Demokratiet vant i Venezuela

Søndag 15. august 2004: dagen for folkeavstemningen om Hugo Chávez' fremtid som president. Opposisjonen har fått den i stand, med hjemmel i den bolivarske grunnloven som åpner for folkeavstemning når presidenten har sittet i halve valgperioden. Ved daggry denne søndagen er det rolig i sentrum av hovedstaden Caracas. I det fjerne glitrer tusenvis av lys i de fattige bydelene. Klokken tre om natten gjaller en trompetmelodi, «Diana», over de mange åsene som slumbyene klatrer oppover, etter initiativ fra presidentens valgkampledere. Fyrverkerirakettene eksploderer overalt og forårsaker et voldsomt spetakkel, blandet med ropene «Uh! Ah! Chavez no se va!» («Ah! Åh! Chávez skal ikke gå!»), hundehyl og annen støy fra los barrios.

Sluttoffensiven i «Santa Inés-slaget»  er i gang. Noen timer senere flommer en bølge av velgere ned fra åsene for å støtte «folkeprosessen». Mange avgir stemme for første gang: Over to millioner nye velgere er registrert på bare ett år. Den enorme valgdeltagelsen skaper uendelige køer, og enkelte må vente i 13 timer før de får stemt. Likevel minner dagen først og fremst om en demokratisk fest. Inntil en gruppe bevæpnede menn dukker opp i den fattige bydelen Petare og skyter to ganger inn i mengden med automatvåpen. De dreper én person og sårer et dusin andre. Ifølge den colombianske advokaten Alirio Uribe, som er til stede som observatør, var drapsmennenes hensikt å skremme beboerne i dette strøket, som stort sett er positivt innstilt til Chávez, fra å delta i folkeavstemningen. «Noen dro sin vei, men de fleste ble igjen for å stemme,» forteller han. I hovedstadens mer fornemme strøk, slik som Altamira, hvor folk lever bak stengte dører, klager man over den langsomme prosessen. Enkelte krever at man skal droppe kontrollen av fingeravtrykk, som skal hindre valgfusk. (…)

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal