Honduras’ dødsskvadroner

I mai 2004 mistet 103 unge innsatte livet da fengselet i San Pedro Sula brant. Tragedien er bare toppen av isfjellet. Honduras har erklært krig mot gjengkriminalitet, og resultatet er utenomrettslige henrettelser av barn og unge.

«De dreper gjengmedlemmene, los mareros.1 De sniker seg ut om natten og myrder dem. De slenger dem i sukkeråkrene, noen ganger henger de dem, eller skyter dem. Kanskje kommer de til å eliminere meg også, som de gjør med dem.» I et av sine siste brev, skrevet i 2003, rett før hun ble skutt ned av ukjente, anklager den unge politikvinnen Ana Bessy Ramirez sine politikolleger: de er «mordere» og «korrupte» som «rydder opp» i miljøene der gjengenes unge lovbrytere ferdes.

Det er nå over seks år siden 15-åringen Oscar Medina og 14-åringen José Hernàndez ble myrdet. De var i ferd med å mekke på en sykkel i en park i El Progreso nordvest i Honduras, da fem bevæpnede menn truet dem og tvang dem inn i en blå bil. De to guttenes mishandlede lik ble funnet dagen etter. Ifølge den offisielle versjonen ga ikke den påfølgende etterforskningen noen resultater. Naboenes vitnesbyrd er imidlertid svært interessante: Den samme morgenen ble hele nabolaget spurt om de visste noe om et tyveri begått av ungdommer. Etterforskerne, som var fra Honduras’ kriminalpoliti, Dirección General de Investigación Criminal (DGIC), kjørte en liknende blå bil. Noen vitner identifiserte til og med en av etterforskerne som en av de som hadde bortført de to ungdommene.

DGIC var selv ansvarlig for etterforskningen i forbindelsen med drapene, og lot være å avhøre de vitnene som var modige nok til å snakke. Til å begynne med følte ofrenes familier seg så truet at de tidde. I 2002 bestemte imidlertid Oscars storebror José Medina seg for å bryte tausheten og fortelle organisasjonen Casa Alianza alt han visste.

José Manuell Capellin, leder av denne ikke-statlige organisasjonen (NGO), forteller: «Etter at vi ble tildelt en internasjonal pris for barnebeskyttelse, fikk vi mye god reklame. José kom til oss for å snakke om mordet på sin bror… og nå har vi fått saken opp for Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen.» Stilt overfor etterforskningens «uoverensstemmelser» og domstolenes mistenkelige treghet, virker det faktisk som om internasjonale instanser er eneste utvei. Den samme fremgangsmåten vil brukes i seks andre saker. For selv om de er gåtefulle, er mordene på Oscar og José langt fra isolerte saker.

Tortur, tilfeldige og utenomrettslige henrettelser: Basert på informasjon fra pressen og andre NGOer, samt direkte informasjon fra ofrenes familier, kan Casa Alianza anslå at det har funnet sted 2125 mord på personer fra 3 til 23 år i perioden 1998-2003. Halvparten av ofrene er under 18 år, og så å si alle er gutter. Påtalemyndigheten kommer mer eller mindre frem til lignende tall. Enkelte måneder myrdes to barn eller unge voksne per dag i dette lille mellomamerikanske landet med 6,6 millioner innbyggere.2

Folkeopinionen er likegyldig og dårlig informert. De tror på myndighetenes offisielle versjon, som gir gjengene skylden for drapene. Dette til tross for at flere ofre er bakere, håndverkere eller skoleelever. Det virker likevel som om likegyldigheten har minket noe etter at Casa Alianzas makabre statistikker har fått både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. FN gjennomførte undersøkelser i Honduras i 2001, og ga deretter ut en svært kritisk rapport som viser at politistyrkene faktisk var innblandet i drapene.3 Landets menneskerettighetskommisjon gjorde det samme, og i oktober 2002 måtte president Ricardo Maduro offentlig innrømme at henrettelser av 574 barn og ungdommer hadde funnet sted. Casa Alianzas leder raser: «I Europa ville ti slike saker være mer enn nok til å velte en regjering. Alle medgir at disse forbrytelsene eksisterer, men nesten ingen blir straffet.»

Innenriksminister Oscar Alvarez, som er blitt «superhelt» etter at han startet et veritabelt korstog mot kriminaliteten, forsvarer sin versjon av det som skjer: «90 prosent av ofrene er mareros – vi er vitne til gjengoppgjør.» Capellin sjokkeres av den altfor enkle forklaringen. Ifølge Casa Alianza kan kun 20 prosent av sakene knyttes til konflikter mellom gjengene. NGOene som var med på å avsløre drapene har kunnet «gjenkjenne, i flere henrettelser, en operasjonsmåte som kaster mistanken på politi og sikkerhetsagenter».

Henrettelsene er i virkeligheten langt mer organiserte enn det kan virke som. Bruk av våpen med et kaliber som blant annet benyttes av politiet og hæren; dødelige skudd direkte fra biler som er blitt gjenkjent på flere åsteder; iblant tortur etterfulgt av nakkeskudd; i visse tilfeller er likene til og med blitt partert. Er dette pandilleros-praksis? For Asma Jahangir, FNs spesialrapportør for utenomrettslige henrettelser, «er det ingen tvil om at det finnes voldelige gjenger i dette landet, men disse gruppenes eksistens kan ikke rettferdiggjøre de utenomrettslige henrettelsene sikkerhetsstyrkene begår ustraffet».

Innenriksminister Alvarez fletter ett og annet engelsk ord inn i sin sterile tale, og mestrer dårlig sin ergrelse. «I september 2002 opprettet vi en spesialenhet for å etterforske disse sakene, men vi har begrensede midler… Vi er klar over at politifolk er innblandet i enkelte saker, og er i full gang med etterforskingen,» erklærer han, og viser frem den politiske voluntarismen som ligger bak hans suksess. «Visse individer med bånd til utlandet har snakket om statspolitikk og sosial utrenskning, men det er fullstendig feil,» sier han videre, og minner om at det offisielt kun er én prosent av disse mordene som knyttes til ordensmakten. Det er imidlertid ikke umulig at Alvarez, som er nevø av den tidligere forsvarssjefen som dominerte landet på 1980-tallet,4 ønsker å skjule en virkelighet som er langt dystrere.

Kriminalpolitiet DGIC, som er ansvarlig for den etterforskningen som siden presenteres for påtalemyndigheten, er underlagt – ja nettopp – innenriksdepartementet. En institusjonell fordel for enhver «kjeltring», siden man sjelden trekker en kollegas integritet i tvil. Dersom en hvilken som helst sektor i samfunnet, som står på mer eller mindre god fot med politiet og hæren, skulle bestemme seg for å kvitte seg med uønskede elementer, ville de i dette systemet kunne gjøre det uten problem.

Hos påtalemyndigheten, som implisitt beskyldes av innenriksministeren for å sinke rettens gang, innrømmer riksadvokat Roy Medina at store spørsmål forblir ubesvart: Hvem dreper, og hvorfor? «Politiet er innblandet i dette, men det finnes også flere private grupperinger som tar saken i egne hender. Noen tror løsningen på voldsproblemet er å ta livet av de kriminelle. En slags privat sikkerhetsstyrke er oppstått… Det er vanskelig å si presist hvem som gjør hva…» Medina er vag når det gjelder forsinkelsene i sakene der politiet er innblandet. Holder DGICs bevis mål? «Gjorde de det, ville alle blitt dømt; det betyr at bevisene antakelig ikke er tilstrekkelige.»

Pressen er glad i å spre rykter, særlig saftige sådanne. Et rykte er basert på noe den sterkt kritiserte menneskerettighetskommissæren Ramon Custodio skal ha fortalt en utenlandsk journalist: Samfunnets støtter møtes på en restaurant i San Pedro Sula for å planlegge henrettelser av antatte pandilleros. Custodio hevder journalisten har vridd på det han egentlig sa. Uansett vet den gamle menneskerettighetsforkjemperen – som er blitt alvorlig truet mer enn en gang, og da særlig på 1980-tallet – uten tvil mer enn han kan eller vil si. «De som utfører disse henrettelsene av barn og ungdom kommer fra mange forskjellige grupperinger: pandilleros, politiet, eller leiemordere, sicarios.5 Jeg bruker termen sicarios uten å anklage noen – jeg vet ikke hvem som sender dem, og det er det vi må finne ut av,» konkluderer han før han avbryter intervjuet, synlig irritert over de pågående spørsmålene.

Én av faktorene som gjør at alt dette kan gå ustraffet hen er statens begrensede midler,6 men det er først og fremst et resultat av et fravær av politisk vilje – ja, faktisk et åpenbart forsøk på å dekke over en omfattende sosial utrenskning. Hva skal man for eksempel tro om den ekstreme tregheten som preger etterforskningen av høytstående politifolk mistenkt for bortføringer og mord på pandilleros , og som senere er anklaget for å ha kvittet seg med AK-47 gevær som kunne ha blitt brukt som bevis mot dem? Disse våpnene, som ble oppbevart ved politiets hovedkvarter i Tegucigalpa, «forsvant» og ble deretter ødelagt, uten tvil med politiets velsignelse.

En annen utrolig historie: En mappe med saksdokumenter som anklaget seks politimenn for å være ansvarlige for tilfeldige henrettelser, forsvant sporløst i oktober 2002. Ingenting av dette overrasker Maria Luisa Borjas, som står bak flesteparten av disse anklagene. Hun hadde en høy stilling innen politiet, og var hedret for sin effektivitet i kampen mot organisert kriminalitet. Nå blir hun hånet av sine egne kolleger. Hennes «forbrytelse»? Simpelthen at hun gjorde jobben sin som leder for det interne etterforskningsorganet og avslørte kriminell praksis i kjernen av politiapparatet. Hun ble avskjediget i januar 2003, men fortsetter å avlegge vitnesbyrd, selv om hun og hennes familie blir truet på livet.

Man får frysninger på ryggen av å lese de kompromitterende dokumentene hun sitter på. Blant mye annet kan hun fortelle historien om en ung mann som ble fanget i en felle av politiet og tvunget til å tyste på gamle «kolleger» som var innblandet i smugling av biler. Samtlige ble henrettet, én etter én. Den vettskremte unge mannen flyktet fra landet etter å ha anmeldt politiet. «På landsbasis finnes et tjuetalls ‘dødsskvadroner’ etablert av politifolk. Påtalemyndigheten etterforsket denne saken, men bare til et visst punkt: til det ble klart at det dreide seg om statspolitikk,» slår Borjas fast.

Berta Oliva, leder for komiteen for familier til innsatte og bortførte i Honduras (COFADEH), spør seg om staten har respekt for menneskeliv. «Staten vet hvem som er ansvarlig for henrettelsene, men gjør ingenting mot dem, for da vil de gå imot egne interesser og egne tjenestemenn.» Hun minner om at innenriksdepartementet aldri kvittet seg med elementer som var innblandet i 1980-tallets militære undertrykkelse. «Den samme praksisen rår nå som da sentralt i politiet og hæren – en praksis som ikke respekterer menneskeliv.» Selv landets øverste maktinstans, president Maduro, skal ifølge ryktene følge samme praksis. I 1997 ble hans sønn bortført og myrdet. Han var et offer for den svært lukrative kidnappingsindustrien som er svært utbredt i Mellom-Amerika. Flere av gjerningsmennene bak kidnappingen har siden på mystisk vis mistet livet. Et rykte satt ut av vitner, politifolk og funksjonærer forteller hvem som skal stå bak, men det finnes ikke et fnugg av bevis.

Mange i Honduras mener de myrdede mareros bare har «fått som fortjent». Denne oppfatningen har uten tvil sammenheng med den faktisk eksisterende og økende volden som los pandilleros står for. Det ekstremt undertrykkende klimaet regjeringen har skapt har imidlertid også sin del av skylden. Helt siden president Maduro kom til makten i 2002, har han ført en nulltoleransepolitikk overfor gjengkriminalitet, en politikk som blir lovprist i pressen.

Da straffeloven ble reformert i juli 2003, ble en endring i lov 332 som spesifikt kriminaliserer pandillas-gjengene nærmest enstemmig vedtatt. Loven anser gjengenes aktiviteter som ulovlige, og det skal ikke mer til enn en tatovering som knytter en mistenkt til gjengene for at han skal bli anholdt og fengslet.7 Denne «filosofien» åpner for brutale og ofte «forebyggende» politioperasjoner som ender med fengselsstraff for de pågrepne. Flere jurister har protestert mot denne loven som åpner for fengsling uten påvist lovbrudd. De ser den som et angrep på individets frihet. Påstandene om at den skulle være grunnlovsstridig ble imidlertid raskt nøytralisert. Innenriksministeren skryter av statistikken som viser at reformen er en suksess, og den berømte lov 332 skal ifølge meningsmålinger være akseptert av 92 prosent av befolkningen. Loven har imidlertid ikke redusert antallet barne- og ungdomsdrap, selv om myndighetene mener det nettopp er disse barna og ungdommene som er ansvarlige for kriminaliteten.8

Ingen i Honduras nekter for at pandillas-gjengene begår kriminalitet. Aller minst sosiologen Ernesto Bardales, som med stor suksess har arbeidet med et tilbakeføringsprogram for pandilleros (JHAJA) i San Pedro Sul. Sju års erfaring har lært ham at det ligger tre faktorer til grunn for gjengenes kriminelle handlinger: narkotikamarkedet, politiundertrykkelsen og våpenomløpet. «For å skaffe seg dop må disse ungdommene bruke vold, og et nytt fenomen er at narkotrafikantene bruker pandillas-gjengene til å sikre sitt territorium og sørge for at narkotikaen settes i omløp. De bruker dem også som sicarios.» Når det er kommet så langt, blir det vanskelig å se nøyaktig hva som fører til at en del av Honduras’ ungdom blir likvidert: Man kan skylde på oppgjør mellom pandilleros og narkotrafikanter, men når man kjenner til politikernes, politiets og de militæres rolle i narkotikahandelen, får vi et langt mer komplekst bilde. Uansett er det ingen tvil om statstjenestemennenes kollektive ansvar.

Det finnes mange vitnesbyrd fra aktive og forhenværende pandilleros. 27-årige José Medina flyktet til USA etter å ha trukket seg ut fra gjengen «Mara Salvatrucha». Politiet trakasserte ham i en slik grad at han søkte asyl hos den store naboen i nord. En av hans nærmeste, Carla, forteller: «De tilgir ham ikke for å ha vært pandillero. Snuten går på tokt i kvartalet, plager ungdommene, arresterer dem, banker dem opp eller skyter dem i beina for å more seg.» 23-åringen Juan José, som nå jobber for JHAJA, kan fortelle liknende historier. Med den nye innsikten han har fått etter å ha vært ute av gjengsystemet et par år, innrømmer han: «Brødrene i gjengen lar deg ikke i fred når du bestemmer deg for at du vil ut, for ifølge mara-loven betyr det døden. Du klarer deg likevel alltid på en eller annen måte. Det virkelige problemet er ikke gjengene, men snuten – de frykter vi mye mer…»

I dette landet der følelsen av utrygghet ikke lenger kjenner noen grenser, myldrer det av private sikkerhetsbyråer. Iblant utfyller de de offentlige borgerverngruppene (Comités de Seguridad Ciudadana), som oppsto i 1998. Deres oppgave skulle være å sikre folks trygghet i områder der politiet ikke sto sterkt nok. Slik kan kommunene organisere sitt eget forsvar. Amnesty International fordømmer disse gruppene og trekker i tvil deres juridiske grunnlag (som er svært vagt): «Det virker som om borgerverngruppene i samarbeid med politiet har en finger med i spillet i flere utenomrettslige henrettelser».9 I et land der våpen er lett å få tak i er det enkelt å forestille seg hva konfrontasjoner mellom disse gruppene og de unge pandilleros kan føre til.

Innenriksdepartementet har liten kontroll over disse gruppene, og selv Alvarez innrømmer at deres eksistens er «problematisk». Både når det gjelder autonome borgerverngrupper, politiet eller private sikkerhetsbyråer er honduranernes sikkerhet prisgitt individer som fullstendig mangler så vel opplæring som etikk. Den voldskulturen som gjennomsyrer hele Mellom-Amerikas sosiale nettverk slår sterkt tilbake mot «lovens voktere», som i sin tur slår tilbake. Og selv om volden trist nok er dagligdags i dette samfunnet, kan den ikke dekke over henrettelsene, som utføres av organiserte dødsskvadroner.

Hva kommer så denne sosiale utrenskningen av? Ønske om lov og orden? Dypt hat overfor de kriminelle? Forakt overfor en kriminalitetsskapende fattigdom som bremser den privilegerte klassens marsj mot velstand? Den sosiale utrenskningen næres av en propaganda mot de kriminelle som skjuler andre mer underliggende faktorer: 77,3 prosent av honduranerne lever i fattigdom; 54,4 prosent lever i den ytterste elendighet.10 Regjeringen har medgitt at ungdomskriminaliteten utgjorde fem prosent av alle lovbrudd begått i landet, og i 1999 viste en studie utført av Instituto Hondureño del Niño y la Familia (IHNFA – Honduras’ barne- og familieinstitutt) at kun 0,02 prosent av alle drap begått i Honduras var utført av mindreårige.
Ifølge Juan Almendárez, direktør for CPTRT (Senter for forebygging, behandling og tilbakføring av torturofre og deres familier), er disse henrettelsene kun en del av et større prosjekt. Honduras beveger seg mot samme type styre som det hadde på 1980-tallet. «Vi er vitne til fremveksten av en ny doktrine hva nasjonal sikkerhet angår. Mekanismene er de samme: man peker ut en fiende, skaper frykt, og styrker militæret og politiet for å holde landet i stramme tøyler.» Betyr det at los pandilleros vil lide samme skjebne som 1970 og -80-tallets venstreside? Denne tesen støttes av flere og flere, anonymt. «Vi er gått inn i en periode med psykologisk krigføring, en slags kald krig: alt dette har et ideologisk grunnlag.»

I dette landet som er utslitt av fattigdom og slått i svime av nyliberale tiltak kan man nå se visse spede tilløp til sosial motstand. Eksemplene fra Ecuador, Bolivia og Venezuela bekymrer myndighetene, og også Honduras har opplevd noen eksplosive demonstrasjoner i 2003. Honduras ble spart for krigene mellom nabolandene på 1980-tallet – vil landet nå kunne oppleve en sosial eksplosjon? Fra de mektiges ståsted er det best å sikre seg mot dette ved å peke ut en felles fiende og sette himmel og jord i bevegelse for å eliminere denne fienden…

Dette Honduras, landet der mord på tusener av barn og unge godtas uten store protester, fremstiller seg stolt som Mellom-Amerikas fremste kriminalitetsbekjempere… Og, selvfølgelig, som et demokratisk forbilde.

1 Maras og pandillas er Mellom-Amerikas versjoner av USAs gjenger. Medlemmene kalles mareros og pandilleros. De to dominerende maras-gjengene er «Mara Salvatrucha» og «El Barrio 18». For ytterligere informasjon om gjengene, les Philippe Revelli, «Fra Los Angeles til San Salvador», nordiske Le Monde Diplomatique, mars 2004.
2 Mordraten er høyest i hovedstaden Tegucigalpa og i landets industrisentrum og andre største by, San Pedro Sula.
3 Asma Jahangir, «Sivil og politisk rett, særlig spørsmålet om forsvinninger og summariske henrettelser»; rapport fra FNs menneskerettighetskommisjonen til FNs sosiale og økonomiske råd, Geneve, juni 2002.
4 General Gustavo Alvarez, knyttet til Moon-sekten, forsvarssjef i Honduras frem til 31. mars 1984, og dermed også landets ledende mann, var også hemmelig leder for Bataljon 3-16, en dødsskvadron ansvarlig for mord på nærmere 200 honduranere som var imot det faktum at landet deres ble brukt som «baseland» for USA i deres kamp mot sandinistenes Nicaragua. Han samarbeidet tett med John D. Negroponte, amerikansk ambassadør i Tegucigalpa fra 1981 til 1985, også kalt «prokonsulen». Reagan-administrasjonen tildelte general Alvarez æreslegionen i 1983, for å ha «oppfordret til demokrati». Hva Negroponte angår, USAs siste representant i FN, ble han den 19. april 2004 utnevnt som ambassadør i Bagdad, med virkning fra 30. juni.
5 Leiemorder. I Mellom-Amerika koster det ofte ikke mer enn et par hundre euro å rydde noen av veien.
6 Rettens gang støter på en mengde hull i politi- og rettssystemet i et land som er rangert som et av de fattigste i verden: 300 etterforskere for over seks millioner innbyggere, en påtalemakt med et stadig krympende budsjett
7 Ledere av gjengene blir idømt fengselsstraffer med varighet fra 9 til 12 år.
8 Bare i januar 2004 ble 45 unge drept: 43 prosent av ofrene var under 18, de resterende 57 prosent mellom 18 og 23.
9 «Cero Tolerancia a la impunidad. Ejecuciones extrajudiciales de niños y jóvenes desde 1998» (Nulltoleranse overfor straffriheten. Utenomrettslige henrettelser av barn og unge siden 1998), Amnesty International, London, februar 2003.
10 Comisión Económica para America Latina y el Caribe (Mellom-Amerikas og Karibias økonomikommisjon), Síntesis Panorama social de America Latina 2002-2003 (Syntese Sosialt panorama over Mellom-Amerika 2002-2003), Mexico, November 2003, ss. 8-9.