet’, selv om den ikke var særlig stor. Helse- og utdanningssystemet var tilgjengelig for alle, til tross for privilegiene til ’folkets tjenere’. Køene var der for at hver enkelt skulle kunne skaffe seg det nødvendigste, noe veldig mange ikke har tilgang til i dag.»

Ifølge Danilov har man «uten tvil åpnet dørene mot verden utenfor, men det er satt opp ’skuddsikre dører’ mellom folk. Aldri har ’atomiseringen’ vært så sterk.» Bakenfor disse triste erkjennelsene mangler det ikke på interessante refleksjoner i Russland omkring fortiden, fremtiden og muligheter for utvikling. Denne svært mangfoldige russiske tenkningen ignoreres dessverre i Vesten, hvor man stort sett bare får høre liberalistiske vestlige synspunkter.

Den omskapte patriotismen nærer seg imidlertid av en bitterhet som har rot i usikkerhet, elendighet, og det nye bildet av «fienden» – den arabisk-muslimske «terroristen» – et bilde som er skapt i samforstand med det siviliserte Vesten som man identifiserer seg med. Stemningen er ikke lenger «anti-imperialistisk», men preges av fremmedfiendtlighet mot folk som står enda svakere, i det truende Sør. Dette er paradoksalt, fordi mange lengter samtidig tilbake til den vennskapeligheten som rådet i de multietniske sovjetiske arbeider- og studentmiljøene, og beklager seg over de nye grensene, de politiske og økonomiske hindringene for bevegelsesfriheten, oppløsningen av familier og vennskap. Man aksepterer massakren av tsjetsjenerne samtidig som man setter pris på kultfilmen Sirkus fra 1930-tallet, hvor den jødiske skuespilleren Solomon Michoels, som ble myrdet av Stalin, synger en jiddisk vuggesang for et svart barn reddet ut av klørne til den amerikanske rasismen!

Sovjetnostalgien og verdsettelsen av Sovjettiden i befolkningen må ikke forveksles med de forskjellige politiske utslagene den har. Virkeligheten gjør det umulig å «vende tilbake til Sovjetunionen»: avviklingen av det sovjetiske sosiale systemet, privatiseringene, pengenes rolle og presset fra den «globalitære» verden utenfor har utviklet seg så langt at det ikke er noen vei tilbake. Og i den grad makttradisjonene – både de byråkratiske og politimessige – gjenopplives til internt bruk for makthaverne og for å kontrollere oljeinntektene, så henger dette også sammen med en internasjonal situasjon hvor «modellen» for militarisering og sikkerhetspolitikk kommer fra USA – en modell som de nye russerne har ærefrykt for.

I «rehabiliteringsprosessen» har Vladimir Putin ikke glemt Peter den Store, den autoritære liberale reformatoren Pjotr Stolypin under Nikolaj II, og heller ikke den svært aktuelle ortodokse kirken. Kremls emblem er den tohodede imperiale ørnen med krone. Det nye borgerskapets avgud er en dollargrønn gullkalv.

For til slutt å komme tilbake til Vera Mukinas monumentale metallpar, som fortsatt holder opp kommunismens redskaper: Nyheten om at monumentet skal pusses opp, bør ikke skremme liberalerne. Når arbeideren og kolkoskvinnen igjen står oppreist, stolte og forsteinede i sin higen tilbake til fremtiden, vil det være på en større sokkel – en sokkel som passer til de nye tidene. Foran et kjøpesenter.

6. november 1917: Bolsjevikpartiet tar makten, med Vladimir Iljitsj Uljanov, kalt Lenin, i spissen.

30. desember 1992: Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker, SSSR, grunnlegges.

21. januar 1924: Lenin dør. Josef Dsjugasjvili, kalt Stalin, blir hans etterfølger. Han lanserer kollektivisering på landsbygda og rask industrialisering.

1. desember 1934: Kommunistlederen Sergei Kirov blir drept, og blodig undertrykkelse følger. Moskvaprosessene ledsages av flere hundre tusen arrestasjoner og deportasjoner.

21. juni 1941 til 8. mai 1945: Angrep fra Hitler-Tyskland. Sovjetunionen på defensiven frem til Stalingrad-seieren (februar 1943). «Den store patriotiske krigen» bringer Den røde hær helt til Berlin, på bekostning av 20 millioner døde.

5. mars 1953: Stalin dør. Etter Georgij Malenkov, tar Nikita Krutsjov over som partisjef.

Februar 1956: På Kommunistpartiets 20. partikongress tar Krutsjov et oppgjør med Stalins forbrytelser. Dette «tøværet» innebærer også visse prøvende reformforsøk.

Oktober 1956: Den russiske hæren slår ned opprøret i Budapest.

15. oktober 1964: En troika ledet av Leonid Bresjnev tar makten i kommunistpartiet.

21. august 1968: Warszawapakten intervenerer militært i Tsjekkoslovakia for å slå ned Praha-våren.

Mars 1985: Etter Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenkos korte perioder som partiledere, kommer Mikhail Gorbatsjov til makten og lanserer perestrojka (omstilling) i glasnost (åpenhet).

21. august 1991: Mislykket konservativt statskupp fremskynder Boris Jeltsins vei til makten. Valgt til president i sovjetrepublikken Russland i juni.

8. desember 1991: Presidentene i Russland, Ukraina og Hviterussland erklærer i Minsk at Sovjetunionen « ikke eksisterer lenger».

 

Fotnoter

1 Kolkos, på russisk kolkhoz (forkortelse for kollektivnoe khozjajstvo) betyr kollektivbruk. O.a. Bildet av dette kommunistiske paret ble vist før rulleteksten på filmer produsert i Mosfilm-studioene.

2 Dagen for den store sosialistiske revolusjonen i oktober 1917?.
3 Tonesatt av Boris Alexandrov. Denne nasjonalsangen erstattet ?Internasjonalen? i 1945 og ble avviklet i 1991 sammen med Sovjetunionen. Den ble gjeninnført av Dumaen 8. desember 2000, med ny «patriotisk» tekst, skrevet av Sergei Mikhalov, som også hadde skrevet teksten til den sovjetiske nasjonalsangen.
4 Andrei Koslesnikov, Izvestia, Moskva, 5. juni og 14. august 2001.
5 48 prosent av russerne ser høyrekreftenes mislykkede kupp og Boris Jeltsins vellykkede kupp bare som ?en episode i maktkampen?, 31 prosent ser dem som «tragiske hendelser», bare ti prosent kaller det «en seier for demokratiet». Tiårsjubileet i 2001 ble ikke feiret.
6 De tidligere magnatene Vladimir Gussinski (medier), som har flyktet til Spania, Boris Berezovskij (bilindustri, olje, medier, finanser i Kreml), som er «politisk flyktning» i Storbritannia, og Mikhail Khodorkovskij (oljeselskapet Yukos), som sitter fengslet.
7 NKVD var navnet på sikkerhetspolitiet under Stalin. Det ble erstattet i 1954 av KGB, og etter Sovjetunionens fall ble Den føderale sikkerhetstjenesten (FSB) etablert.
8 Siloviki betyr væpnede menn og styrker, politiet og etterretningen. Betegner ofte folk med bakgrunn i KGB og FSB, som Putin har hentet inn som rådgivere og medarbeidere i presidentadministrasjonen.
9 Det liberale partiet Unionen av høyrekrefter og Soros Foundation har arbeidet for en utgivelse av Le livre noir du communisme (Paris, 1997), skrevet av franskmannen Stéphane Courtois.
10 Izvestija, 26. mars 2002. Sokolov skrev om rehabilteringen i Ukraina av SS-divisjonen Galitchina.
11 Ten? Pobedy, Moskva, 2002.
12 Nezavissimaïa Gazeta, Moscou, 9 november 1995.
13 Se Karine Clément, Les Ouvriers russes dans la tourmente du marché (Russiske arbeidere i markedets uro), Syllepse, Paris, 2000.
14 Se Pierre Lepape, «Le Goulag selon Chalamov» (Gulag ifølge Sjalamov), Le Monde diplomatique Frankrike, desember 2003.
15 Varlam Sjalamov, Les années vingt (20-tallet), Valeurs, Paris, som også har utgitt Récits de Kolyma (Kolymas fortellinger) i sin helhet.
16 Betegnelse opprinnelig knyttet til relativt velstående bønder. Under de tvungne kornrekvisisjonene som Stalin startet i begynnelsen av 1928, og som året etter utviklet seg til en fullstendig kollektivisering av sovjetisk landbruk, ble ordet «kulak» brukt som skjellsord på alle bønder som viste seg å ha kornlagre. I desember 1929 kom Stalin med slagordet «likvidering av kulakene som klasse», såkalt «avkulakisering». O.a. Kilde: http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/paxleksikon.html
17 Golosa Krest’ian, Selskaïa Rossiia XX veka v krest’ianskikh memuarakh, Aspekt Press, Moskva, 1996.
18 Se Pierre Broué Communistes contre Staline. Massacre d’une génération, (Kommunister mot Stalin, massakre av en generasjon), Fayard, Paris, 2003.
19 Literaturnaia Gazeta, Moskva, 6.-12. mars 2002.
20 Sagt i et intervju i forbindelse med boken Le Pingouin (Liana Levi, Paris, 2000), i «Le matricule des anges», www.lelibraire.com
21 Ludmilla Bulavka, Non Konformizm (sosialt portrett av arbeiderprotester i dagens Russland), Ourss, Moskva, 2004.
22 Komsomol: det kommunistiske ungdoms- og studentforbundet. O.a.
23 Osennii krizis 1998 goda: possiiskoie obchtchestvo do i posle, PNISiNP, Rosspen, Moskva, 1998.
24 Skrev i april 1983 den første offisielle (og konfidensielle) rapporten som innrømmet at systemet var i krise og nødvendigheten av dyptgripende reformer. Finnes i fransk oversettelse av Denis Paillard, i L’Alternative, Paris, nr. 26, mars-april 1984.