Ken Russells eksorsistiske orgie The Devils fra 1971 minner om at visse tema er å regne som gjengangere i menneskehetens historie, slik de folder seg ut i stadig nye varianter, og skildres igjen og igjen. Da er det ikke først og fremst vår hang til å finne syndebukker det siktes til, enda så flittig djevelens nærvær forsøkes påvist her. Likeledes er visse religiøse segmenters utrettelige fascinasjon for andres kjønnsliv nærmest en floskel når puritanisme står på dagsorden. Og politiske opportunisters spill på menneskers flokktenkning, på massesuggesjon og hysteri har neppe blitt mindre aktuell. Vi lærer visst aldri. Og nederst, men ikke minst, i denne stabel av dårskapens evergreens har vi The Devils‘ varianter av vikarierende motiv. Hevnmotivet er et av flere som får utløp gjennom inkvisisjonen av hovedpersonen, den frivole presten Urbain Grandier (Oliver Reed). Grandier har gjort en ung dame gravid utenfor ekteskap, og hennes slektninger er høylig forbannet. Blant disse finner vi en annen prest, Jean Mignon (i Murray Melvins uforlignelige oppsyn).

I det større politiske bildet kan disse gnisningene selvsagt regnes som privat småplukk, men i turbulente tider bør man ikke ødsle med allianser eller provosere fiender unødig. Året er 1634, og innledningsvis blir Grandier en slags interim-leder for den lille byen Loudon etter borgermester Marthes' bortgang. Marthes hadde nemlig et løfte fra kong Ludvig 8 om at Loudon skulle få fortsette sin fredelige sameksistens mellom katolikker og protestanter. (…)